Annonse
00:00 - 01. februar 2019

Det norsk-samiske samarbeidet «Sámiid ædnan» lå fire årtier foran sin tid, skriver Ane Farsethås.

«Sámiid ædnan» er en flau historie vi burde være stolte av, skriver Ane Farsethås.

Kampsang: Mattis Hætta og Sverre Kjelsberg bidro gjennom «Sámiid ædnan» til at kampen om Altavassdraget ble formidlet i medier over hele Europa. Her fra den norske finalen. Foto: Per Svensson / Aftenposten / NTB Scanpix
Annonse

Er du en gjennomsnittlig nordmann, er det betydelig sjanse for at dine assosiasjoner til låttittelen «Sámiid ædnan» går omtrent slik: et småpinlig og «politisk korrekt» – på 70-tallssosialistisk vis, før begrepet ble skapt – forsøk på å lage statsfinansiert og statsrepresenterende pop ut av en minoritetskultur. 

På linje med andre popkulturelle ikoner som Finn Kalvik og Jahn Teigen, inngår sangtittelen i en selvpiskende norsk identitet som nasjonen som alltid får null poeng i Melodi Grand Prix, som konkurransen het i 1980, den gang låta var Norges bidrag.

Ifølge den nasjonalmasochistiske myten handler det om et Norge som alltid har vært i utakt med Europa (les: verden), et land som har latt seg representere av musikk ingen andre enn en halvhjertet kulturnasjon flasket opp på statsstipender til regionale kunstnere og glad amatørisme kan elske. 

Annonse