Annonse

Annonse

00:00 - 19. mai 2017

En sats med måneskinn

Den syvende symfonien ble Jean Sibelius’ siste. Var det fordi den ikke kunne toppes?

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

15. verk: Jean Sibelius (1865–1957): Symfoni nr. 7 i C-dur (1924)

Finske Jean Sibelius’ (1865–1957) syvende symfoni består av én enkelt sats. Ikke fire, slik symfoniskjemaets oppsett var siden Joseph Haydns tid. Satsen er på 22 minutter, det så langt korteste verket i denne serien. Symfonien ble ferdigskrevet i 1923–1924, etter å ha gjæret i komponistens hode i nesten ti år. 

Hvordan sto det til med Sibelius da han skrev verket?

– Livet hans var ikke lett, sier Veijo Murtomaki, finsk musikkviter, med flere bøker og artikler om Sibelius bak seg. Blant annet essayet «Enten eller? Både og!», der han gjennom ti motsetningspar utfordrer fastlåste bilder av komponisten: Sibelius var dyster og mørk til sinns, sier mytene. For å motbevise dette gir Murtomaki eksempler på komponistens gode humør. Sibelius var konservativ og nordisk, sier mytene. Essayet hamrer inn at han også var moderne og europeisk. Men da den syvende symfonien ble skrevet, var det altså stort sett mørkt.

– Han var berømt, et ikon, men ukomfortabel med det. Han drakk for mye, var ensom, og forholdet til kona Aino var dessuten i krise. Han skalv på hendene, noe som skyldtes alkohol, men han drakk bare mer. Og han hadde enorm gjeld, som han ikke ble kvitt før i 1928, da Finland fikk på plass nye royaltyavtaler. Altså hadde han personlige problemer, økonomiske problemer, og faktisk også kompositoriske problemer. Han ble mer og mer selvkritisk, sier musikkviteren på telefon.

 

Mahler hadde allerede utvidet formen. Sibelius komprimerte den, gjorde den tettere.

Veijo Murtomaki

Nymotens lyder. Murtomaki, som til daglig jobber på Helsinki-universitetet, sier Sibelius i 1923 reiste på en liten turné der han dirigerte egne verk. Men han drakk før han entret scenen, noe som var særlig tydelig under en konsert i Gøteborg. Etterpå sa kona Aino, pinlig berørt, at hun aldri mer ville følge ham til konsert. Hjemme i Finland ferdigstilte han så den syvende symfonien. Allerede i siste halvdel av 1910-tallet hadde han lagt planer for hvordan de tre neste symfoniene skulle være. 

– Hans idé var å lage noe formmessig helt nytt, som han kalte symfoniske fantasier, sier Murtomaki.

Tidligere hadde Sibelius skrevet flere symfoniske dikt.

– Ideen bak de symfoniske fantasiene var å bringe symfonien nærmere det symfoniske diktet, og å gjøre dette ved å holde alt i én sats. Faktisk kalte han lenge den syvende symfonien for Fantasia symfonica. Det var like før den ble offentlig publisert at han forandret mening, og sa at ok, det blir Symfoni nr. 7. Men formen ble slik fordi han ville reformere og transformere symfoniens form, gjøre den uavhengig av den klassiske modellen, sier Murtomaki.

– På grunn av dette hadde han store problemer med å ferdigstille den syvende symfonien. Faktisk finnes det flere alternative avslutninger på den, sier Murtomaki, som kaller syveren revolusjonerende, og ser den i lys av en påvirkning fra modernismen.

Ti år tidligere hadde Stravinskijs Vårofferet blitt fremført første gang. Arnold Schönbergs tolvtonemusikk og hans elever Alban Berg og Anton Webern hadde en sterk påvirkning på mange komponister. Inkludert Sibelius, som sto i den eldre, romantiske tradisjonen.

– Han hørte på radio hver kveld, og var svært oppdatert på det som skjedde i Europa. Da han skrev ferdig den syvende symfonien, var den en reaksjon på Schönberg, på Aleksandr Skrjabins Poems of Ecstasy. Han ble påvirket av modeller derfra, men sa også at han var en «slave av sine temaer». Og da den syvende symfonien fikk sin form, skjedde det rundt det store trombonetemaet i c-moll, sier Murtomaki.

 

Kåringen

Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.

Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.

Les alle tekstene på morgenbladet.no.

Den forsvunne åtteren. Sibelius jobbet lenge med en Symfoni nr. 8, men ble aldri ferdig. Hvorfor?

– Mange grunner. En ting er pengene. Etter 1928 fikk han royalties, og var ikke lenger økonomisk tvunget til å skrive mer. Alkoholen kan ha spilt inn. I tillegg hadde musikken endret seg mye, på 1930-tallet var det et helt nytt klima, og han fant ikke helt sin plass der. Han var litt redd for den nye musikalske verdenen, og dessuten ble han spurt om den, hvert år fra 1930 og fremover. Hvor er den nye symfonien? Han ble jo ikke mindre redd av det, sier Murtomaki.

Sibelius begynte på nummer åtte, flere ganger. Fragmenter av den finnes bevart, mens andre skal ha gått i peisen i komponistens hjem. 

– Ut fra det som er bevart, må det ha vært flere satser, kanskje fire eller fem. Kanskje egne sekvenser for kor. Han hadde i hvert fall mye musikk i seg fortsatt. Muligens gikk han i dissonant retning, for det finnes et lite verk han skrev for orgel, fra 1931, hans siste verk. Det var til en begravelse, og det er fullt av dissonans, veldig interessant, sier Murtomaki.  

Uansett hadde Sibelius nådd et av sine store mål med den syvende symfonien.

– Hvis man leser dagboken, ser man at allerede rundt 1905 skrev han hvordan han kjempet med seg selv for å finne en måte å utfordre den symfoniske formen på. Mahler hadde allerede utvidet den. Sibelius komprimerte den, gjorde den tettere. Samtidig inneholder den enormt mye, følelsesmessig er den bred og sterk, selv om den bare er 22 minutter lang. På den måten nådde han målet sitt, og fant en helt ny måte å skrive en symfoni på.

 

Tidligere i serien: 

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)

Mozarts symfoni nr. 40 (1788)

Joseph Haydns Skapelsen (1798)

Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)

Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)

Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)

Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)

Anton Bruckner: Symfoni nr. 7  (1882 )

Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)

Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909) 

 Anton Webern: Seks orkesterstykker op. 6 (1910)

 Maurice Ravel: Daphnis et Chloé (1912)

 Igor Stravinskij (1882-1871): Vårofferet (Le Sacre du Printemps) (1913)

Annonse