Annonse
13:56 - 24. januar 2019

Hjelp meg nå!

I Lisa Lies Mare fungerer sorg som en dramaturgi som gir rom for det sublime og absurde.

Skamfri: I gresk mytologi tar Medea livet av sin manns elsker, og sine egne barn. I Lisa Lies hender blir dette «ustyrtelig morsomt, uten at det blir flåsete». Foto: Tale Hendnes / Det Norske teateret
Annonse

Den greske myten om Medea handler om en kvinne som dreper sin manns nye elsker. Deretter, for virkelig å såre mannen, dreper hun også sine egne barn. Hos den greske dramatikeren Evripides nøler Medea, klar over hvilken smerte hun også påfører seg selv, men ønsket om å såre mannen mest mulig vinner. I Lisa Lies versjon Mare på Det norske teater er det tiden etter barnemordet som undersøkes, sett gjennom Medeas kjærlighetssorg.

Tilsynelatende meningsløst. Lisa Lie er regissør og utøver, og pleier ofte selv å medvirke i sine forestillinger. Jeg skal medgi at jeg i de ti-femten første minuttene av Mare ønsket henne på scenen. I flere av hennes tidligere produksjoner har trønderdialekten vært en tydelig tekstlig kvalitet, og her lå den bak teksten, som et ekko. Men etter hvert etablerte skuespillerne på scenen sitt eget selvstendige univers.

Mare er en fri assosiasjon eller appropriasjon over myten om Medea, hvor Maja Nilsens scenografi og kostyme er som en 3D-variant av et maleri. Skuespillerne har på seg sekkelignende kostymer, med puffermer og leopardtights under. Syntetiske parykker og påtegnede øyenbryn får tankene til å gå til japanske tegneserier, mens fargepaletten i rødt, oransje og lilla snarere får kostymene til å minne om buddhistiske munker. I tillegg kommer et stadig tilbakevendende heksemotiv, som drar veksel på både middelalderheksen og den greske mytologiens sirener: Den kulturelle appropriasjonen er med andre ord total og skamfri.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse