Annonse
10:35 - 04. desember 2019

Bare klissete pakker under treet

Netflix’ norskproduserte Hjem til jul gir seeren økt respekt for håndverket bak Coca-Colas julereklamer.

Dramakomedie: Sykepleieren Johanne (Ida Elise Broch) må finne seg kjæreste før jul i Netflix-serien Hjem til jul. Foto: Netflix
Annonse

Anmeldelse

Serieskaper og regissør: Per-Olav Sørensen

Hjem til jul

Norsk tv-serie i seks deler

Premiere på Netflix 5. desember

I dramakomedien Hjem til jul har Johanne (Ida Elise Broch) 24 dager på å finne en kjæreste, etter at hun lyver på seg et forhold for å slippe familiens mas og formaninger om hvordan hun burde leve livet sitt. 31-åringen er den romantiske komediens arketypiske kvinnelige hovedperson; pen, jordnær og selvoppofrende, faglig overkvalifisert, men uambisiøs, og utstyrt med en garderobe som skriker «vanlig norsk kvinne med en viss smak». Med andre ord den typen dydsmønstre anonyme leserbrevforfattere konstruerer når de skal spørre Klara Klok om råd om kjærlighetslivet sitt: Ikke bare enslig, men urimelig, urettferdig, uforståelig enslig.

Oppgjør med julen. Det vil si, i realiteten er Hjem til jul et oppgjør med juletidens idealiserte og moralistiske fokus på parforhold og tradisjonelle familiestrukturer forkledd som det den kritiserer; et forsøk på å endre den ideologiproduserende juleunderholdningsindustrien innenfra. Problemet er at serieskaper Per-Olav Sørensen (Halvbroren, Kampen om tungtvannet, Nobel) og hans team av manusforfattere ikke mestrer sjangeren de tar utgangspunkt i, og dermed aldri kommer på innsiden. Broch gjør det hun skal, men det hjelper lite når seriens univers er en slarkete og gjennomsiktig konstruksjon befolket av Tinder-karikaturer og gode hjelpere, hvis eneste oppgave er å illustrere poenger og avlevere livsvisdom (hverken Gabrielle Leithaug, Hege Schøyen eller Nader Khademi kommer til sin rett, Ghita Nørby redder seg inn på rutine og karisma).

Først og fremst lider serien av et stort og diskvalifiserende underskudd på sjarm: Ikke bare mangler Johanne attraktive beilere, her er heller ingen forlokkende interiører, miljøer eller vennerelasjoner publikum kan synke ned i. Hjem til jul utspiller seg i en by som sannsynligvis er Oslo, men er delvis innspilt på Røros – antagelig fordi hovedstaden ikke tilfredsstiller utenlandske seeres bilde av Norge som et land der sparkstøtting utgjør et konkurransedyktig alternativ til kollektivtransport i vinterhalvåret (på internasjonale strømmetjenester er norske seriers viktigste jobb å være norske med stor n). Dette gir opphav til en følelse av geografisk identitetsforvirring som minner om den syntetiske lokalkoloritten i Bent Hamers spillefilm ved samme navn fra 2010, og speiler Johannes sinnsstemning, som gjør brå, umotiverte byks fra scene til scene.

Oppkonstruert. Hjem til juls kardinalsynd er at den ikke engang henger på greip innenfor sine egne oppkonstruerte rammer. Det er fristende å tenke at det er enkelt å lage denne typen juleunderholdning – at det bare er å slenge sammen noen sentimentale intriger og pussige bifigurer, og gå full Coca-Cola på produksjonsdesignen – og det er først når man ser det mislykkes, at man får en forståelse for håndverket som ligger bak. Estetisk sett når ikke Hjem til jul de årlige Cola-reklamene til knærne, men til gjengjeld er både psykologien og den usammenhengende, sketsjepregede historiefortellingen på reklamefilmnivå (det finnes morsomme vitser, men de fleste er med i traileren).

Det er like underlig at en erfaren regissør som Sørensen slipper fra seg noe såpass underkokt som dette som det er at Netflix er tilfreds med å lansere en serie som fremstår som såpass billig. Den mest nærliggende forklaringen er at alle involverte er på det rene med at dette er en serie som ikke vil bli sett med årvåkent blikk, men snarere dure og gå i bakgrunnen mens publikum styrer med andre ting, og kun unntaksvis vier den sin hele og fulle oppmerksomhet.

Refleksen er å si at seerne fortjener bedre. Men man kan også hevde at det nettopp er evnen til å skape og tilfredsstille slike lave, men også svært spesifikke forventninger – til å konseptualisere tv-drama som brukskunst – som har gjort Netflix til verdens største strømmetjeneste, og at publikum dermed får nøyaktig det de har betalt for.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse