Kultur

Redd og våt i fire dimensjoner

Vi tok med vårt eget klimapanel på kino for å lære mer om hvordan den globale oppvarmingen kan begrenses med teknologiske løsninger. Og for å dempe den verste undergangsangsten. Det ble én av to.

En plutselig kaldfront slår inn over Rio de Janeiros strender og fryser badegjestene til is. I Hongkong sprekker bakken opp i rødglødende avgrunner, og skyskraperne faller som dominobrikker. Dubai oversvømmes av en tsunami. Mumbai herjes av tornadoer. Hagl så store som hybridbiler regner ned over Tokyo.

Det er apokalyptiske mengder ekstremvær å ta innover seg i Hollywood-produksjonen Geostorm, som er å se på norske kinoer i disse dager. Og for en kulturjournalist med eskalerende klima­angst og fremtidsforestillinger som er i ferd med å lukke seg i én lang, elektrisitetsløs natt av førmoderne barbari, er det mer vær enn han kan bære alene. Han trenger eksperthjelp.

Finnes det noen klimaforskere der ute som vil være med på kino og kanskje snakke litt om den vitenskapelige gehalten i Geostorm etterpå?

Ja, de klimaforskerne finnes, gudskjelov. De heter Helene Muri og Asbjørn Torvanger, og jobber ved henholdsvis Universitetet i Oslo og Cicero Senter for klimaforskning. Han booker tre billetter til Geostorm i 4D – 3D, 4D, det kan ikke være store forskjellen, sant? – en fredag ettermiddag og ber en stille bønn om snarlig eksistensiell lindring.

Zap! Zap! Zap! Valget av Muri og Torvanger som vitenskapelig kinofølge er ikke tilfeldig. De har begge beskjeftiget seg med såkalt climate engineering, altså storskala teknologiske svar på klimakrisen, og akkurat det er en viktig komponent i Geostorm.

Filmen utspiller seg i en nær fremtid der det globale samfunnet har gått sammen og bygget et enormt system med tusenvis av satellitter rundt kloden for å hanskes med de meteorologiske konsekvensene av klimaendringene. Så snart en storm brygger opp, er det bare å aktivere satellittene i det aktuelle området, og zap! zap! zap! så er uværet nøytralisert og himmelen atter klar.

Noe går selvfølgelig galt, og før man kan si katastrofefilmklisjé truer en geostorm, det vil si en kjedereaksjon der ekstreme værhendelser forsterker hverandre og stadig utløser nye hele kloden rundt.

Blaut og bekymret. 4D-kino viser seg å være noe helt annet og betraktelig mer forferdelig enn 3D-kino. Stolene rister så man nesten faller ut, vinden uler, og vannsprøyten står i ansiktet på en mens geostormen raser på lerretet og verden går til grunne.

Da «filmopplevelsen» omsider er over, og han tumler blaut og redd ut av kinosalen, er det aller første journalisten må få avklart med klimapanelet sitt: Fenomenet geostorm er vel ikke noe som finnes her ute i vår virkelighet?

– Nei, slik det ble fremstilt i denne filmen, er det ikke mulig. Jeg tror de brøt omtrent alle fysikkens lover her, forsikrer Muri.

– For meg er det et ukjent begrep, istemmer Torvanger.

Konsensus i panelet, og en nattesøvnberøvende bekymring mindre å forholde seg til.

Da går tanken rett til det håpet som tross alt finnes inne i disse 108 minuttene med metropolutslettende filmkunst: climate engineering.

– Detaljene er blåst ut av alle proporsjoner, men det er en kjerne av sannhet, sier Torvanger.

Detaljene er blåst ut av alle proporsjoner, men det er en kjerne av sannhet.

—   Asbjørn Torvanger

Eventuell fremtidig climate engineering, eller klimamodifikasjon som det muligens kan hete på norsk, vil imidlertid neppe ligne noe på satellittsystemet i Geostorm.

– Å gå ut i verdensrommet på den måten er en av de aller første climate engineering-ideene, men grunnen til at det i dag sees på som en urealistisk metode, er at det vil være svindyrt. Og dessuten er det sårbart for meteoritter og asteroider, forklarer Muri.

– Det som er mest diskutert, er å slippe ut partikler i stratosfæren, luftlaget der vi finner ozonlaget, cirka 20 kilometer opp, altså. Tanken er at man kan fake effekten av et vulkanutbrudd. Etter vulkanutbrudd får man svovelpartikler i stratosfæren som reflekterer sollys og har en avkjølende virkning. Det vet vi at fungerer, og det tror vi nok at vi kan få til, sier Muri, og legger til:

– Man har ikke testet det ennå, men det skal finne sted et utendørseksperiment neste høst, organisert av Harvard-universitetet. I liten skala, det vil ikke påvirke klimaet.

---

Klima­modifikasjon

---

Ingen hovedløsning. Noen ekstra partikler i stratosfæren i bytte mot lavere globale temperaturer, det høres ikke så ille ut for en angstridd bladfyk. Hva er argumentene mot?

– Noen av dem hørte vi i filmen, for eksempel at vi da spiller Gud. Har menneskene rett til å prøve å kontrollere klimaet på den måten? Og så vet vi jo ikke helt hva som vil skje med kjemien i luften, for noe lignende har aldri vært gjort før, sier Muri, og legger til:

– Og så er det jo også uvisst hva som vil skje med klimaet. En ting er hva vi tror vil skje, men det vil alltid være en viss usikkerhet rundt det. Jeg tror egentlig at vi aldri vil redusere usikkerheten nok til å si at det er trygt nok.

– Et annet aspekt ved dette er at hvis du først har begynt å kontrollere noen av ulempene ved klimaendringene teknologisk, vil du være avhengig av å fortsette med det, sier Torvanger. – La oss si at det dreier seg om partikler oppe i stratosfæren. Hvis de har en tidsbegrenset effekt, fordi de blir vasket ut av atmosfæren, må du hele tiden fylle på med nye, for hvis du plutselig slutter, vil du kunne få en veldig rask klimaendring. Man har lagt til et kjøleelement i systemet, så å si, og hvis man bare tar det bort, vil man kunne få en veldig rask oppvarming.

Torvanger og Muri fortsetter å liste opp argumenter mot klimamodifikasjon: Endringene vil være globale, men hvem skal bestemme hvordan vi stiller termostaten i et slikt system? Og hvis vi vet at det finnes en teknologi som kan løse klimakrisen på en relativt billig og effektiv måte – da har vi kanskje mindre grunn til å redusere klimagassutslippene? Kan noen av disse teknologiene brukes til militære formål?

– Jeg tror det er viktig å understreke at det ikke er noen som sier: «Dette er hovedalternativet når det gjelder klimaendringene.» Alle sier: «Dette må oppfattes som et supplement til utslippskutt.» Og det er fornuftig å forske på, for vi kan komme i en situasjon der problemene er blitt så store at det kan være en plan b, sier Torvanger.

Slik det ligger an i det globale klimaarbeidet nå, stevner vi mot en fremtid der en plan b godt kan komme nytte:

– Hvis alle gjør som de har lovet i den nåværende versjonen av Parisavtalen, er vi på 3 til 3,5 grader i global oppvarming siden førindustriell tid dette århundret. Og det er et godt stykke over det som betraktes som et trygt nivå, sier Muri.

Jeg tror nok menneskeheten kommer til å overleve.

—   Helene Muri

Trøstende arm. De to klimaforskerne forstår at det kanskje ikke var akkurat dette kulturjournalisten hadde håpet å høre, for de begynner å snakke om alt det som faktisk går riktig vei i klimaarbeidet: sol- og vindenergi øker, elektriske biler overtar for bensindrevne biler, stadig flere byer går mot nullutslipp, grønn finans gjør en reell forskjell. Og så videre. På et tidspunkt sniker det seg til og med en trøstende klimaforskerarm rundt journalisten.

Men vitenskap og teknologi kan ikke løse alt, og en trøstende arm er bare en trøstende arm. Eller med klimaforsker Muris ord:

– En del konsekvenser må vi nok bare ta inn over oss, og så må vi si: «Ok, klimaendringene har kommet så langt at det er en viss mengde endringer som allerede har skjedd.» Det er derfor vi har kapittelet om tilpasning i FNs klimarapporter.

– Det kommer garantert til å bli store endringer, men jeg tror nok menneskeheten kommer til å overleve, for å si det sånn.

Mer fra Kultur