«Studentene må slå følge med professorene opp på barrikadene», sto det i Morgenbladet i forrige uke. Nå varsles det kamp mot en utredning av blant annet foretaksmodellen.
Foretaksmodellen ja, trolig et av de døveste navnene på en mulig-kanskje-atte-dersom-reform som noen gang er lansert. Det får Oslomet til å fremstå som ren poesi, Statoils skifte til Equinor som en gullbelagt vei til kommunikasjonsmessig Nirvana. Foretaksmodellen oser av markedstilpasning, nyliberalisme og all den andre ondskapen som har hjemsøkt norsk høyere utdanning de siste tyve årene (noe av det interessante med begrepet nyliberalisme er nemlig at nesten alle er nyliberalister, også SV i regjering).
Med andre ord et godt tema for en næringsminister, Mammons ydmyke tjener som jeg er. Dessverre er selv denne baksiden altfor lang til å skrive om de næringspolitiske sidene ved norske universiteter. Den er nemlig nær ikke-eksisterende. Det finnes noen private høyskoler, men regelen er at man ikke kan tjene penger på offentlig støttet høyere utdanning i Norge. Næringslivet i Norge har meninger om høyere utdanning, selvfølgelig, men ikke fordi de tror at det er en næringsmulighet.
Et godt tema for en næringsminister, Mammons ydmyke tjener som jeg er.
Foretaksmodellen oser av markedstilpasning, nyliberalisme og all den andre ondskapen som har hjemsøkt norsk høyere utdanning de siste tyve årene.
Debatten om markedstilpasning i høyere utdanning handler da heller ikke om at det private markedet skal drive institusjonene. Ingen vil privatisere universitetene. Ei heller om at staten ikke skal betale regningen eller at studentene skal betale. Det siste er det meg bekjent ingen av partiene på Stortinget som har programfestet.
Debatten om den såkalte markedstilpasningen av universitetene er i realiteten et kodeord for en rekke forskjellige debatter: Valgt eller ansatt ledelse, eksternt oppnevnte i styrene (men 7 av 11 er fortsatt valgt av og blant ansatte og studenter), incentiver for å gjennomføre utdanning på normert tid, at en (svært liten) del av universitets midler skal knyttes til publisering og så videre. Felles for disse debattene i de siste tiårene har ikke vært kamp mellom markedet og universitetene, men snarere mellom demokratiske valgte politikere og deler av universitetene.
Selvfølgelig, hvis ethvert insentiv automatisk er markedstenkning, gir begrepet mening. Men det er for å si det forsiktig, et høyst åpent spørsmål om norsk høyere utdanning er blitt markedsrettet, slik kritikerne hevder. Et interessant sted å starte kan være å lese om igjen debatten mellom professor og markedskritiker Dag O. Hessen og viseadministrerende direktør i Simula og tidligere statssekretær for SV i Kunnskapsdepartementet, Kyrre Lekve, i Aftenposten januar 2017.
Kritikerne som ikke engang vil utrede en foretaksmodell, setter opp et skjold av ord og begreper som markedstenkning og nyliberalisme, men uten egentlig å diskutere selve saken. Mange taleføre motstanderne av å utrede foretaksmodellen i akademia – de som har et romantisk og lyrisk forhold til ny kunnskap i alle andre sammenhenger – avviser ny kunnskap om hva en annen organisering av universitetene kan innebære. De har allerede bestemt seg og de «vet» hva resultatet er. Det er underlig uakademisk.
Det er godt mulig at å innføre foretaksmodellen er en dårlig idé, og det er enda større sjanse for at ideen er dårlig hvis den må gjelde alle. Uansett modell vil universitetet fortsatt være underlagt den samme loven, de samme reglene for statsfinansiering og de samme incentivene for studentene. Samtidig vil de ha større autonomi særlig knyttet til eiendomsforvaltning, bygg og økonomi.
I European University Associations autonomy scoreboard trekker nettopp svak finansiell og organisatorisk autonomi Norge ned. Som integrert del av staten – i statsvitenskapelig forstand er universitetene statlige etater – så er statsråden konstitusjonelt ansvarlig for det aller meste som skjer på universitetene. En nervøs statsråd kan innføre mer kontroll for å få orden på egen nattesøvn. Et overivrig storting har i dag meget gode muligheter for å drive detaljstyring av universitetenes interne prioriteringer, for eksempel.
At det foreløpig er ganske tomt på barrikadene kan tyde på at flere og flere har fått nok av barrikader og skyttergraver og i stedet ønsker seg en god, gammeldags saklig diskusjon.