---
Kortkritikk
Maria Brinch
Inya Lake
Inger Lise Hansen
TÅKE
(vises bare i helgene)
Kunstnernes Hus, Oslo
Til 4. august
---
Allerede godt fornøyd ned trappene fra andre etasje på Kunstnernes Hus, venter en utstilling og en kortfilm. De passer på merkelig vis godt sammen, også med salene oppe.
Maria Brinchs utstilling Inya Lake låner navn fra innsjøen i Myanmar som hun syklet langs hver morgen under et lengre opphold for elleve år siden. Slik hun forklarer innsjøen i et intervju, som et blendende speil av refleksjoner, fremstår også arbeidene i utstillingen.
De forvirrer og tiltrekker seg blikket fordi det vi faktisk ser, er ulike tekstiler fotografert og trykket på ull og bomull, altså stoff på stoff, iblandet kalligrafiske penselstrøk og tekstilfarger. Hender som holder i stoffene går igjen som motiv. Brinch komponerer tekstilene lagvis, hengende rett og slett.
Utstillingen er vakker og sanselig forundrende. Den lar meg stoppe opp. Brinch setter i gang tanker om hvor de ulike stoffene kommer fra, vår blaserte omgang med dem, og ikke minst de politiske aspektene av tekstilets produksjon og overproduksjon, barnearbeid, slaveri og undertrykking. Selv om det her ser flott og fint ut, er det mer under overflaten.
Inger Lise Hansens film Tåke er vel så vakker og estetisk forførende, filmet med Super8 og 16mm-film, og jeg ble sittende nesten to runder og bare nyte synsinntrykket av ulike tåkefenomener.
Som ellers denne dagen gikk tankene til et større bilde, for hos Hansen ser vi tåke både som smog og vær, filmet på utsatte steder som Newfoundland, Azorene og Beijing. Når jeg lukker øynene, kjenner jeg tåken, menneskene er fraværende og jorden har snart ristet oss av seg, det finnes en ro i det tomme intet.