00:00 - 24. januar 2020

– Jeg er synlig og usynlig når det passer meg

Sandra Mujinga bygger sitt eget kunstneriske univers av skulpturer, installasjoner, videoarbeider, tekst, performance, interaksjon, aktivisme, musikk og mote. Selv liker hun å kunne gjemme seg.

En form for selvbevissthet: - Når jeg arbeider, tenker jeg alltid på hvordan det skal dokumenteres, sier kunstner Sandra Mujinga.

Idet vi skal avslutte samtalen blir Sandra Mujingas ansikt opplyst av et intenst rødt lys, som så blir hvitt, mens høye drønn lyder i bakgrunnen. Hun sitter med ryggen til en glassvegg i andre etasje av Bergen Kunsthall, og den blanke, flate veggen bak henne er blitt til en himmel fylt av blinkende stjerner. Jeg snur meg mot vinduet og ser at Festplassen utenfor er opplyst av tusenvis av fakler, mens tegninger i rødt og hvitt fra et fyrverkeri lager streker over himmelen.

Om man ikke regner med Festspillene, er Sandra Mujinga den første norske kunstneren som har hatt en separatutstilling i Bergen Kunsthall siden 2014. Men selv om teksten man får presentert ved inngangen til utstillingen forteller at Mujinga er både kongolesisk og norsk, oppleves det å tenke hvor kunstneren kommer fra litt på siden i denne sammenhengen. For når jeg går inn i Bergen Kunsthall i utstillingen SONW, eller Shadows of a New World, trer jeg samtidig ut av verden som jeg kjenner den og inn i en digital tilstand. Overlyset i de kjente lokalene er farget grønt for anledningen, resultatet blir at den besøkende går inn i et greenscreen i 180 grader. Jeg går rundt i det grønne og blir grønn selv, mens jeg tenker at jeg har tråkket over i matrix, at jeg er blitt min egen avatar.

Det første jeg møter inne i rommet er tre enorme skikkelser med klær uten kropper under; menneskelignende og like uvirkelige som jeg føler meg for øyeblikket. De ser ut til å følge meg med blikket fra under hettene sine idet jeg famler meg inn i kunsthallens fullstendig mørklagte hovedrom. Omtrent midt i det store svarte flyter noe i luften, det er også grønt, eller grønnaktig, men dette skinner som om det var radioaktivt. Det beveger seg kontinuerlig til lyden av noe jeg ville si var et vakkert, stemningsskapende digitalt lydspor som gjentar seg. Et hologram.

Annonse