Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Sjenert Mussolini

Pål Waaktaar Savoy forklarer seg selv. Og livets mange paradokser.

Store i Brasil (der også): Magne Furuholmen (fra venstre), Morten Harket og Pål Waaktaar i Brasil i 1991, da de fylte det gigantiske fotballstadionet Maracanã i Rio de Janeiro til randen. Under sitt første besøk i landet, i 1989, solgte a-ha 282.000 billetter på én uke, til fem konserter. Foto: Lust Loomis / Falck Forlag

Anmeldelse

Ørjan Nilsson

Tårer fra en stein – samtaler om et arbeid

152 sider, Falck Forlag 2017

I ettertid er det muligens vanskelig å begripe all viraken a-ha virvlet opp i et 80-talls-Norge sulteforet på popsuksess og anerkjennelse, men Morten, Mags og Påls eventyrlige erobring av hele kongeriket (og mer til) var virkelig noe alle nordmenn med puls tok del i.

Skinnremmer, tegnefilmvideoer, kjendiseri og tidsriktige popproduksjoner av internasjonalt kaliber vakte både anerkjennelse og misunnelse. A-ha fungerte som perfekte stjerner/bytter i en stadig mer tabloid mediehverdag. Fra hver minste lille fartsbot og hyttekjøp til de stadig mer åpenlyse, indre konfliktene i bandet.

For en sindig og sensitiv kis fra Manglerud, utstyrt med en raus dose sosial angst, må det ha utfoldet seg som det reneste inferno. Det var jo ikke i tenåringsbladene Topp og Popcorn at Pål Waaktaar Savoy ville hylles for sine briljante evner som popkomponist.

Samtidig ledet hans ærgjerrighet og enorme ambisjoner ham stadig videre i jakten på den ultimate hit-låten, noe hans kone og våpendrager Lauren Savoy fikk merke: «Lauren fikk sjokk første gang hun ble med i studio. Hun var vant til den sjenerte typen, og der inne ble jeg helt Mussolini», forteller han i Ørjan Nilssons nye samtalebok, Tårer fra en stein. Bare ett av mange paradokser som synes å prege mannens karriere og liv. På den ene siden hverken utakknemlig eller misfornøyd med det livsverket a-ha har oppnådd, på den andre delvis skuffet over sitt eget og bandets uforløste kunstneriske potensial. I hvert fall etter både én og to runder med comeback.

Min vei. Gjennom sin samtaleform fremstår Tårer fra en stein nesten som et forsvarsskrift, der enigmatiske Waaktaar Savoy forklarer sin side av den trekantede a-ha-saken. En sak der forfatteren kun slipper til den nærmeste familie i vitneboksen, som i hovedsak understøtter tiltaltes perspektiv. Likevel er det en dynamikk mellom intervjuer og intervjuobjekt som skaper en viss friksjon i teksten, og kjærligheten til både Morten Harket og barndomskompisen Magne Furuholmen er heldigvis enkel å få øye på mellom linjene.

Som Nilsson er inne på allerede i første avsnitt, er det skrevet mange (gode) bøker om a-ha, men han serverer oss likevel en grundig gjennomgåelse av Waaktaar Savoys liv og gjøren. Blokker på Oslos østkant og et New York i endring. Hektisk turnéliv og anstrengende pressekonferanser. Tiden som det gravalvorlige bandet Bridges. Mange av dem som kan tenke seg å kjøpe denne boken, har lest dette før, og aller best er den når samtalene går i dybden om Waaktaars musikk og låtskrivning, der hovedpersonen glimter til som lakonisk historie­forteller, med mange mors­omme detaljer og opplysninger i bakhånd.

Kjærligheten til både Morten Harket og barndomskompisen Magne Furuholmen er heldigvis enkel å få øye på mellom linjene.

 

Myntens to sider. Han fremstår i bunn og grunn som en veldig sympatisk mann, som en kul, eldre fetter med haugevis av fete gitarer i kjelleren. Glad for det livet låtskrivingen og a-ha har gitt ham, men også preget av suksessens overveldende personfokus.

«De gangene jeg har hatt lyst å bli gjenkjent, så blir jeg ikke det. De gangene jeg ikke vil bli gjenkjent, så blir jeg selvfølgelig det», sier han som en annen Charlie Brown. Selv som 56-åring er han den udde popstjernen og outsideren, med en dyp fascinasjon for den melankolske poeten Gunvor Hofmo og tennisesset Björn Borg – mellom barken og veden i et band som tilsynelatende aldri vil bli enige om noe som helst. Tidenes største, norske poplåtskriver og tidenes minst opplagte popidol.

Årets bokhøst leverer kanskje ikke de helt store fristelsene sett gjennom norske musikkbriller, men programleder Christer Falck holder koken med sin jevne utgivelsesstrøm av musikkbøker laget på kronerulling. Boken om Pål Waaktaar Savoy brøyter hverken ny mark eller sprenger kunstneriske former, men som et suplement til den øvrige a-ha-katalogen fungerer den ypperlig, og kan fint anbefales mens du hører på a-has aktuelle akustiske utgivelse, Summer Solstice. Kanskje er det en ny vår i emning?

Annonse