Annonse
00:00 - 01. februar 2019

Det norsk-samiske samarbeidet «Sámiid ædnan» lå fire årtier foran sin tid, skriver Ane Farsethås.

«Sámiid ædnan» er en flau historie vi burde være stolte av, skriver Ane Farsethås.

Kampsang: Mattis Hætta og Sverre Kjelsberg bidro gjennom «Sámiid ædnan» til at kampen om Altavassdraget ble formidlet i medier over hele Europa. Her fra den norske finalen. Foto: Per Svensson / Aftenposten / NTB Scanpix
Annonse

Er du en gjennomsnittlig nordmann, er det betydelig sjanse for at dine assosiasjoner til låttittelen «Sámiid ædnan» går omtrent slik: et småpinlig og «politisk korrekt» – på 70-tallssosialistisk vis, før begrepet ble skapt – forsøk på å lage statsfinansiert og statsrepresenterende pop ut av en minoritetskultur. 

På linje med andre popkulturelle ikoner som Finn Kalvik og Jahn Teigen, inngår sangtittelen i en selvpiskende norsk identitet som nasjonen som alltid får null poeng i Melodi Grand Prix, som konkurransen het i 1980, den gang låta var Norges bidrag.

Ifølge den nasjonalmasochistiske myten handler det om et Norge som alltid har vært i utakt med Europa (les: verden), et land som har latt seg representere av musikk ingen andre enn en halvhjertet kulturnasjon flasket opp på statsstipender til regionale kunstnere og glad amatørisme kan elske. 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Hun setter seg på beaten, og eier den.»