Påfyll

Vi trenger en nasjonal strategi for dataforvaltning, skriver Camilla Stoltenberg.

Kan norske politikere klare å forvalte offentlige data til beste for fellesskapet? Dette spørsmålet stilte direktøren i Teknologirådet, Tore Tennøe, i Dagens Næringsliv i mai 2017. Videre spurte han: Hvordan skal verdiene i offentlige data komme folk flest til gode? Hvem eier algoritmene som utvikles ved hjelp av norske offentlige data? Og hvilken makt skal et knippe store utenlandske selskaper få? Nå er det gått to år. Det er på tide å heve stemmen og stille samme spørsmål på ny.

Utgangspunktet er at Norge har offentlige data i verdensklasse om helse, utdanning, fritid, arbeidsliv, trygd, skatt og mer til. Slike data produseres døgnet rundt av en godt organisert velferdsstat med digitalt aktive innbyggere som har personnummer og tillit til samfunnet.

Siden 1990-tallet har jeg vært en pådriver for å gjøre norske offentlige data – særlig helsedata – mer tilgjengelige for forskning, næringsutvikling og den enkelte innbygger. Lenge handlet den offentlige debatten nesten bare om personvern. Det er et avgjørende hensyn, men gjorde at potensialet for nye oppdagelser og nyttig kunnskap om behandling av diabetes, forebygging av psykiske lidelser eller omsorg ved livets slutt, kom i bakgrunnen. Slik er det ikke lenger. De siste årene har et bredt politisk miljø kommet på andre tanker. Nå er data den nye oljen, arvesølvet og gullbeholdningen. Det er uklart hvilket bilde som passer best, men alle bilder bør brukes for det de er verdt. Samtidig som personvern ikke er mindre viktig, er det på tide å vende oppmerksomheten mot det neste spørsmålet: Hvordan sikre at verdien i data skal komme fellesskapet til gode?

Nå er data den nye oljen, arvesølvet og gullbeholdningen.

Da Norge fant olje og gass, ble verdiene sikret for fellesskapet gjennom en nasjonal strategi. Den håndterte datidens største globale selskaper. Eierskap, innkjøpskrav og skatteregime var virkemidler staten benyttet for å sikre bærekraftig forvaltning av inntektene til gode for fellesskapet. Den gang var vi tidlig ute. Nå er vi sent ute med å sikre dataverdier for fellesskapet. Det er åpenbart at offentlige data om oss alle er en vare i et stort og voksende marked, og vi må innse de mulige konsekvensene av dette. Men verdien av flyttbare data kan vise seg å være mer krevende å sikre for fellesskapet enn stasjonære ressurser som olje og gass på havbunnen.

I Teknologirådets rapport fra september 2018 om kunstig intelligens, fremmer rådet 14 forslag til en strategi for Norge der forvaltning av data inngår i tre punkter. Det ene lyder slik:

Datadeling som tjener fellesskapet: Hvis data fra norske sykehus, skoler og smarte byer skal deles med tredjeparter, bør fellesskapet få en merverdi i form av bedre offentlige tjenester, ny næringsutvikling, arbeidsplasser eller skatteinntekter. Det er derfor nødvendig at myndighetene etablerer juridiske rammer som gjør det mulig å utveksle data trygt, og som sikrer at rettigheter, verdier og ansvar fordeles rettferdig og likeverdig.

Det er et godt utgangspunkt, og jeg håper dette skal følges opp når regjeringen nå skal utvikle en strategi for kunstig intelligens. Hvordan verdien i data skal sikres for fellesskapet er ikke en problemstilling som kan løses av en institusjon eller sektor alene, og antagelig heller ikke av et enkelt land. Det krever samarbeid. Arbeidet må gå raskt og integreres i politiske prosesser som allerede er i gang.

Om kort tid lanseres stortingsmeldingen om helsenæring. Samtidig pågår arbeidet for åpen vitenskap for fullt. Dette er kun to av mange initiativ der det er nødvendig å sikre verdien i data for fellesskapet for å gå videre på forsvarlig vis. Det er også avgjørende for velferdsstatens fremtid, rettferdig fordeling, tillit og demokrati.

Mer fra Påfyll