Det er langt over Karins leggetid. Du har jobbet sent hele uken for å få råd til den fine skolesekken adoptivdatteren din har ønsket seg. Nå har klassekameratene tatt den fra henne og revet den i stykker. Som om ikke det var nok, har du ikke fått tid til å vaske Karin, eller gi henne tilstrekkelig med mat. På sengekanten forsøker du å være ærlig, og forklare henne at å bruke tyske ord, som oma for bestemor, kan gjøre folk i nabolaget sinte. Karin blir enda tristere i blikket. Du koser henne febrilsk på nesen med en pekefinger mot touch-skjermen. Men det hjelper ikke. «Your choice has hardened Karins heart», står det. At det skulle være så trist å spille spill!
– Vi har tatt ideen bak den tøysete tamagotchien mange husker fra 1990-tallet, og laget en simulator hvor du møter et så ekte barn som mulig, en intenst tredimensjonal rollefigur, sier Elin Festøy.
Sammen med det norske spillselskapet Sarepta Studioes har Festøy laget et spill om et av moderne norgeshistories mørkeste kapittel. My Child Lebensborn er en oppdragelsessimulator hvor du forsøker å gi omsorg til et av de anslagsvis 12 000 norske barna tyske soldater fikk med norske kvinner under andre verdenskrig. Dermed har de skapt en helt ny dataspillsjanger, mener Festøy.
Mitt liv.
Dataspill har siden sin opprinnelse hatt et spesielt forhold til andre verdenskrig. Krigen har vært et av de mest yndede stedet å sette handlingen i spill, kanskje bare i konkurranse med det ytre rom. Det mest kjente eksempler er for mange fortsatt klassikeren Wolfenstein 3D (1992): Der vandret spilleren rundt i klaustrofobiske ganger og myrdet hundrevis av nazi-soldater, som ropte «mein leben!» gjennom sprakede datahøytalere når de falt til bakken. Det hele kulminerte i en kamp mot en svevende Adolf Hitler med en mitraljøse i hver hånd. (Spillserien kom med sin siste utgave i fjor med slagordet «Make America Nazi-free Again», til mye frustrasjon for amerikanske nynazister).
Når de skal lære om andre verdenskrig må de lære at det ikke er som på film, at «the good guys win».
— Elin Festøy
Tross for spillmediets oftest noe utrolige forhold til historien, mener Festøy og Sarupta at spill har evnen til å gjøre fortellinger om krigen mer, ikke mindre, virkelighetstro. Ideen til My Child Lebensborn fikk Festøy i forbindelse med en dokumentar om norske tyskerbarn hun jobber med.
– Det som slo meg i møte med tyskerbarna var at deres historier må ut til yngre mennesker. De bruker mobiltelefon. Når de skal lære om andre verdenskrig må de lære at det ikke er som på film, at «the good guys win». Det skapes ofre i ettertid, som sees som fritt vilt i lokalsamfunn når krigen er over, sier hun.
Denne grelle virkeligheten mener hun mobileiere fra 13 år og oppover fint kan ha lyst til å spille på bussen.
Nådeløst.
For å skape en opplevelse som viser frem livet til tyskerbarna, men samtidig er medrivende nok å holde på spillerne, lot utviklerne seg altså inspirere av tamagotchiene – eller datadyr som de ble kalt på norsk – de japanske digitale kjæledyrene som var populære på tampen av sist årtusen. I tillegg deler My Child Lebensborn spillmekanikk med andre livssimulatorer som the Sims-serien og klassikeren Jones in the Fast Lane (1990).
Hver dag i spillet har du et begrenset antall handlinger du kan gjennomføre: De må du fordele på å tjene penger for å kjøpe mat og nødvendigheter, fikse barnets klær og leke eller gå på blåbærtur i skogen med det. Etter at Karin har lagt seg må du velge om du for eksempel skal skrive brev til skolen for å prøve å få en stopp på mobbingen (resultatet: Læreren leser brevet høyt i klassen og kaller barnet ditt en tyster. Karins hjerte hardner ytterligere).
– Vi har vært nådeløse med historien vi forteller. Det er en misforståelse at spill bare må være morsomme, sier Festøy.
– Det finnes jo tross alt også triste filmer folk likevel vil se.