Annonse
17:25 - 02. februar 2016

Omstrukturer akademia!

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Trenger vi akademiske miljøer som ikke er på forskningsfronten? Filosof Herman Cappelen foreslår en omstrukturering av akademia: Gi opp dyrehagemodellen og bruk alle ressurser på ekspertisegrupper.  

EKSPERTISEMODELLEN: Filosof Herman Cappelen mener mindre norske fagmiljøer kan konkurrere med verdens ledende filosofiske institutter dersom man gjør et radikalt brudd med måten universiteter tradisjonelt er blitt bygget opp. Foto: Oxford Universitet, Wikimedia Commons
Annonse

Norsk filosofisk tidsskrift 

Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel som er å finne i jubileumsnummeret av Norsk filosofisk tidsskrift (Nr. 3-4, 2015). Norsk filosofisk tidsskrift feirer 50 år og er ute med sitt jubileumsnummer. Et debattmøte arrangeres på Litteraturhuset 18. februar. 

Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Hvordan bør universiteter organiseres? Hvordan bør vi ansette akademikere? Denne artikkelen forslår en radikal endring: Den dominerende dyrehagemodellen må forkastes og i stedet all ressurser settes inn på å bygge opp ekspertisegrupper. Jeg er filosof og min erfaring er fra filosofiske institutter (i USA, Storbritannia og Norge). Jeg bruker filosofi som et eksempel her, men jeg tror mye av det jeg foreslår burde gjelde all akademiske fag.

Den sentrale ideen er at, for eksempel, filosofi kan blomstre i Norge (og vi kan bygge opp verdensledende miljøer) hvis vi er villige til å gi opp det jeg kaller dyrehagemodellen for filosofiske institutter til fordel for ekspertisemodellen. Ifølge dyrehagemodellen skal hvert filosofisk institutt ha (minst) en av hver, en moralfilosof, en klassiker, en bevissthetsfilosof, en logiker, en språkfilosof, en kunnskapsteoretiker, osv. Dette er en lite fruktbar måte å organisere et forskningsmiljø på. Et bedre alternativ er å fokusere alle resurser på spesialiserte grupper som har spisskompetanse innen relaterte felt. Dette er ekspertisemodellen. Den identifiserer de sterkeste forskningsgruppene og bruker alle resurser på å styrke dem. Universiteter burde, ifølge denne modellen, ansette grupper av filosofer som jobber på forskningsfronten innen relaterte felt og la dem undervise på BA-nivå utenfor deres ekspertiseområde når det er nødvendig. All PhD-undervisningen foregår innen disse mer begrensete feltene.

Ekspertisemodellen identifiserer de sterkeste forskningsgruppene og bruker alle ressurser på å styrke dem.

Hva er fordelen med ekspertisemodellen? Den er et radikalt brudd med måten universiteter tradisjonelt har blitt bygget opp på. Et så radikalt brudd må motiveres. Jeg begynner med det som er de store utfordringene i dagens intellektuelle og akademiske verden. Jeg gjør det deretter klart hvorfor ekspertisemodellen er den eneste løsningen.


 

Utfordringer i dagens akademiske verden:  Det er nyttig å begynne med de store utfordringene for det norske filosofimiljøet (og for akademiskemiljøer generelt). Disse utfordringene vil gjøre det klart hvorfor vi trenger ekspertisemodellen. Jeg fokuserer på fire store utfordringer.

Brain drain-utfordringen: De beste PhD-programmene er ikke i Norge. De er i USA og Storbritannia (med noen unntak som jeg nevner senere). Det betyr at (mange av) våre beste studenter ikke blir i Norge – de drar til andre land og forsvinner vekk fra det norske miljøet. Det får konsekvenser for vårt forskningsmiljø mer generelt: de som underviser i Norge må jobbe med svakere PhD-studenter og får et dårligere forskningsmiljø. Dette reflekteres i følgende deprimerende faktum: Ved filosofiske institutt ved UiO ansetter vi nå stort sett bare søkere med utenlandsk PhD-grad. Med andre ord, de vi utdanner i Norge får ikke jobb i Norge. Et relatert problem oppstår på senere karrierestadier: flinke norske filosofer får jobbtilbud i utlandet og forsvinner.

Flinke norske filosofer får jobbtilbud i utlandet og forsvinner.

Faglig-periferi-utfordringen: Perifere akademiske miljøer er ofte fokusert på å kommentere utviklinger som skjer andre steder. De setter ikke forskningsagendaen. De som vil jobbe på forskningsfronten og bryte ny grunn vil helst jobbe på institusjoner hvor det foregår intens og nyskapende forskning.

«Hvorfor Filosofi?»-Utfordringen: Den tredje utfordringen er velkjent: Hvordan overbeviser man ikke-filosofer om at filosofisk forskning er verdt å investere i? Hvorfor bruke begrensede offentlige midler til filosofisk forskning? Dette er et problem som er spesielt pressende for miljø hvor lite originalt arbeid blir gjort. Hvordan overbeviser man andre om å støtte dette? Norge trenger medisinere, jurister, noen som kan norsk historie, norsk politikk og litteratur, osv. Men trenger vi egentlig filosofer som ikke er på forskningsfronten, men kommenterer arbeid som blir gjort andre steder? 

Trenger vi egentlig filosofer som ikke er på forskningsfronten, men kommenterer arbeid som blir gjort andre steder? 

Ekstern Finansiering-Utfordringen: Norge gjør det meget dårlig i kampen om for eksempel EU-finansiering av forskning. Vi putter masse penger inn i kassa og får veldig lite tilbake. Grunnen er enkel: kriteriet for fordelingen av disse pengene er primært forskningskvalitet. Hvis man ikke har et verdensledende forskningsmiljø kan man bare glemme det. Man får ikke finansiering bare fordi man er fra Norge eller fordi man er ’flinkest i Norge’. Man konkurrerer på lik linje med alle forskningsmiljøene i EU. I en akademisk verden hvor ekstern, internasjonal finansiering blir mer og mer viktig, er dette på lang sikt et enormt problem. 

 

Ekspertisemodellen: Strategi for å møte disse utfordringene: Dette er de fire mest åpenbare utfordringene for å bygge opp et sterkt fagmiljø i Norge. De kan virke uoverkommelige, men det er de ikke. Det er tvert imot overraskende hvor enkelt det er å overkomme dem. Strategien, som jeg nevnte innledningsvis, er å sette alle resurser inn på å bygge opp sterke, fokuserte, spesialiserte miljøer, med forskere på forskningsfronten. Dvs., den sentrale strategien for å bygge opp sterke miljøer er å gjøre det attraktivt for en relativt fokusert gruppe som jobber på relaterte felter.   

Den store fordelen ved ekspertisemodellen er at den som strategi er forholdsvis lett gjennomførbar selv i et lite land som Norge. Det er spesielt enkelt i et fag som filosofi. Vi filosofer er billige i drift: Vi trenger ikke maskiner, laboratorier, eller penger til eksperimenter. Alt vi trenger er et kontor, en datamaskin, og litt penger til å reise på konferanser. Det kreves få ressurser for å bygge et verdensledende filosofisk miljø. I tillegg til den billige driften, er arbeidsmarkedet for filosofer meget begrenset utenfor akademia. Det er veldig mange, ekstremt smarte og dedikerte mennesker som vil jobbe med filosofi. Det er dessverre for få jobber for alle. Arbeidsmarkedet er i så stor grad ’buyers market’ at en jobb i filosofi typisk har mellom 100-200 søknader, og mange av dem har veldig gode publikasjonslister og PhD fra ledende institusjoner. En konsekvens er at med tålmodighet og god langsiktig, strategisk planlegging, kan man ganske enkelt skape et verdensledende miljø for filosofi. Det er ikke vanskelig å ansette 6-8 veldig gode personer som jobber innen relaterte områder. Dette er nok kritisk masse til å bli et sterkt miljø - til og med et verdensledende miljø hvis riktige personer ansettes.

Den store fordelen ved ekspertisemodellen er at den som strategi er forholdsvis lett gjennomførbar selv i et lite land som Norge.

Hvis man har, for eksempel, seks gode filosofer innen ett område er det mer enn de fleste topp-instituttene i verden har. De som ofte blir rangert som verdens ledende filosofiske institutter, for eksempel Oxford, Princeton, New York University, og Michigan er også bygget opp rundt dyrehageideologien. Med andre ord, ett miljø bestående av seks personer innen et spesifikt felt er umiddelbart bedre, innen det feltet, enn verdens ledende filosofiske institutter. De ledende instituttene har ofte en eller to verdensledende forskere innen mange felt, men en eller to personer er ofte ikke nok til utgjøre et livlig miljø. Det er også er et annet problem for de verdensledende instituttene: innen ethvert felt har de altså ofte en eller to ledende og etablerte filosofer. Men slike folk er ofte veldig opptatte. De er invitert til å reise rundt i verden for å gi foredrag og er ofte borte fra sin hjemmeinstitusjon. Det undergraver det aktive miljøet ved topp-institusjonene. De er prestisjefylte, men har, stort sett, dårlige og ikke veldig aktive miljøer. De har ofte ansatt kjente og etablerte stjerner, men det er ikke nok til å skape et livlig forskningsmiljø; ofte undergraver akkurat dét miljøet. Så Ekspertisemodellen er den rasjonelle måten å bygge opp akademiske miljøer på.

 

Hvorfor er akademia så knyttet til dyrehagemodellen? Det er en sentral motivasjon: Undervisningsmotivasjonen: Dette er antagelsen om at fordi man trenger en som kan undervise i moralfilosofi, en som kan undervise i bevissthetsfilosofi, en som kan undervise i kunnskapsteori, osv., så vi må ansette en av hver, dvs., ansette en moralfilosof, en bevissthetsfilosof, en kunnskapsteoretiker, osv. Gitt dette premisset (pluss noen antagelser om hvor bred undervisningen på BA-nivået bør være) så kan det virke som om vi burde følge Dyrehagemodellen.

Det er nå klart at dette er en ekstremt dårlig motivasjon for å bevare dyrehagemodellen. For å se hvorfor må vi først skille mellom undervisning på BA-nivå og veiledning på PhD-nivå. Undervisningsmotivasjonen er åpenbart feil på BA-nivå. Det er feil at vi trenger en ekspert på et felt til å undervise det feltet på BA-nivå. Det er ikke noe evidens for dette. Det er ikke noe evidens for at, for eksempel, en god moralfilosof, ikke kan undervise kunnskapsteori på BA-nivå. Det som avgjør kvaliteten på BA-undervisningen er ikke om foreleseren har engasjert seg med de siste artiklene på forskningsfronten. Det avgjørende er om personen er flink til å undervise og forelese og generelt en god filosof. Undervisning på BA-nivå kan gjøres av lærere som forsker utenfor det området det undervises i. På PhD-nivået er det annerledes. Der trenger man ekspertise, men her burde vi, etter min oppfatting, ha PhD-undervisning innen et mer begrenset felt – feltet ekspertgruppen jobber innen.

Det er nå klart at dette er en ekstremt dårlig motivasjon for å bevare dyrehagemodellen.

Det jeg foreslår er i praksis at vi må revurdere hvordan akademia struktureres. Tradisjonelt har vi hatt institutter og disse har hatt som hovedmål å organisere undervisning. Som et resultat er ansettelser ofte fokusert på undervisningsbehov. Siden undervisningen må dekke mange felter får man ofte ansatte som har veldig spredte interesser. De jobber i forskjellige felt og har få felles forskningsinteresser. Dette er et spesielt problem i et fag som filosofi. Filosofi er et ekstremt vidtfavnende fag. Vi filosofer studerer alt fra gamle tekster til logikk, demokrati, meningen med livet, bevissthet, fysikk og sport. For å dekke alle disse (eller mange) av disse feltene får instituttet en dyrehagestruktur: det er en av hver. En som jobber med klassisk filosofi, en som jobber med bevissthetsfilosofi, en logiker, en språkfilosof, osv. Selv hvis man klarer å ansette forholdsvis gode filosofer, blir det et lite miljø ut av en slik struktur. Denne tankegangen må fullstendig gis opp. Fokus må være bare på å bygge opp sterke, spesialiserte, fokuserte forskningsmiljøer. 

 

Ekspertisemodellen testet. Om ekspertisemodellen kan fungere er et empirisk spørsmål. Det kan testes og har blitt testet. I en lengre utgave av denne artikkelen går jeg gjennom fire case studies: Centre for Study of Mind in Nature (ved universitet i Oslo), Arché (ved universitetet i St Andrews), Logos (i Barcelona), Munich Center for matematisk filosofi (i München). Det alle disse sentrene har felles er at de har blitt etablert utenfor den tradisjonelle dyrehagemodellen som gammeldagse institutter er bygget opp rundt. De viser at det ikke bare er mulig, men forholdsvis lett å skape verdensledende miljøer. Det som trengs er forholdsvis god finansiell støtte og godt lederskap. Et meget lite miljø, for eksempel Oslo eller St Andrews, kan bli verdensledende innen kort tid.  


 

Utfordringer overkommet. Det jeg beskrev som store utfordringer i Del 1, er alle overkommet av slike ekspertisesentre. Brain drain er ikke lenger et problem: Sentrene vil tiltrekke seg de beste PhD-studentene og verdensledende filosofer innen det spesialiserte området. Periferi-utfordringen er møtt: Hvis senteret fungerer bra, er de i forskningsfronten umiddelbart. Slike forskningsgrupper er mye bedre posisjonert til å få ekstern finansiering. Det bidrar også til å gjøre filosofisk forskning mer relevant for ikke-filosofer. Filosofi er et meget interdisiplinært fag. Vi jobber med lingvister, historikere, matematikere, fysikere, medisinere, sosiologer, jurister, osv. Dette er en viktig – kanskje den viktigste - måten vi kan gjøre filosofi relevant på. Ekspertisemodellen gjør samarbeid enklere fordi filosofer på forskningsfronten er mer attraktive samarbeidspartnere. 

Etter min oppfatning er den eneste realistiske strategien å investere alle våre ressurser på fokuserte forskningsgrupper. Denne strategien er ikke begrenset til filosofi. I veldig mange fag burde vi investere penger i høyere utdanning på denne måten.  

 

Det er i praksis å si at vi er villige til å støtte middelmådighet.

Forventet motstand. Ekspertisemodellen er ikke enkel å følge. Dyrehagemodellen er vanskelig å gi opp. Alle de som jobber innen felter som ikke blir prioriterte, vil protestere. De vil påstå at vi trenger en form for ’ekspertise’ innen et bredt spekter av felt. Men det er bare tull. Pre-internett var det viktig å ha en lokal ’ekspert’ på alle felter av filosofien – en som kunne mye om litteraturen og kjente til hovedtrekkene i den moderne forskningen. En slik lokal ekspert kunne være viktig selv om han eller hun ikke selv bidro til internasjonal forskning. Dette er etter min mening en katastrofal tankegang. Det er i praksis å si at vi er villige til å støtte middelmådighet. Men hvorfor i all verden skal vi gjøre det, når vi i stedet kan bruke disse resursene til å ansette verdensledende forskere som både bidrar til mer ekstern finansiering og gir oss bedre undervisning, både på BA-og PhD-nivå?

 

Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel som er å finne i jubileumsnummeret av Norsk filosofisk tidsskrift (Nr. 3-4, 2015). Norsk filosofisk tidsskrift feirer 50 år og er ute med sitt jubileumsnummer. Et debattmøte arrangeres på Litteraturhuset 18. februar. 

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

SYN OG SEGN: Kunst og kyrkje, det er litt som å seie kvinner og kyrkje.

PAN: En borgerlønn på drøyt 200 000 kroner til alle slår ikke hull på statskassa.

ARGUMENT: Er snøfnugg-generasjonen i ferd med å ta livet av komedien? 

THE DOYENNES: – Utelivet i Oslo er veldig segregert.

ARGUMENT: Til alle ja-mennesker som ikke kan begrense sine impulser.