Musikk

Ønsker mer slakt av musikk

Musiker Raymond Teigen Hauger mener musikere trenger mer motstand, og synes norske anmeldere er altfor snille.

– Motstand er uhyre viktig, sier Raymond Teigen Hauger, vokalist og bassist i det kritikerroste og Spellemannprisvinnende bandet Beglomeg. Noen dager over nyttår skrev han et Facebookinnlegg der han etterlyste negative plateanmeldelser.

– Ikke nødvendigvis slakt, men i hvert fall litt mer lunkne og negative anmeldelser. Det er nesten borte fra musikken, mens i litteraturen finnes det fortsatt. Litteraturkritikere kan fortsatt være veldig negative, sier han.

– Er det musikkanmeldere det er noe galt med?

– Tror ikke det. Det virker som det settes av mindre plass til anmeldelser, og da velger folk å bare trekke frem det positive. Det er jo bra, men det gir ingen motvekt. Musikklivet blir mer spennende hvis folk tar klarere standpunkt på hva som er bra og dårlig. Hvis ikke blir det ikke ordentlig kritikk, bare positiv omtale.

– Produktomtale, som i annonser og presseskriv?

Ja, det blir nesten det. Hvis hver eneste norske utgivelse blir en sensasjon, så vil det ikke smelle like kraftig lenger, når det kommer virkelig bra plater. Jeg tror også mange anmeldere er redde for å ta feil, for å misforstå og slakte en plate som egentlig er bra. Men jeg tror negativiteten trengs, og gjerne misforståtte slakt også, sier Hauger.

Tidligere var det steile fronter i musikken. Band hatet hverandre, det var hiphop-krig og mange følte de måtte velge. Rap eller rock, østkyst eller vestkyst, Turboneger eller VGs Stein Østbø, for ikke å snakke om den aller hardeste nøtta: The Smiths eller The Cure.

– I dag er jo normen at alle er altetende. Alle ser kvalitetene i alt, uansett. Aune Sands film Dis ville ikke fått den samme julingen i dag. Men på en måte blir det skapt store ting av at ting blir så utskjelt, det blir en egen kraft i det. Uten negativitet blir samtalen om musikk kjedelig og avslipt, sier Hauger.

Bare litt lunken.

Haugers opprinnelige innlegg startet med at han leste en kritikk av rapperen Linni sin nye plate, i nettavisa Subjekt.

– Det var ikke en slakt en gang, bare en litt lunken tekst. For min del gjorde det skiva mer interessant, sier han.

Man kan kanskje si at rikspressen er blitt som lokalavisene. For rundt om i landet er mønsteret fast: Når det lokale bandet gir ut album, er det knallbra.

Man kan kanskje si at rikspressen er blitt som lokalavisene.

– Du slakter ikke russerevyen, liksom. Det blir på en måte det samme. Men det lages dårlige ting, og jeg savner at det kommer frem i lyset. Om jeg leverer noe dritt, vil jeg ha mitt pass påskrevet, sier Hauger, som med sitt band Beglomeg knapt nok har fått annet enn toppkritikk.

– Er en sekser i praksis en treer, siden alt er like bra?

– He-he he, jeg vet ikke. Det kommer jo an på hva men holder de forskjellige tingene opp mot. Om ingenting er utskjelt lenger, er det ikke mulig for folk å hevne seg kunstnerisk og det ville være en ytterst forargelsesforårsakende virkelighet vi eller noen ikke er betjent med.


Fireren skvises ut. Sandeep Singh er tidligere musikkanmelder i VG, og har også hatt ansvaret for musikkanmeldelser i Dagbladet. I dag jobber han i NRK P13.

– Han har et poeng, sier Singh om Haugers uttalelser.

– Det virker som at musikkredaksjoner er litt allergiske mot å publisere treer- og fireranmeldelser. De er ikke sensasjonelle på noen som helst måte. Før, da vi gjerne hadde plass til syv musikkanmeldelser i uken, var det greit å ha variasjon i terningkastene. Når det er så få anmeldelser er det klikkjournalistikken og desken som skaper tendensen: Man vil ha terningkastet som skaper klikk. De som bestiller anmeldelsene, hører på skiva og tar seg en prat: Hvor tror du den ligger? Ligger den på tre eller fire gidder man ikke ta den, i hvert fall hvis det er en mindre kjent artist. Er det Kygo eller Sigrid, trykker man det, fordi det får klikk uansett. Men resultatet er at det nesten bare er femmere og seksere som kommer igjennom, sier Singh, og viser til sin eks-kollega i VG Kim Klev.

– Han skrev en original slakt av en Shining-plate. Det var forfriskende, sånt husker man.

– Mange føler poenget med en femmer forsvinner, hvis alt er knallbra og får terningkast fem?

– Helt enig. Jeg prøvde å gjøre et poeng med debutskiva til Aurora, den fikk fem overalt. Jeg ga den en treer, der var det for mange som hoppa på. Her i Norge har vi en ting for å heie, med en gang det dukker opp noe som er litt lovende. Da henger vi oss opp i det. Selv om det bare er lovende, så ruser man seg på det og ruller en femmer. Jeg har tatt meg selv i det også, i krigen om høye terninger. Sto jeg mellom fire og fem, var jeg tilbøyelig til å bøye den opp til fem, for det økte sjansen for å få anmeldelsen på trykk.

– Hva gjør dette med selve musikken?

– Jeg tror at i det lange løp bidrar det med å svekke tilliten til anmelderne i hvert fall, når vi viker unna å avkle hype-illusjoner, sier Singh, som understreker at han kjenner seg skyldig i mye av dette selv.

Mer fra Musikk