Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

En vandrers avskjed

Selv ikke geniet Gustav Mahler klarte å lure skjebnen.

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge. 

 

11. verk: Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909) 

Hør mer om Mahler og den dødelige nier’n på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:

«Nier’n går ned i noe grums i det indre, som ikke så mye annen musikk gjør.» Det sa pianist Leif Ove Andsnes da juryen diskuterte om Gustav Mahler skulle ha med to symfonier på listen over tyve orkesterverk alle burde høre.

At det skulle bli en nier i det hele tatt, var Mahler selv langt fra sikker på.

Ludwig van Beethoven (1770–1827), komponisten ingen i ettertid kunne unngå å sammenligne seg med, klarte aldri å fullføre noe etter sin niende symfoni. Mahlers venn og forbilde Anton Bruckner (1824–1896), som underviste ved konservatoriet i Wien mens Mahler var student der, arbeidet ifølge hushjelpen fortsatt med sin niende symfoni den dagen han døde.

Så etter symfoni nummer åtte skrev Mahler det seksdelte verket Das Lied von der Erde for orkester og to sangere, som en slags symfoni 8a. Das Lied von der Erde er i hvert fall ikke fjernere fra symfonistandarden enn symfoni nr. 8, som riktignok bare har fire satser, men til gjengjeld krever tre kor, åtte sangsolister, mandolin, orgel og så mange orkestermusikere som det går an å oppdrive – derav kallenavnet «De tusens symfoni».

 

Sommer i Tyrol. Det er en slags skjebnens ironi i Mahlers krumspring, sier Elise Båtnes, jurymedlem og førstefiolinist i Oslo-Filharmonien:

– For å lure det grusomme – å skrive ni symfonier og dø – så skrev han Das Lied von der Erde først og så den niende, og så fikk han såvidt begynt på den tiende, og så døde han, sier hun.

Mahler skrev symfoni nr. 9 i tyrolerlandsbyen Toblach i 1908 og 1909, mens han var på sommerferie fra tilværelsen som stjernedirigent i New York. Friluftselskeren Mahler fikk på denne tiden en dyster beskjed – hjertet tålte ikke lenger strabasene som ga ham så mye inspirasjon.

«I mange år har jeg vent meg til vedvarende og kraftig bevegelse. Jeg streifer omkring på fjell og i skoger og bærer med meg mine innfall og skisser som et slags dristig bytte», skrev Mahler, ifølge den tyske kritikeren Karl Schumanns bok om komponisten. Det satte legen en stopper for.

– Da han skrev denne symfonien, kunne han ikke vandre mer. Det er fristende å høre den litt som en siste fjelltur?

– Det er en del som tolker begynnelsen på nieren, det litt urytmiske der, som at det er den uregelmessige hjerterytmen han da hadde fått beskjed om, sier Båtnes, og demonstrerer over telefonen:

– Daah … dah … baaah-bii…baa-da.

 

En uendelig avslutning som er så vakker at det er til å grine av.

Elise Båtnes

Farvel til alt det der. Den amerikanske dirigenten Leonard Bernstein var en av dem som hørte Mahlers hjerterytme i første sats. I en noe overopphetet forelesning på Harvard-universitetet i 1973, som finnes på Youtube, beskriver han symfonien som en avskjed med både livet, tonaliteten og selve samfunnet.

I Bernsteins oppsummering er første sats et farvel til kjærligheten. Andre sats sier adjø til naturens verden og ungdommens sensuelle gleder, mens den tredje tar avskjed med verdslig karriere og suksess. Den fjerde satsen, sier Bernstein, er et siste farvel i form av en salme, en «superbønn for gjenskapelsen av tro og tonalitet», som beveger seg fra klimaks til klimaks uten forløsning. Siste side i partituret kaller han det nærmeste vi kommer en beskrivelse i kunsten av selve døden.

Eller som Båtnes formulerer det:

– Førstefiolin-stemmen har fort 25–30 sider i en symfoni. Men i Mahler ni er det tre sider på en halvtime. Det går jo ikke fort, for å si det sånn. Men det er desto mer intenst å spille det … en uendelig avslutning som er så vakker at det er til å grine av.

Mahler fikk aldri høre sin siste symfoni – den ble uroppført etter hans død i mai 1911, i likhet med Das Lied von der Erde.

 

Kåringen

Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.

Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.

Les alle tekstene på morgenbladet.no.

De store linjene. Karl Schumann kaller nummer ni «sfinxen blant Mahlers symfonier: et gåtefullt verk mellom romantikk og modernisme, endepunkt og samtidig ny begynnelse». De unge radikalerne var begeistret: Alban Berg mente den var «det herligste Mahler noensinne har skrevet», mens Arnold Schönberg syntes det var som om «det bak dette verk står en skjult forfatter som bare har brukt Mahler som medium», ifølge Schumanns bok.

– Det er en enorm detaljrikdom i Mahlers musikk, sier Båtnes.

– Det er ufattelig mye å holde styr på for en dirigent. Så det å ha kontrollen på alle detaljer, samtidig som du klarer å trekke de virkelig lange linjene – det gjør det virkelig utfordrende å dirigere en Mahler-symfoni, men også helt fantastisk, vil jeg tro.

– Som dirigent var Mahler ekspert på Mozart og Wagner. Det er kanskje ikke de to jeg intuitivt ville gruppert sammen som lytter. Er det en sammenheng der som møtes i Mahlers eget verk?

– Ja, kanskje. Mozart er komplisert fordi det er enkelt på papiret, og nettopp derfor er vanskelig. Mens med Wagner er det storheten i det hele. Kanskje er det noe med enkle uttrykk som også er dype og store, sier hun.

– Det er selvfølgelig fysisk krevende å spille Mahler ni i halvannen time, og i tillegg får man det følelsesmessige. Så jeg pleier i hvert fall å være helt tappet etter å ha spilt den, men det er likevel en lykkefølelse.

– Litt som en lang skitur, på en måte?

– Ja, men med de store spørsmålene i livet i tillegg.

 

Kilder: Karl Schumann: Gustav Mahler, Gyldendal 1978; Grove Music Online.

 

Tidligere i serien: 

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)

Mozarts symfoni nr. 40 (1788)

Joseph Haydns Skapelsen (1798)

Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)

Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)

Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)

Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)

Anton Bruckner: Symfoni nr. 7  (1882 )

Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)

Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)

Annonse

Mer fra Kultur