---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
13. verk: Maurice Ravel (1875-1937): Daphnis et Chloé (1912)
---
Den franske komponisten Maurice Ravel er mest kjent for sin Boléro fra 1928, men hans storverk er Daphnis et Chloé fra 1912. Det ble bestilt av Sergej Djagilev for kompaniet Ballets Russes, og den bestillingen skal vi virkelig takke Djagilev for, sier dirigent og musikkprofessor Ole Kristian Ruud, medlem av Morgenbladets jury for orkesterverker:
– Daphnis et Chloé er ikke bare Ravels største og lengste verk, det varer nesten en time, men det har en orkesterdrakt som er helt sjelden. Noen snakker om det som det mest «perfekte» som er skrevet – hvis man skal strebe etter det perfekte, da. Men det er rett og slett så emosjonelt, så ekspressivt, så erotisk og så rytmisk. Det inneholder alt, og det gjør det med en orkestrering som ikke eksisterte tidligere i historien. Dermed står verket igjen som en bauta når det gjelder hvordan et orkester skal klinge.
Perfeksjon og kontroverser. Maurice Ravel levde i en voldsom utviklingsperiode i musikken, han var en perfeksjonist og var blant annet en pioner når det gjaldt lydopptak. Det hadde nettopp med tiden å gjøre, sier Ruud:
– Ravel levde fra 1875 til 1937, og det var svært mye som skjedde fra la oss si 1900 til 1937. Det var en enorm utvikling innen industri og teknologi generelt, ikke minst når det gjaldt lyd og opptak, og Ravel var med på dette. Og det er jo en rekke historier om Ravels kontroverser med dirigenter – blant dem Pierre Monteux og Arturo Toscanini – om hvordan musikken hans skulle klinge.
Kaskader av klanger. Ruud påpeker at Daphnis et Chloé er skrevet i en spesiell sammenheng:
– Det er skrevet for et orkester i en orkestergrav, og med kor, riktignok uten ord. Tenk på opplevelsen for publikum når det begynner å buldre nede foran scenen og det etter hvert kommer kaskader av klanger og det ene høydepunktet etter det andre flommer ut av orkestergraven! Og hvis du ser på partituret, er det mye der både om handlingen i stykket, om hvordan musikken skal spilles og fremføres, og om hvordan solistiske innslag, fra for eksempel pikkolofløyte og Ess-klarinett, skal fremføres fra bak scenen.
– Ravel kalte stykket «en koreografisk symfoni»?
– Ja, det er ikke bare koreografi på scenen, Ravel er også en koreograf – i komposisjonen, og i orkesteret.
Noen snakker om det som det mest «perfekte» som er skrevet.
— Ole Kristian Ruud
(Be)skriver med orkesteret. Daphnis et Chloé starter forsiktig, som en pastorale fra en idyll, et Arkadia, som grekerne kalte det. Men så kommer følelsene etter hvert, og dramatikken stiger i intensitet i både stykket og i musikken. Og her viser mesteren seg, fremholder Ruud:
– Ravel bruker her instrumentene til å beskrive med. Og hvordan orkestrerer han? Jo, det er ikke veldig mange melodier, men det er motiver, som gjenkjennes, som utbroderes. Dette høres allerede i den helt tidlige fløyteinnsatsen som går videre til valthorn og så til klarinett og deretter videre: Hele tiden spinnes motivet videre på, og det blomstrer i den store, flotte fløytesoloen i siste del, når guden Pan får slå seg løs. Det samme med de korallignende partiene, hvor Ravel først bare benytter orkesteret, men hvor koret senere kommer inn og forsterket orkester og forstørrer klangen. Det blir ikke minst et utrolig register av overtoner i Ravels instrumentarium.
Rødvin og stearinlys. Selve balletten fremføres ikke svært ofte. Men Ruud mener at musikken uansett står for seg selv:
– Musikken er så beskrivende at man kan glemme balletten og bare lytte til musikken. Jeg pleier å si til mennesker som ikke kjenner stykket at de bør begynne med å lytte til den andre suiten. Den er så velkomponert! Du har to klarinetter og to fløyter med raske bevegelser, strykerne ligger under, så et underliggende bassmotiv som skaper en helhet. Ja, det bølger gjennom orkesteret, og til slutt kommer også koret.
– Du savner ikke å se balletten?
– Nei, jeg savner kanskje mer et glass rødvin og noen stearinlys, for dette er virkelig emosjonelt – og etter hvert svært erotisk!
---
Kåringen
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
Les alle tekstene på morgenbladet.no.
---
Koreograferer orkesteret. Ravels rykte som perfeksjonist kan blant annet komme av orkesteranvisninger som denne: «Et uvirkelig lys omslutter landskapet – Det danses sakte og mystisk – Daphnis kaster seg bønnfallende ned.»
– Ja, folk spør meg om jeg ikke synes Ravel er forferdelig vanskelig å dirigere, men da svarer jeg at det er det ikke, det er bare å gjøre som det står! Altså: Du blir en koreograf i orkesteret, og mens du arbeider med orkesteret, så kommer det frem hvor velskrevet musikken er.
– Men apropos krevende: Hvordan dirigerer du frem «et uvirkelig lys»? Det virker som noe nesten på grensen av det merkbare, noe svært subtilt?
– Punkt én: Ikke kom i veien for musikken. To: Samtidig som man dirigerer «vertikalt», altså konsentrerer seg om å skape en klangflate, er det rytmer hos Ravel, husk dette var en ballett, og disse rytmene må også på plass. Ikke minst da jeg spilte stykket selv, var jeg glad for at dirigenten fikk frem rytmen! Men når det gjelder det subtile: Du må dirigere med små bevegelser.
Tidligere i serien:
Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
Joseph Haydns Skapelsen (1798)
Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)
Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)
Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)
Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)
Anton Bruckner: Symfoni nr. 7 (1882 )
Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)
Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)