Globale ambisjoner

Moderna Museet har en unik posisjon i nordisk kunstliv, som det eneste museet med en samling som rommer en eksemplarisk fremstilling av den vestlige 1900-tallskunstens standardfortelling: fra kubisme, dada, surrealisme og ekspresjonisme til pop og minimalisme. Dette er resultatet av at museet allerede på 1960-tallet lanserte en innkjøpspolitikk med en internasjonal innretning for den moderne og samtidige kunsten. Den store utfordringen i dag – teoretisk og økonomisk – er hvordan en samling som dette kan bygges videre fremover.

---

Moderna museet

---

Moderna Museet har også den mest omfattende samlingen av svensk kunst fra 1900-tallet og fremover, og til forskjell fra de internasjonale ervervelsene, dekkes innkjøpene av svensk kunst av de  ressursene som er tilgjengelige. Det er ytterst sjelden økonomien hindrer museet fra å kjøpe inn en svensk kunstner. Tradisjonelt har de innenlandske innkjøpene også vært flere enn de utenlandske, men de siste tre årene har tendensen vært den motsatte. Av de 217 kunstnerne som ble ervervet mellom 2013 og 2015, var 134 utenlandske og bare 83 svenske.

– Vi har egentlig ikke lagt inn mindre ressurser på det svenske, men vi har klart å skape eksepsjonelle ressurser for det internasjonale, forklarer vise-museumssjef Ann-Sofi Noring, og peker på et antall betydningsfulle donasjoner de senere årene.

Mellom 2013 og 2015 gjorde museet sammenlagt 624 ervervelser – inkludert serier og grupper av verk – og av disse var 362 inkjøp og 261 donasjoner. Mest fremtredende var fjorårets gave på 50 millioner kroner til innkjøp av vestlig, ikke-nordisk kunst, som museet brukte for å kjøpe inn blant andre Louise Bourgeois, Olafur Eliasson og den tyske maleren Sigmar Polke.

Avventende innkjøpspolitikk. Et policydokument fra 2002 er veiledende for innkjøp. Her angis tydelig separate mål for ervervelse av henholdsvis svensk og internasjonal kunst. Mens de svenske innkjøpene bør kjennetegnes av «bredde og dybde», bør den internasjonale delen av samlingen økes med «sentrale verk i en kunstners oeuvre».

Når det gjelder yngre kunst, har museet først og fremst komplettert samlingen med eldre verk av kunstnere som har rukket å bli forholdsvis etablerte. En risiko med disse avventende innkjøpene er at museet også fremover vil bli nødt til å komplettere med verk som de kunne kjøpt noen år tidligere. En annen effekt er at museets innflytelse i samtiden først og fremst skjer gjennom utstillinger, og i mindre grad gjennom den definisjonsmakten som følger av offensive innkjøp.

Variabel innkjøpssum. Moderna Museet tar stilling til nye ervervelser en gang i måneden, når de ansvarlige intendentene trer sammen med overintendent Daniel Birnbaum og vise-museumssjef Ann-Sofi Noring. Alle formelle beslutninger tas av overintendenten, men etter at forslagene har blitt diskutert og forankret i gruppen.

Moderna Museet får ingen statlige bevillinger til nyervervelser. Den årlige kjøpesummen kommer i stedet fra den løpende virksomheten, samt fra visse fond og stiftelser knyttet til museet. I tillegg kommer eventuelle donasjoner fra museets velgjørere. Ved siden av donasjonene, som naturlig nok varierer fra år til år, ligger den årlige kjøpesummen på rundt fire-fem millioner kroner.

– Iblant finnes et overskudd fra virksomheten, som da kan brukes til nye innkjøp. Inntektene fra publikumssuksessen Hilma af Klint– Abstrakt pionjär ga for eksempel et overskudd på syv-åtte millioner kroner, som ble brukt til å berike samlingen, forteller Daniel Birnbaum.

Hvilken økonomi som ville vært rimelig om museet skulle leve opp til sine internasjonale ambisjoner, er vanskelig å vurdere, mener Ann-Sofi Noring, men hun fremholder at de offentlige tilskudddene sannsynligvis aldri kommer til å dekke museets behov, og at donasjoner alltid har vært sentrale for å utvide samlingen.

Donasjonenes dilemma. Et krav til Moderna Museet er at likestillings- og mangfoldsspørsmål skal integreres i virksomheten, og siden tidlig på 00-tallet har balansen mellom innkjøp av kvinnelige og mannlige kunstnere ligget på 50/50. Innkjøpspolicyen slår også fast at museets ervervelser skal ha et globalt perspektiv, noe som innebærer en «aktiv erkjennelse» av at en stor del av dagens mest interessante kunst lages utenfor Vesten.

For Moderna Museet ligger også svaret på hvordan samlingen skal utvikles i det globale perspektivet, og blant de siste årenes ervervelser løfter museet gjerne frem både utenlandskfødte svensker og samtidige «stjerner» fra utenfor Vesten. Dette belyser samtidig et dilemma med donasjoner, siden de ofte eldre samlerne som støtter museet, tenderer til å ha en tradisjonell, vestlig innretning på sin samlergjerning.

Nøyaktig hvilke argumenter og metoder som skal utvikles for dette, ber Birnbaum och Noring om å få komme tilbake til, men det er klart at ambisjonen om å bygge videre på samlingen bortnefor den vestlige standardfortellingen blir en ilddåp for museet de neste årene.

Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.