Kommentar

Vy er en avledningsmanøver. Skandalen er togpolitikken, skriver Aksel Kielland.

«Hva er da mer naturlig enn å kalle selskapet for… Vy?» Geir Isaksen, konsernsjef i selskapet tidligere kjent som NSB, så ut som om han var usikker på hvorvidt han lanserte et nytt navn på nasjonens viktigste transportinstitusjon eller om han leverte punchlinen på en vits etter 30 år med new public management-språk som oppbygning. Det samme gjaldt åpenbart de oppmøtte på pressekonferansen der navneendringen skulle kunngjøres. Den forvirrede stillheten som fulgte kunngjøringen, var såpass ukomfortabel at konsernsjefen så seg nødt til å fylle tomrommet som var tiltenkt applaus med en leksjon i rettskrivning. «V-y. Stor 'V', liten 'y'. Vy… Jeg ser at dere nikker og smiler. I alle fall mange av dere. Det er flott.»

---

Medier og kultur

Aksel Kielland er kritiker i Morgenbladet og skriver hver uke om medier, tv, film og visuell kultur.

---

Så kom omsider applausen, nølende, men veloppdragen slik seg hør og bør i et post-'Equinor' samfunn der statlig eide selskapers definisjon av kommunikasjon ikke lenger innbefatter å informere publikum om hva det er de driver med. Snarere har slike navnebytter antatt karakter av en slags corporate selvrealisering, der nasjonen tvinges til å se på mens godt betalte ledere artikulerer selskapets forfengelige og virkelighetsfjerne bilde av seg selv via lange utlegninger om «kjerneverdier» og «visjoner».

At slike uformelig størrelser ikke har noen verdi utover de konkrete beslutningene de fører til, later ikke til å bry disse menneskene nevneverdig, og så lenge pressen fortsetter å møte disse presentasjonene med høflige smil og avmålt applaus, er det liten grunn til å tro at de noensinne vil ta det til seg. Det har for lengst gått sport i å raljere over dumme og tåkeleggende navn på offentlige selskaper, men dersom man skal ha noe håp om å snu denne trenden, er man nødt til å gjøre kunngjøringene av dem såpass ubehagelige at ingen toppledere ønsker å utsette seg selv for ydmykelsen. Det er tross alt kollektive ressurser de saboterer foran øynene på oss.

'Vy' er, slik Isaksen understreket, et norsk ord, men det er også såpass kort og lite brukt at det raskt river seg løs fra konnotasjoner og ordbokdefinisjoner dersom man gjentar det mer enn en håndfull ganger. Dette gir det en betydningsmessig elastisitet som er gull verdt i Google-æraen, der språk først og fremst forstås som markedsføring og programmering, og hvor navn er visuelle og fonetiske konstruksjoner man selv fyller med betydning. Dersom man ikke er hemmet av entydige definisjoner som «Norges» eller «statsbaner», står man langt friere til å endre seg i takt med markedsutviklingen.

Menneskene som beslutter og gjennomfører slike navneendringer, er ikke dumme. De vet at navnene vil bli mottatt med forargelse og latterliggjøring, men de vet også at dette raskt vil gå over, og at de vil sitte igjen med et verktøy som er bedre egnet til å utføre jobben de er satt til å gjøre, enn det de startet med. Det spiller ingen rolle at det å plassere ideen om visjoner og fremtidsvyer i navnet understreker den åpenbare mangelen på dette i selskapets daglige drift og langsiktige strategier (på samme måte som hermetikkbokser merket «luksus-» som regel er et tydelig tegn på at man har å gjøre med det motsatte). Det viktige er at navnet gir selskapet større frihet til å utføre mandatet sitt, som består i å levere gode resultater til sine aksjonærer.

Det viktige er at navnet gir selskapet større frihet til å utføre mandatet sitt, som består i å levere gode resultater til sine aksjonærer.

Med denne navneendringen er demonteringen av Norges Statsbaner – og en statlig transportvisjon som er større og mer ambisiøs enn noen privat aktør eller markedsmekanisme noensinne vil kunne virkeliggjøre – offisielt fullført. Det som en gang var en stolt og pålitelig offentlig institusjon, er siden 80-tallet blitt partert, utskilt og omdannet til et forvirrende mylder av kryssfakturerende aksjeselskaper, og nå skal altså navnet som i over hundre år har vært synonymt med «toget» bort.

Konsernsjef Isaksen har naturligvis helt rett når han sier at «Norges Statsbaner» ikke lenger er en presis beskrivelse, ettersom selskapet ikke eier jernbaneskinnene (eller togene eller signalanleggene eller billettsystemet). Det er da også lett å mistenke at det nye navnet er bestilt for å tjene som en lynavleder for kritikk av den ideologisk motiverte privatiseringen av norsk jernbanedrift. Det verste et navn kan være, er flaut, innholdsløst og misvisende, og ettersom kritikken av dem har en tendens til å ta form av vitser og sarkasme snarere enn gravejournalistikk og offentlige rapporter, er en slik reaksjon også langt å foretrekke fremfor kritiske granskninger av norsk togpolitikk. Ved siden av det faktum at det vil være langt mindre kontroversielt å selge et selskap ved navn Vy enn et som heter Norges Statsbaner, har politikerne og samfunnskreftene som ivrer for privatisering av togdriften, åpenbart interesse av å forvise NSB-navnet – og med det selve ideen om en monopolistisk statlig transportaktør – til en nostalgisk fortid.

Parallelt med at behovet for tog og annen miljøvennlig kollektivtransport har vokst seg stadig mer prekært, har politikere på høyresiden derfor arbeidet bevisst og strategisk for å demontere det ene statlige selskapet som kunne vært brukt til å presse gjennom kortsiktig ulønnsomme, men langsiktig transformative prosjekter. Her snakker vi med andre ord om vyer og visjoner som er blitt omsatt i konkrete beslutninger og praktiske tiltak. Problemet er bare at all denne effektive realpolitikken bygger på en utdatert og utilstrekkelig verdensforståelse: En som strør om seg med moteord som «bærekraft», «grønn» og «tilpasningsdyktig», men som likevel ikke makter å se på kollektive sosialdemokratiske verdier som annet enn fossilt brensel som kan ta oss inn i en privatisert, profittmaksimerende fremtid.

Mer fra Kommentar