Påfyll

Enkel gutt fra Stabæk, Ingebrigt Steen Jensen? Kom igjen’a, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Sylvi Listhaug er ikke en vanlig nabokjerring fra Sunnmøre, men det er like fullt nær parodien når kultureliten ikke vil forstå at den har makt.

I Sylvi Listhaugs nye bok tar hun – på utpreget listhaugsk vis – et oppgjør med «den gruppen i samfunnet som har skjenket seg selv retten til å definere hvilke standpunkt som er riktige eller gale, moralske eller umoralske og innenfor eller utenfor. Denne selvoppnevnte gruppen av dommere og meningspoliti av god og dårlig moral.» Og så nevner hun gruppene hun sikter til: «Dem jeg snakker om er avisredaktører, politikere, pr-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk, mennesker som plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre.»

Men, påpeker Morgenbladets anmelder Ane Farsethås, det er et pussig resonnement all den tid Listhaug så absolutt tilhører eliten selv. Hun er stortingsrepresentant, tidligere statsråd, nestleder i et regjeringsparti, har god økonomi og bor i et bedre strøk i Oslo (visstnok, jeg har ikke sjekket). Andre fra den angrepne eliten har svart med tomme blikk/undring/hoderysting. Som reklamemann og sosialdemokrat Ingebrigt Steen Jensen som i Dagbladet avviser at han tilhører noen form for elite. Han byr på en variant av «jeg er bare en enkel gutt fra…», et resonnement som i 99 av 100 tilfeller signaliserer det stikk motsatte: «Min eneste «posisjon» er at jeg sitter i sportslig utvalg i Stabæk Fotball. Det er ærerikt, men ikke veldig mektig, forklarer Jensen om sin stilling i samfunnsdebatten.» Seriøst? Kom igjen'a. Det er mulig Jensen er en enkel gutt fra Stabæk, men om han tror på dette selv, er han enkel i en helt annen kategori.

La meg slå det fast: Sylvi Listhaug tilhører selvfølgelig en type elite av nettopp de grunner som Farsethås viser til, og det er et relevant poeng. Men det svekker ikke poenget om at det også finnes en kultur- og meningselite i Norge som har hatt – og til dels også har – sterk innflytelse over samfunnsdebatten, normene for hva som er innenfor og utenfor og vinklingene på temaer. På høyresiden i politikken er dette et tilnærmet ukontroversielt poeng.

Og selvfølgelig kan man være både insider og outsider samtidig. Amerikanernes president Lyndon B. Johnson er et utmerket historisk eksempel. Han var Senatets mektigste mann da han ble visepresident for John F. Kennedy, men fattiggutten med lærerutdanning fra en liten distriktsskole i Texas ble aldri kvitt mindreverdighetskomplekset da han kom inn i Kennedys sirkel av klassisk dannelse, familiehistorie og østkystelitisme. Det går ikke an å være mer elite enn å lede verdens mektigste land. Like fullt er en av nøklene til å forstå Johnson nettopp at han aldri var innenfor, mener hans eminente biograf Robert Caro.

Jeg tror ikke at den typiske venstreside-kultureliten nødvendigvis mener at de er bedre enn andre, men de kommer ofte i skade for å høres slik ut.

Det finnes en politisk elite og det finnes en økonomisk elite, men det finnes også en kulturell elite som ikke er ensbetydende med toppene i kulturlivet. Jeg ville kanskje lagt til et par grupper på Listhaugs liste, men den er allikevel ganske dekkende. Jeg tror heller ikke at den typiske venstreside-kultureliten nødvendigvis mener at de er bedre enn andre, men de kommer påfallende ofte i skade for å høres slik ut.

Hvorfor skulle Norge være annerledes enn alle andre land? De fleste anerkjenner at Sverige har et annet debattklima enn vårt, at «åsiktskorridoren» gjør det vanskeligere å få frem et spekter av forskjellige stemmer, ikke minst fra høyresiden. Ingen mener vel at statsminister Stefan Løvfen eller den rike og mektige familien Wallenberg har skapt denne meningskorridoren.

Heldigvis tror jeg at også meningsmangfoldet er blitt større de siste ti årene. Det skyldes delvis at også kultureliten har endret seg, men også tilfanget av nye stemmer, kanskje særlig fra liberal og konservativ side.

Fenomenet kultureliten med sine humanistiske og venstreliberale standpunkter, finnes først og fremst i sentrale strøk, og primært i hovedstaden. Dermed vil verden selvfølgelig se annerledes ut andre steder, for eksempel om man vokser opp som ung radikal sosialist i Bærums bedre strøk. Så for ordens skyld, også der fortjener man kvikkere svar enn «jeg er bare en kar som sysler litt med handel og vandel, jeg har ingen makt», hvis man konfronterer bedriftseier-far med det kapitalistiske maskineriets utbytting av arbeiderklassen. Så var det sagt.

Mer fra Påfyll