Musikk

Folkets favoritter

Folkeavstemningen ble en ode til Beethoven.

Det er ikke bare eksperter som har en mening om hvilke orkesterverker alle burde høre – det skulle tatt seg ut. I samarbeid med Oslo-Filharmonien og NRK Klassisk ba vi leserne og lytterne sende inn sine egne kandidater.

---

Trippel trumf

Her er de ti verkene som fikk flest nominasjoner fra leserne og lytterne:

​Ludwig van Beethoven:
Symfoni nr. 9 (1824)

Igor Stravinskij:
Vårofferet (1913)

Wolfgang Amadeus Mozart:
Requiem (1791)

Gustav Mahler:
Symfoni nr. 2 (1894)

Ludwig van Beethoven:
Symfoni nr. 3 («Eroica», 1805)

Olivier Messiaen: Turangalîla (1948)

Antonin Dvorak:
Symfoni nr. 9 («Fra den nye verden», 1893)

Antonio Vivaldi:
De fire årstider (1723)

Ludwig van Beethoven:
Symfoni nr. 5 («Skjebnesymfonien», 1808)

Giuseppe Verdi:
Requiem (1874)

---

Da stemmegivningen ble avsluttet mandag kveld, var det kommet inn 650 nominasjoner. 238 ulike verk var meldt inn, fra Gregorio Allegris 1630-tallsverk Miserere (Herre, se i nåde), til Bernd Alois Zimmermanns Photoptosis (1968), der komponisten ifølge innsenderen prøver å få til «fargevariasjoner innen en monokrom flate», inspirert av maleren Yves Klein.

Men den komponisten som fikk desidert flest stemmer, var Ludwig van Beethoven (1770–1827). 105 stykker nominerte et av hans verker, og aller flest stemmer gikk til hans niende og siste symfoni. Verket ble først fremført i 1824, men allerede i 1793 skal Beethoven ha lekt med tanken på å sette musikk til Friedrich Schillers dikt An die Freude (Ode til gleden).

En av dem som har synes folk burde høre Beethovens niende, er Dagmar Spangenberg, selv tysk-østerriksk.

– Hvorfor har du nominert den?

– Jeg har sunget den flere ganger i Stavanger med Stavanger symfonikor, og det blir aldri kjedelig. Det er hver gang som om jeg hører eller spiller den for første gang. Det er jo også veldig, veldig universelt, spesielt den siste satsen. Selv om Schillers dikt bare handler om menn: «Alle menschen werden brüder». Kvinner er jo ikke inkludert, men likevel: Det var jo slik på denne tiden og Schiller var jo ikke noe du kan kalle en feminist. Du må leve med den historiske konteksten, sier Spangenberg.

– Det handler jo om frihet, om menneskelighet, om humanitet, om samhold, og jeg tror hvert menneske forstår det. Gud blir ikke fremstilt i dette diktet som en hersker som straffer deg når du gjør noe galt. Jeg føler det er mer sånn at han vokter over deg. Det er mye håp og frihet, spesielt. Frihet og … ja, menneskelighet og humanitet. Og det er jo alltid aktuelt. Når du ser situasjonen i verden som i dag, eller for 70 år siden.

– Hva gjør den så oppløftende å synge?

– Jeg føler at Beethoven virkelig kunne vise budskapet fra diktet med sin musikk. Du føler virkelig hva som står i diktet når du synger: Du har masse nyanser og masse følelser i dette diktet. Freude selvfølgelig. Og på slutten er det så håpefullt, og du skal synge så høyt du kan, og orkesteret spiller så høyt de kan, og du har følelsen av at hele konsertsalen vibrerer.

Mer fra Musikk