Annonse
10:04 - 12. februar 2016

Vårsesongen i Norge

Struktur er alt! skriver Jonas Ekeberg.

På Sørlandets kunstmuseum: Anawana Haloba: Confessions of a delusional dictator and a museum of guilt (2016).
Annonse

Skandinavia

Se også artikler om vårsesongen i Sverige og Danmark:

Frans Josef Petersson skriver fra Sverige.

Pernille Albrethsen skriver fra Danmark.

Fjoråret var et fantastisk år for store gruppeutstillinger i biennaleformat i Norge. I løpet av året åpnet tre slike utstillinger: Momentum i Moss i juni, Lofoten Internasjonale Kunstfestival i Svolvær i august og Norsk skulpturbiennale i Oslo i oktober. Alle hadde høy kvalitet og – mer oppsiktsvekkende – alle handlet om det samme: Våre endrede livsbetingelser i «nettverkskulturen».

Da Norsk skulpturbiennale stengte dørene i slutten av januar, hadde til sammen nesten 50 000 mennesker sett disse utstillingene. Det er vel og bra. Men i en bredere offentlighet har utstillingene knapt vært synlige. Det er en strukturell utfordring som både utstillingsarrangører, kulturpolitikere og medieaktører bør ta på alvor.

Derfor bør vi hverken undres eller forferdes over at triennalen Bergen Assembly utfordrer formatet. Bergen Assembly er årets sentrale kunstbegivenhet, og har valgt bort ideen om en stor, kuratert utstilling til fordel for en året-rundt-begivenhet med mindre utstillinger og prosjekter, iscenesatt av tre ulike kuratorkonstellasjoner. Første markeringspunkt var den 6. februar med åpningen av en presentasjon av den amerikanske skulptøren og videokunstneren Lynda Benglis på KODE – Kunstmuseene i Bergen, samt en performance-workshop med Marvin Gaye Chetwynd på Bergen Kunsthalls café Landmark. Begge vil returnere til Bergen flere ganger i løpet av 2016.

Utstillinger som strekker seg ut i tid, utgjør ikke noe entydig svar på samtidskunstens utfordringer med å nå en bredere offentlighet. Det blir tvert imot mye vanskeligere for pressen å følge med på et arrangement som det Bergen Assembly legger opp til. Men det er karakteristisk for kunstfeltet å utfordre slike strukturelle fordommer, for hvem er det egentlig som tror at den tradisjonelle pressen er nøkkelen til en bredere og dypere diskusjon om samtidskunstens betydning? Kanskje vil nettopp en slik «streamet» utstilling i kombinasjon med et engasjert nærpublikum skape de ringvirkningene som ikke de tradisjonelle gruppeutstillingene alltid klarer?

 

Som to tog i natten. Apropos biennaler: Oslo kommunes forprosjekt for en mulig biennale for offentlig kunst i hovedstaden – Oslo Pilot – åpnet sesongen med byutviklingsprosjektet Konsolidér eller dø, der en gruppe arkitekter spekulerer om fremtiden til bygningene som blir stående tomme når blant annet Nasjonalmuseet og Munchmuseet skal flytte inn i nye bygg ved fjorden i 2020. Situasjonskartet deres ligner stasjonsområdet på en moderne jernbanestasjon.

Dersom vi for et øyeblikk kan tenke oss de nevnte museene som to tog på vei mot 2020, er kontrasten ikke annet enn skrikende: Mens Munchmuseet er som et lyntog på vei mot Bjørvika, virker det som om Nasjonalmuseet kjører med bremsene på.

La oss se på Munchmuseet først. Museet dundrer av gårde. Den forrige stasjonen, Stenersenmuseet, er nedlagt. The Edvard Munch Art Award ble passert i høy fart i desember, og museet har nå stoppet på stasjonen Mapplethorpe+Munch – en sammenstilling av to kunstnere som begge levde for, med og gjennom bilder. Snart vil Munch-toget gjøre et stopp på Kunsthall Oslo, som skal kuratere utstillinger med utgangspunkt i Stenersen-samlingen i fire år fremover. Toget stopper også på debattstasjonen The Waterfront Ideas i februar og april, før de bakerste vognene hektes av for å ta inn på sidesporet Munchmuseet i bevegelse, kuratert av Natalie Hope O’Donnell. Der er første stopp en konferanse i april om det skjellsettende kunstprosjektet Prosjekt i Gamlebyen (PiG), som fant sted i Oslo i 1994. Programmet Munchmuseet i bevegelse varer helt til 2020, og skal bestå av utstillinger og events i det museet kaller «Munch-triangelet», mellom dagens Munchmuseum på Tøyen, «Skrikplassen» på Ekeberg og det fremtidige museet i Bjørvika. Puh!

 

Oppsiktsvekkende defensivt. Toget som kalles Nasjonalmuseet, har derimot nå offisielt dratt i bremsen for å være sikre på å nå frem til Vestbanen i 2020 uten for store skader på mennesker og materiell. Museet kunne den første uken i januar melde at det er innført «utlånsstopp» for alle samlingene i årene frem til nyåpningen. Søknader om lån som kommer inn etter 1. mars i år, vil bli behandlet etter sommerferien i 2020, kan museet melde. Utlån er med andre ord mulig fra 2021. Smak på det. Det er fem år uten utlån fra Norges største og viktigste kunstsamling.

Denne oppsiktsvekkende defensive formidlingsstrategien sammenfaller med utsettelsen av vårens utstilling Norsk natur med Bergens-baserte Toril Johannessen og Berlin-baserte Tue Greenfort på Museet for samtidskunst, igjen «av hensyn til arbeidet frem mot det nye museet». Det betyr at Arte Povera-utstillingen blir stående seks måneder ekstra, nå riktignok uten det sentrale verket Bilde og kropp av Michelangelo Pistoletto, som er tatt ned til fordel for Anna-Eva Bergman-utstillingen, som også er forlenget. Bah!

Samlet skal Nasjonalmuseet kun presentere tre nye utstillinger på Museet for samtidskunst i 2016, Stille Revolt – Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet nå i mars, Toril Johannessen og Tue Greenfort i september og Sidsel Paasche i oktober. Uavhengig av disse utstillingenes kvaliteter, og uavhengig av målet om å nå frem til Vestbanen i god behold, er det et syltynt program og en syltynn formidlingsstrategi museet presenterer.

Da Moderna Museet måtte bygges om i 2002 og 2003, leide museet lokaler andre steder i Stockholm, arrangerte prosjekter med aktuelle kunstnere hver 14. dag og stilte dessuten samlingene til disposisjon for andre museer i hele Sverige. Nasjonalmuseet går motsatt vei, reduserer aktiviteten og stopper utlånene. Det er ikke bare nervøsiteten i forbindelse med flyttingen som er påtakelig, men også idétørken og mangelen på dynamikk. Spørsmålet er hvordan museet skal vende dette til et vitalt program på Vestbanen om noen år. Det synes i øyeblikket nesten som en uoverkommelig oppgave.

 

På Astrup Fearnley: Matthew Barney: Cremaster 5: A Dance for the Queen’s Menagerie (1997). Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Regen Projects, Los Angeles. 

Høybudsjett-spetakkel. De fleste Oslo-galleriene er godt i gang med utstillingssesongen. Natureculture, kuratert av Maaretta Jaukkuri på OSL Contemporary, Trollkrem på Fotogalleriet, Aurora Passero på Galleri Haaken og Doug Aitken på Peder Lund er noen av utstillingene Kunstkritikk har anbefalt. Lund følger opp i mars med en typisk kunstnernes kunstner: James Lee Byars var kjent for sin unike og poetiske minimalisme, ofte iblandet performance som involverte kunstneren selv.

Mer ekstravagant americana blir det når Astrup Fearnley Museet presenterer en rekontekstualisering av Matthew Barneys arbeider gjennom 25 år i slutten av februar. Den seks timer lange nye filmen River of Fundament er en del av utstillingen, og vises på Cinemateket i mars.

Dersom Matthew Barney representerer noe av den mest spektakulære og påkostede videokunsten som kom ut av 1990-tallet, representerer svensk-norske Mattias Härenstam en nordisk antitese: en gjør-det-selv-videokunst som han blant annet benyttet til å utforske sosialdemokratiets mørke sider. Tittelen på Härenstams første museumsutstilling – Svakheter, hemmeligheter og løgner – tyder på at det temaet er i behold, selv om hovedmediet på Vigelandmuseet i februar er skulptur.

 

Farvel til samtidskunsten. Andre steder i Norge er det verd å legge merke til den irske kunstneren Declan Clarkes ambisiøse og dvelende Geist-trilogi som nå vises på Tromsø Kunstforening, kunstner-velger-kunstner-prosjektet The Collaborative Curating Project, som fortsetter på Rake i Trondheim frem til sommeren, og norsk-zambiske Anawana Haloba, som presenteres med nye verk på Sørlandets Kunstmuseum i februar.

Det er også verdt å følge med på Kunsthall Stavanger, der de amerikanske kunstnerne Judith Bernstein og Mark Van Yetter presenteres i februar, fulgt av kanadiske Sascha Braunig og norske Frode Felipe Schjelderup i april. Kunsthallsjef Hanne Mugaas har valgt en selvstendig og tydelig linje, noen vil kalle den neo-modernistisk. Alle kunstnerskapene som vises denne våren, er preget av et slags naivt visuelt overskudd og viser aktualiteten i tradisjonelle medier som maleri og tegning.

Bergen Kunsthall befinner seg i motsatt ende av det vi kanskje kan kalle «den nye mediediskursen». I to utstillinger denne våren presenteres kunstnere som bearbeider det kamerabaserte bildets materielle betingelser. Gruppeutstillingen Image Support står frem til 14. februar, mens James Richards Untitled (Crumb Mahogany) åpner 26. februar. Utstillingen vil bestå av en videoinstallasjon basert på bilder fra gamle VHS-kassetter som kunstneren handlet inn i store mengder da mediet var på dødsleiet på slutten av 00-tallet. Fragmenter av utallige videobilder vil ifølge kunstneren bli «smurt ut og spredd over mange rom» i Bergen Kunsthall.

 

Sekstitallet i våre hjerter. 1960-tallet er et tiår kunstfeltet tilsynelatende aldri blir lei av. På Lillehammer er kunstmuseet endelig gjenåpnet etter fire år med oppussing, og denne våren kan man blant annet oppleve en «rekonstruksjon» av Jakob Weidemann og Arnold Haukelands abstrakte gjennombruddsutstilling fra Kunstnernes Hus i 1961.

I mars vil fotografen Eline Mugaas presentere en kuratert hybrid-utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo, om og med Siri Aurdal, en av flere «glemte» kvinner fra det eksperimentelle tiåret. Og i april vil Kunstnerforbundet presentere østerriksk-norske Willibald Storn, kuratert av kunstneren Lotte Konow Lund.

I alle disse utstillingene er de omveltende erfaringene fra 1960-tallet sentrale. Men, som vi vet, den konservative norske kunstinstitusjonen lot seg ikke endre før flere tiår senere. På noen områder er den fortsatt den samme nå som på 1950- og -60-tallet. I mellomtiden er det fortsatt viktig at kunstnere som Mugaas og Konow Lund driver et kunsthistorisk «reparasjonsarbeid» fra sidelinjen.

 

Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.