18:51 - 25. februar 2020

Den lyttende humanist

Mangefasettert virke: Erling Sandmo var historiker, radiomann, musikkformidler, forfatter og offentlig intellektuell. Arkivfoto: Ida von Hanno Bast 

Erling Sandmo døde brått fredag 21. februar, 56 år gammel, mens han var på skitur. Sandmo var professor i historie og leder av Nasjonalbibliotekets kartsenter. Han var en banebrytende historiker, som gjennom karrieren skrev om alt fra vold- og rettshistorie til opera og sjømonstre. Han var radiomann, musikkformidler, forfatter og offentlig intellektuell. I Morgenbladet var han en viktig stemme gjennom 17 år, ikke minst ved sine mange musikkanmeldelser. I perioder kunne leserne her møte ham ukentlig, som kunnskapsrik veileder, empatisk fortolker, skarp kritiker – og som en stor språkkunstner.

For å gi et inntrykk av bredden i Sandmos mangfoldige virke, ba vi et knippe akademikere og kulturfolk fortelle om hva han har betydd i deres verden.
 

– Fornyet historiefaget
Gro Hagemann, professor i historie.

Erling Sandmo var en dypt engasjert og original historiker, og det er tragisk at han nå ble avbrutt midt i sitt virke, ved innledningen til det som skulle bli en ny fase som leder av Nasjonalbibliotekets kartsenter.

Jeg tror Sandmo vil bli husket som en som utfordret historiefaget på grunnleggende vis. Han fornyet faget, han inspirerte yngre historikere.

Erling kom for alvor inn i faget i 1998 med doktorgradsavhandlingen Slagsbrødre, en studie av vold i to norske regioner i tiden frem mot eneveldet. Den var sterkt kontroversiell fordi den brøt så radikalt med den positivistiske realismen som hadde dominert historiefaget. I avhandlingen reiste han fundamentale spørsmål ved troen på at man ved å lese historiske kilder får et direkte innblikk i selve fortiden. Hva er det vi studerer når vi studerer historie? Er «fortiden» og «historien» det samme? Erling fremhevet at sannhet alltid er historisk situert.

Mange rev seg i håret og var forarget over dette. Det var et slags opprør mot at han i det hele tatt skulle få lov til å disputere. Senere ble diskusjonen videreført i den såkalte sannhetsdebatten i Historisk tidsskrift. Sandmo ble en formidler av det som gikk under betegnelsen postmodernisme i det norske historiefaget, og han var nok for radikal i sin kritikk av tradisjonell historieskrivning til at det dannet seg noen tradisjonell «skole» rundt ham. Men han var en dyp tenker som likevel inspirerte mange og ga faget en nødvendig historiefilosofisk diskusjon. Jeg ser også at mange yngre historikere skriver historie på en helt annen måte enn den forrige generasjonen. De går ikke like langt som Erling, men de bringer inn kulturhistoriske perspektiver og tenkemåter som jeg ikke tror de hadde gjort uten at han hadde gått foran. Han var en sjenerøs og idérik foreleser og veileder som hjalp studentene på deres egne premisser, uten forsøke å tvinge dem inn i sin fold.

Og selv om Erling møtte motstand, ble også han også sterkt beundret, nærmest fra første stund. Han fikk mye respekt for måten han argumenterte på – kunnskapsrikdommen, skrivemåten og grundigheten i argumentasjonen. Ottar Dahl, nestor i faget med et helt annet historiesyn, sa da det stormet som verst: «Erling Sandmo er det mest spennende som har skjedd i historiefaget på lange tider.» En klar anerkjennelse var det også at han ble engasjert til å skrive annet bind av Høyesteretts historie fra 1997. Boken, Siste ord, kom ut i 2005.

Interessen for historieforståelsen fortsatte og førte senere til seminarrekken «Hva er det med fortiden» i 2009-10 og boken Tid for historie i 2014.

Sandmo var også kreativ i de konkrete historiske arbeidene, for eksempel ved måten han bragte musikken inn i historieforskningen på i et prosjekt om opera, estetikk og politikk på 1700-tallet. Arbeidet med globalhistorie og med «verdensbegrepet» var også viktig, og noe som trolig ledet over i kartforskningen ved Nasjonalbiblioteket.

Hva som lå foran, som ikke blir, det kan vi nå bare ane.

– Musikken ble mer interessant, mer kompleks
Leif Ove Andsnes, musiker.

Jeg ble kjent med Erling Sandmo gjennom hans bror, og gjennom hans roller i musikklivet. Særlig ble vi godt kjent de siste fem årene, mens jeg har vært kunstnerisk leder for Rosendal kammermusikkfestival. Der var Erling med hvert eneste år, som en unik formidler.

Erling hadde litt av et hode, og med hans ballast som historiker hadde han ofte originale og fascinerende tanker om musikk, og om musikkens rolle. Det var alltid interessant å diskutere med ham. Han lyttet på en annerledes måte enn jeg var vant med. Gjennom Erling ble musikken mer interessant, mer kompleks. Jeg husker en gang han skulle snakke om Mozart og Ligeti. Tesen var at det er vanskeligere for oss i dag å lytte til Mozart enn til Ligeti, og han satte oss inn i 1700-tallets samfunn og hvordan de hørte musikk på den tiden, som er fjernt fra oss. Slik utvides vår forståelse av musikken.

I musikkmiljøet ble han først kjent som anmelder, både i avis og på radio. Han hadde en gudbenådet penn – poengtert, original og morsom å lese. Men han var ikke redd for å være skarp og ærlig. Etterhvert ble han mer og mer brukt også som formidler ved mange av musikkinstitusjonene i Norge. Han var den som kunne gi en briljant kort introduksjon på tre minutter og den som kunne holde det timeslange foredraget hvor man etterpå følte at det bare hadde gått tre minutter. Publikum elsket ham. Han var en scenepersonlighet, som leverte slik musikere må levere. Han fikk alle til å føle seg smartere.

Og Erling var virkelig, som alle sier, den rauseste og snilleste, et vibrerende vesen som brydde seg om andre. Jeg tror mange følte han var deres venn. Det er uforståelig og forferdelig at han ikke er her mer.
 

 Unik blanding av forskning og formidling
Aslak Sira Myhre, nasjonalbibliotekar.

Tapet av Erling er et stort slag for oss på Nasjonalbiblioteket, som venner og som kolleger. Erling Sandmo var et menneske som evnet å møte alle med åpenhet og entusiasme. Det gjorde at han fikk venner raskere enn jeg tror han skjønte selv, og det merker vi sterkt her på Nasjonalbiblioteket nå.

Sandmo var sentral i Kartsenteret fra starten av, først i arbeidet med å få Ginsberg-samlingen til Norge, siden med å etablere senteret. Vi var veldig stolte da han i januar forlot sin posisjon som professor ved Universitetet i Oslo for å begynne som fast leder av Kartsenteret. Det var en stolthet som både var knyttet til Erling som person og som historiker – med ham som leder fikk verden se hvor store faglige ambisjoner vi har for senteret. Han bar i seg en unik blanding av forskning og formidling, som nettopp er noe av det vi ønsker å oppnå med Kartsenteret. Det eneste vi kan gjøre nå, er å ta Erlings ånd med oss videre i arbeidet med Kartsenteret og på Nasjonalbiblioteket for øvrig.
 

– Midt i faget, midt i stormen
Kristin Asdal, historiker og professor ved historiker og professor ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO.

Det er to forskjellige ting, tror jeg, å være norsk historiker før og etter Erling Sandmo. Han tok, helt nødvendig, historiefaget inn i en nyere tid. Han viste et litt teoriresistent fag hvordan man kunne skrive vesentlig og interessant historie, selv om man problematiserer sannhetsbegrepet og kan fortolke nyere fransk teori, som idéhistorikeren og filosofen Michel Foucault. Sandmo var en fornyer. Det unike med ham er at han kombinerte dette med å være suveren historiker på fagets helt egne premisser. Jeg kjenner ingen i faget som så suverent behersket og kunne formidle hva historiefaget har vært og er, og av nødvendigheten av historie for å skape forståelse. For Erling tror jeg det handlet om å være veldig tro mot materialet, og om å stille seg grunnleggende spørrende til det, for på den måten å sette seg i stand til å gripe hva fortiden kunne romme. Og han formulerte seg i en særdeles nærværende prosa. Alle som leser den nydelige bokens hans Tid for historie må bli slått av det. Han var uvanlig lærd, og tok samtidig et helt særegent ansvar for samtalen historikere imellom. Norske historikere har alltid vært gode på å debattere, men kanskje ikke like gode på samtale. Erling klarte å stille seg midt i faget, aldri utenfor som opposisjonell. Så sto han der, midt i stormen (mange husker den store debatten om sannhet, relativisme og poststrukturalisme sent på 1990-tallet), generøs og tålmodig insisterende på en gang. På den måten tok han faget videre. Han var helt forbilledlig i måten å innta en posisjon på og samtidig møte den andre. Den ureddheten forplikter nå som han er borte.

 En uerstattelig formidler
Ingrid Røynesdal, direktør for Oslo-Filharmonien.

Erling Sandmo hadde en usedvanlig kunnskap om og innsikt i klassisk musikk, ikke bare om historien og konteksten rundt musikken, men også en dyp forståelse for musikken i seg selv. Derfor var han så skattet som konsertinnleder og foredragsholder hos institusjonene og festivalene i vårt felt i Norge. Han hadde en egen evne til å formidle refleksjoner om musikk på en egenartet, åpen og dypt kjærlighetsfull måte. Erling hadde også brodd, en lun humor, retorisk snert og en herlig evne til å engasjere et stort publikum. Han gjorde et hvert krevende tema interessant og formidlet sammenhenger som bare en med hans brede orientering kunne gjøre. Historiefaget i Norge mistet i forrige uke en fantastisk personlighet. Musikklivet mistet en uerstattelig formidler og en umistelig venn.

– Hele alfabetet
Ole Robert Sunde, forfatter.

Jeg har mange gode minner om Erling Sandmo, både fra Oslo og Berlin, men aller mest fra min avdøde kones by Moss; Erling og jeg var invitert til litteraturfestivalen til HOF, tror det var ti år siden, og vi fikk frie hender og konseptet var noe jeg hadde stjålet fra fransk tv og et intervju med den franske filosofen Deleuze og han tok for seg hele alfabetet, og jeg ville gjerne gjøre det samme med Erling, uten manus og bare ta det rett ut fra det vi hadde inne av mange års lesning av bøker og oppslagsverk, om han eller jeg sa A så skulle vi snakke om Amerika eller om han sa B for Bach, Barokken, eller Bela Bartok, så skulle jeg, eller begge ta over; vi spilte litt pingpong med hverandre og kom til slutt helt ned til T, men jeg husker ikke om tema var Tolstoj eller Tyskland, men vi stoppet etter bokstaven T for da hadde vi holdt på i mange timer og hadde gått langt over vår tilmålte tid; men akkurat nå tenker jeg mye på Erlings kone Brita og deres barn; Erlings familie i Bergen og hans bror, de må nå ha det redselsfullt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«On the Rocks er en litt blekere versjon av en typisk Sofia Coppola-film.»
«Samarbeid er langt fra noen garanti for stor kunst, men av og til kan det gå riktig fint.»