Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

Kår en klassiker

Leif Ove Andsnes insisterer på at Igor Stravinskijs Vårofferet er et av musikkhistoriens tyve viktigste orkesterverk. Får han med seg resten av juryen?

Våren 2017 skal Morgenbladet, i samarbeid med Oslo-Filharmonien, kåre musikkhistoriens tyve viktigste orkesterverk. Verkene vil én etter én bli omtalt i egne artikler i avisen, men først må juryen bli enig.

Jurymedlemmene er: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist; Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering ved Norges musikkhøgskole.

Første møte fant sted i Filharmoniens lokaler like før jul. I forkant var jurymedlemmene blitt bedt om å lage en liste på ti verk hver. Disse ble presentert på møtet, og ut fra dette skal den endelige listen på de tyve viktigste orkesterverkene bli utarbeidet.

 

Kåring

Orkesterverkene alle må høre

  • Morgenbladet presenterer i vår de tyve orkesterverkene juryen valgte ut til slutt. Første artikkel kommer i avisen 3. februar.
  • I mellomtiden er det lytternes og lesernes tur. Hvilket orkesterverk synes du at alle burde høre, og hvorfor? Det kan være verker med eller uten solist eller kor.
  • Send inn din kandidat innen 31. januar, og delta i samtalen på Morgenbladet.no. Du kan nominere din kandidat her.
  • Alle som bidrar, deltar i trekningen av tyve billetter til konserter med Oslo-Filharmonien og ti billetter til NRK Klassisks ønskekonsert med Kringkastingsorkesteret (Kork) i juni.

Kunstens egenverdi. Elise Båtnes, som fikk rollen som juryleder, grep ordet.

– Jeg har lyst til at vi først snakker litt om kvalitet. Hvilke kriterier gjelder, hva er det man ser etter, hvor ligger kvalitetene som gjør at vi mener et verk er viktig? sa Båtnes, og leste opp noen ord fra en e-post sendt ut til jurymedlemmene fra Oslo-Filharmoniens direktør, Ingrid Røynesdal, der prosjektet ble presentert. Her sto det at kåringen ikke utelukkende skulle handle om hva jurymedlemmene selv liker best, samtidig som personlige preferanser selvsagt også må spille inn.

– Jeg ble litt fanget i denne spiralen da jeg satt og tenkte over store verk og endte med å prøve å finne ut hvorfor jeg synes noe er bra – utover bare at jeg liker det, sa Båtnes, og kom med noen eksempler:

Vårofferet er kjent, men er det fordi det var en såkalt skandale på premieren? Hvordan setter vi de ulike tidsepokene opp mot hverandre?

– Jeg tenkte å opponere mot at vi ikke skal ta med det vi liker best, sa Leif Ove Andsnes.

– For det føles helt umulig. Hvorfor skal vi ikke det? Hva er argumentet imot?

Røynesdal, som også var til stede, grep ordet for å forklare sin e-post. Poenget var ikke å forby egne favoritter, men å oppfordre å tenke ut noen objektive kriterier inn i ens egne topplister.

– Altså at man ikke bare tar med klaverkonserter, om det er det man liker best selv, sa hun.

– Nå føler jeg meg kraftig undervurdert, svarte Andsnes, og alle lo.

 

Du har den store romanen i førstesatsen og pølse i sistesatsen.

Erling Sandmo

Hode, skulder, kne og tå. En diskusjon om kvalitet, kriterier og magefølelse versus musikkteori fulgte.

– Det du også skrev, om at man skulle legge mer vekt på verkets egenverdi enn på musikkhistorisk betydning, var interessant. Jeg har tenkt mye ut fra det, sa Andsnes, igjen med referanse til Røynesdals e-post.

– Det kan hende man ikke klarer å unngå at de møtes, uten at man tenker over det, sa Ole Kristian Ruud.

– Dette har jo handlet mye om å kill my darlings når listen skal skrumpes inn til åtte–ti verk. Musikk som kommuniserer til meg og til publikum, blir gjerne det vi opplever som god musikk. Men jeg har også prøvd å se teoretisk på det, sa dirigent Ruud, og la til at han hadde vesken full av partiturer for å styrke egen argumentasjon, om det skulle bli nødvendig.

– Av og til finner man gode analytiske svar også. Vi fremfører jo et håndverk, og det håndverksmessige har jeg tatt med, sa Ruud.

– Jeg vil slå et slag for hodefølelsen, som et alternativ til magefølelsen. Noen av oss har hjertet veldig høyt oppe, sa Erling Sandmo, og la til at hans tenkning var farget av hans yrke som historiker.

– Jeg er opptatt av at musikken setter i gang et følelsesmaskineri som gir en fornemmelse av å møte tid. Og historien. Jeg tenkte at disse verkene skulle artikulere forskjellige opplevelser og aspekter ved det å være menneske i verden. Men da jeg så listen min til slutt, var den ikke så variert likevel. Den handler visst om å møte livet i dypt alvor, uten humor og … ja, i et mørkt leie. Men den er i hvert fall fra forskjellige tidsepoker, sa Sandmo, og fikk, muligens uten å ville det selv, alle til å le igjen.

Nora Taksdal fulgte på:

– Det interessante er at dette skal presenteres i et skriftlig medium, en avis som jobber med språk. Jeg har fått den overveldende følelsen av hvordan musikken overskrider alt. Begreper, erkjennelser, det er mye større enn det man kan nedfelle i ord og argumentasjon, sa hun.

Juryen: De som skal velge ut de tyve beste orkesterverkene, er (fra venstre): pianist Leif Ove Andsnes, dirignt og professor Ole Kristian Ruud, bratsjist Nora Taksdal, fiolinist og konsertmester Elise Båtnes og historieprofessor og musikkritiker Erling Sandmo.

Kor. Juryen begynte å presentere ett og ett verk fra sine respektive lister. Sandmo startet.

– Joseph Haydns Skapelsen. Jeg tygget på hvor langt jeg skulle trekke det med vokalmusikken. Jeg hadde vanskelig for å se for meg Matteuspasjonen som et orkesterstykke. Men med Haydn er det annerledes. Orkesteret blir et bilde av verden. Musikken gjør det den lover, det er skapelsen på nytt, med de helt sublime øyeblikkene. Og så har jeg en gang i Stockholm blitt tilbudt å kjøpe visittkortet Haydn fikk av den svenske ambassadøren i Wien etter urframføringen. 40 000. Penger jeg ikke hadde, sa Sandmo.

Nora Taksdal hadde vært inne på samme tvil, om Johann Sebastian Bachs Matteuspasjonen kunne kalles et orkesterverk, og konkluderte motsatt av Sandmo.

– Så jeg har med Matteuspasjonen, litt som en hyllest til kirken som kulturbærer. Det har sikkert noe å gjøre med tiden vi er inne i, med jubileet for reformasjonen i 2017, hvordan Martin Luther formet det tyske språk, og hvordan dette påvirket musikken, sa Taksdal.

 

En c-moll kan romme alt.

Leif Ove Andsnes

Mozart. Andsnes ga uttrykk for sine kvaler, om hvordan Hactor Berlioz ble vurdert opp mot Anton Bruckner, og så droppet. Om hvordan Pjotr Tsjajkovskijs Pathétique røk ut for å få inn enda mer av Wolfgang Amadeus Mozart. Andsnes mente Haydn var riktig startsted for diskusjonen:

– De tyve–tretti siste symfoniene til Haydn er fantastiske, men de seks siste til Mozart lodder en fot dypere. Det sto mellom Pragsymfonien, og Symfoni nr. 40. Det ble 40, den har jeg elsket siden jeg var to, mine foreldre hadde en lp, og … hvor skal man begynne? Kanskje med begynnelsen, den er noe helt for seg selv. Med de mest rastløse og vemodige temaer som tenkes kan, og så er det bare ufattelige ting som skjer, sa Andsnes, og snakket seg videre gjennom symfonien, som ifølge ham ender «anarkistisk».

Flere kastet seg inn i diskusjonen om Mozart. Nummer 40 eller 41? 35 eller 39? Hva med klaverkonsertene?

– For meg sto det mellom Symfoni nr. 40 eller 41, og jeg landet på 41. Med den fugen på slutten av sistesatsen, det sprudler, sa Båtnes.

– 24. klaverkonsert, sa Sandmo.

– Men det er vanskelig å se for seg at både den og Symfoni 40 skulle bli med, siden begge starter på samme, fremoverlente sted, sa han.

Ole Kristian Ruud landet på 23. klaverkonsert. En lang forklaring på hvorfor han landet der, endte slik:

– Instrumentasjonen er vidunderlig. Han kutter ut oboene.

 

Narko og pølse. Etter tyve minutters Mozart-prat var det umulig å forutse hvilke(t) Mozart-verk som ville bli med til slutt. Juryen snakket seg videre.

Ludwig van Beethoven – den tredje, femte og niende symfonien ble nevnt. Bruckner – den syvende så ut til å ligge i tet. Johannes Brahms – treer’n, eller kanskje firer’n? Gustav Mahlers partiturer var så tunge, klaget Ole Kristan Ruud. Sandmo kalte Beethovens fiolinkonsert «Knausgård for fiolin, bare mye bedre».

– Det er både høykultur og lavkultur. Du har den store romanen i førstesatsen og pølse i sistesatsen, sa Sandmo, mens Andsnes avslørte at Richard Wagners Tristan og Isolde var det nærmeste han noen gang hadde kommet tunge narkotiske stoffer.

Juryen problematiserte forsøksvis at svært mange navn så langt hadde vært tysk-østerrikske.

– Vi kan dra det ganske langt, og si at Haydn var norsk i en periode av sitt liv. Han bodde jo i Hamburg i fem år, og da var Hamburg i Schleswig-Holstein, som var dansk eiendom, sa Ruud.

Det ble tydelig at Jean Sibelius var den sterkeste nordiske kandidaten

– Aldri har en trombone vært vakrere enn i Sibelius’ syvende – og sluttakkorden! En c-moll kan romme alt, sa Andsnes. Men hvor langt fremover i tid skulle man våge seg? Taksdal hadde Stravinskijs Vårofferet på sin liste, men var småengstelig for å si det.

– Den ble jo outet som mainstream her tidligere. Men den har en enorm originalitet, sa hun.

– Det er utrolig at et menneske har satt seg ned og skrevet det der. Han klarer å forbinde den sødmefulle ekstasen i Ildfuglen med det ultraraffinerte i Petrusjka, så kommer det nye, brutale, direkte uttrykket der alt samler seg, sa Andsnes, før juryen haltende karret seg enda noen tiår fremover.

 

Hvilket orkesterverk synes du at alle burde høre, og hvorfor? Nominér din favoritt i skjemaet under. Alle som deltar er med i trekningen av 20 billetter til konserter med Oslo-Filharmonien og 10 billetter til NRK Klassisks Ønskekonsert med KORK i juni.

Annonse