Annonse
15:03 - 08. april 2019

Filmbransjen vil granske sitt klimaavtrykk. Da er ordningen som plasserer James Bond i Nordmarka, et godt sted å begynne, skriver Ulrik Eriksen.

Filmbransjen vil granske sitt klimaavtrykk. Da er ordningen som plasserer James Bond i Nordmarka, et godt sted å begynne, skriver Ulrik Eriksen.

Ikke bærekraftig: Filmteamet rigger opp i forbindelse med at den seneste Mission Impossible-filmen flytter Prekestolen til India. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix
Annonse

Nylig signerte 225 norske skuespillere og regissører et betimelig opprop for at «den norske filmindustrien tar en større del av ansvaret» for å nå klimamålene fra Parisavtalen. Appellen er forbilledlig klarsynt på én ting. Det er ikke nok med begrensninger på kjøttinntak og bensindrevne biler under produksjoner: «Antall flyreiser må reduseres».

Oppropet inneholder ikke flust av løsninger på problemet, men foreslår en slags grønn incentivordning som demmer opp for «de økonomiske ulempene norske produksjoner har ved å filme lokalt». Dette fremstår som en unødvendig kronglete omvei til målet. Det finnes et sett av muligheter som både vil frigjøre filmmidler, og stoppe en idiotisk (og tidvis kunstnerisk uholdbar) praksis der Prekestolen flyttes til India (Mission Impossible), Budapests gater forestiller Bislett (Beatles), og Latvias løvtrær får rollen som Trysils granskau (Ut og stjæle hester): Innfør krav om innspillingssted i Norsk filminstitutts støtteordning. Avskaff incentivordningen som betaler utenlandske filmproduksjoner for å filme i Norge, og ta samtidig initiativ til at lignende løsninger avvikles i resten av EU/EØS. Tilby i stedet en europeisk bonusordning for produksjoner som kan vise til lave karbonavtrykk.

Slik sett er det beste med oppropet at det kan bidra til en større bevissthet i bransjen. Det trengs åpenbart. Fortrengningen er sterk og den logiske evnen ikke alltid så konsistent blant filmbyråkrater og -produsenter. Da bransjebladet Rushprint for tre år siden undersøkte i hvilken grad det norske filmproduksjonsmiljøet tok klimahensyn, svarte lederen for Norsk filmkommisjon (Norsk filminstitutts avdeling for traktering av utenlandske filmproduksjoner i Norge) Truls Kontny at det var viktig å legge forholdene til rette for «grønne produksjoner» ved blant annet mer bruk av hybridbiler og mindre bruk av engangsflasker. «Dette kan også bli et konkurransefortrinn i arbeidet med å tiltrekke oss utenlandske produksjoner», poengterte Kontny, tilsynelatende uten evne til å se det skrikende klimaparadokset i en slik setning.

Til Kontnys forsvar har han ikke sugd disse argumentene ene og alene fra sitt eget bryst. Han viser til Cineregio – et europeisk nettverk av regionale filmfond, hvis oppgave i stor grad er å tiltrekke seg utenlandske produksjoner. De har lagd en grønn strategi der de oppfordrer medlemmene til å innføre ulike premieringsordninger for mest mulig grønn filminnspilling. Her får man poeng for å bruke «miljøvennlige» Euro 5- klassifiserte biler og gjenbrukbare tallerkener. Ett ord nevnes aldri: flyreiser.

25. april inviterer Norsk filminstitutt til et frokostseminar om hvordan filmbransjen kan bli mer miljøvennlig. Dit har de invitert den svenske produsenten Ronny Fritsche, som har vært en pioner i å ta konsekvensene av filmproduksjoners store klimaavtrykk. På filmfestivalen i Göteborg nylig uttalte han at det ikke finnes noen filminnspillinger i dag som er bærekraftige. Selv de mest grønne produksjonene «driver kun med skadebegrensning». Hans poeng er at filmbransjen vanskelig kan rettferdiggjøre sin egen eksistens i fremtiden om man ikke snur, og begynner å lage film ved hjelp av langt mer miljøvennlige metoder. Men heller ikke Fritsche går til det skritt å diskutere hvordan incentivordninger undergraver muligheten for mer bærekraftige filmproduksjoner.

Innspillinger er gjerne kortvarige, men ekstremt karbonintensive. Vi kan ikke forvente at produsentene selv vil gjøre som Fritsche og kutte egne klimautslipp markant. Løsningene må være politiske. I disse dager har en gedigen britiskamerikansk filmproduksjon flydd inn til Norge. For å spille inn scener til den nye James Bond-filmen har de avsperret et område i Nordmarka, egentlig ment å forestille Østerrike. For denne innsatsen mottar de 47 millioner fra det norske kulturbudsjettet. I en studie gjort ved Harvard i 2016, anslår Carolyn Buchanan antallet flyreiser tur/retur for slike storbudsjetts utenlandsinnspillinger til 200. Det betyr utslipp på mellom 400 og 600 tonn co₂, eller årsforbruket til 2–300 dieselbiler. Da monner det ikke helt hvis dieselgeneratoren på settet samtidig går på biodrivstoff.

Det trengs en debatt om incentivordningers karbonavtrykk. Og den bør komme nå.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse