Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Høytsvevende debut

Fire jazzstudenter baner veier for ny norsk pop- og soulmusikk. Velkommen.

Med overbevisende sjel: Rohey Taalah søker både innover og utover på debutalbumet med bandet Rohey. Fra venstre: Kristian Jacobsen, Rohey Taalah, Ivan Blomqvist og Henrik Lødøen. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Anmeldelse

Rohey

A Million Things

Jazzland 2017

Norge har vel ikke vært første stoppested for folk som vil oppleve ny og eksperimentell soulmusikk opp gjennom årene. Nåvel, det har kommet noen fengende greier fra Bernhofts loop-pedaler og Nosizwes siste album. Men hatter har ikke direkte fløyet av for grensesprengende komposisjoner innen sjangeren.

Siden Erykah Badu ruslet coolt inn på settet til talkshowet Planet Groove for tyve år siden, med sitt okerfargede hodeplagg og sin eteriske holdning, er merkelappene neo- og future soul blitt tillagt en haug artister som kom etter henne. I dag representerer sjangeren like mye en tilbakelent, men skarp måte å synge på som en rekke glatte, elektroniske komposisjoner bygget på grooves et sted mellom jazz, soul, R&B og hiphop.

Men så satt jeg der med haken langt nede på gulvet da stemmen til Rohey Taalah brøt gjennom Trondheim Jazzorkester og duoen Skrap i bestillingsverket Antropocen under forrige Molde-jazz. Blant femten musikere sto hun klar og stødig på scenen – med en ekspressiv stemme som ropte, sang og scattet seg over og under verket, og som låt både old school og flunkende ny på samme tid.

Når hun gir ut debutalbumet A Million Things sammen med bandet Rohey (som på arabisk betyr «min sjel»), rydder de opp der hvor mange andre såkalte nu jazz- og neo soul-prosjekter har gått feil her til lands.

 

Det er lyden av nå.

Puslespill. For det er noe så utrolig fresht med uttrykket, når Ivan Blomqvist legger sine synthkicks i første spor, «I Found Me», og Henrik Lødøen driver høytflyvende og ekstatisk bak trommesettet. På mange måter minner det om de massive og komplekse puslespillene av musikk som det australske bandet Hiatus Kaiyote setter sammen, eller det hypermoderne lydbildet som preger for eksempel bassisten og produsenten Thundercat. Det er lyden av , uten at det blir en krampaktig affære av den grunn.

Kristian Jacobsens runde bass og Blomqvists tykke elpiano drar sounden bakover til Badus hippe nittitall, og de fire vrir og vender seg gjennom en rekke melodier og rytmer som gjerne snur seg i øyeblikket du trodde de var satt. Rohey leker mellom å lage både radiovennlige hits og noe du ikke helt forstår deg på, før de – bam! – tar oss til et helt nytt sted i mer nedpå «Tell Me».

 

Leken søken. Budskapet på A Million Things veksler mellom å søke seg innover og utover – til byen du vokste opp i eller det forunderlige samfunnet vi lever i. «These are the footprints we leave, are you proud of them?» er det store spørsmålet Rohey stiller i «Cellphones and Pavements», og i «Responsibilities» oppfordrer de sine lyttere til å ta ansvar for valgene de tar. Noen ganger baseres språket på noen vel oppbrukte gjengangere («I got a funny feeling»), og oppleves litt naivt i sin direkte fremtoning. Likevel er Taalahs vokal mer enn overbevisende nok til at det akkurat funker.

Det hele når et klimaks i låtene «Can’t Get This» og «My Recipe», og det er her Rohey virkelig stråler. De glatte synthene får meg til å tenke på Snarky Puppys nerdete produksjoner, som driver så nesten irriterende bra uten å gå på bekostning av kreativiteten. Rohey holder seg derimot til et «norskere» lydbilde, ikke for polert, men hooksene er like fengende, lekende og euforiske – og de savnes i øyeblikket de er avspilt.

Hatten har allerede fløyet langt av gårde med Roheys lille fyrverkeri av et debutalbum. Nå gjelder det vel bare å vente på hva de gjør videre, og håpe det ikke låter som ventet.

Annonse