---
Anmeldelse
Mette Stausland
Nye arbeider
Kunstnerforbundet
16. januar-23. februar
---
Så ikke den komme! Jeg står fjetret foran tre arbeider i vindussalen på Kunstnerforbundet. Verkene, som alle er fra Mette Stauslands Vangeserien, er simpelthen blyant på farget papir. Påført, visket ut, og påført igjen og igjen, visket ut, og beholdt, om hverandre til det sitter. Jeg vil aller helst drukne hodet mitt i dem, glemme tid og sted. Du kan gjerne si dette er konservativ billedkunst, for her har materialet blitt motivet, motivert i møte med hånd og hode, en direkte prosess rendyrket i snart hundre år. Det betyr ikke at de abstrakte figurasjonene er irrelevante i en større sammenheng. Tvert om er de som autonome fysiske subjekter som nærmest puster deg i ansiktet. Plasskrevende og nok i seg selv.
Det interessante er at i et større perspektiv, dog begrenset til samtidskunstfeltet i Norge, ser man den intuitive og vare prosessen bak verkene som gammeldags og avleggs. Mens noen få grenseoverganger sørover finnes det fortsatt rom for den slags fritenking. Samtaler og språk som nærmest er radert ut her hjemme. Det er synd, for det vi trenger mer enn noensinne, er poesi og innlevelse. Sammenlagt slår Stausland et presist slag for kontemplasjon i kunsten. Lenge leve arbeider som bare er, og blir til, med intuisjon, kløkt og «Das Fingerspitzengefühl»!