Annonse
00:03 - 12. februar 2016

Den sakt­modige kjempen

Nasjonalmuseet er en betydelig aktør i det norske kunstmarkedet. Men størrelsen alene gir ikke definisjonsmakt.

I hvelvet: Frem til det nye museet er på plass på Vestbanen i 2020, oppbevarer Nasjonalmuseet og samtidskunstkurator Sabrina van der Ley sin samling av samtidskunst i kjelleren under den gamle Norges Bank-bygningen. Foto: Simon Skredernes
Annonse

Hør Jonas Ekeberg, redaktør i Kunstkritikk, på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis via Itunes, eller lytt her:

 

Nasjonalmuseet oppfatter seg som en stor og betydelig aktør i norsk kunstliv. Med et totalt innkjøpsbudsjett på rundt 10 millioner kroner, og rundt 70 årlige innkjøpte verk, er museet «dominerende innenfor norsk kunst», som direktør Audun Eckhoff og avdelingsdirektør Sabrina van der Ley formulerer det.

Hvor stor del av innkjøpsbudsjettet som brukes på samtidskunst, er derimot uklart. Innkjøpsbudsjettet fordeles over museets fire avdelinger, og det er ingen faste økonomiske rammer for de enkelte fagområdene. Det eneste Sabrina van der Ley kan si om dette, er at hun tror at samtidskunsten får en større del av potten enn de andre avdelingene.

 

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

  • Museet for samtidskunst etablert 1988. Innlemmet i Nasjonalmuseet i 2003.
  • Definerer samtidskunst som kunst datert etter 1945.
  • Har 6 fagfolk som arbeider med samtidskunst.

 

Allkunstnerisk. Innkjøp til Nasjonalmuseet besluttes av en tverrfaglig sammensatt innkjøpskomité. Den samme prosedyren gjelder når museet får tilbud om donasjoner. Foruten van der Ley og kurator Andrea Kroksnes fra avdelingen for samtidskunst, har komitéen de siste årene bestått av direktør Audun Eckhoff, to representanter fra fagavdelingen for eldre og moderne kunst, én fra arkitektur, én fra design og kunsthåndverk og én teknisk konservator. For en utenforstående kan det virke ineffektivt at samme komité behandler innkjøp av så forskjellige gjenstander som et middagsservise fra Porsgrunds Porselænsfabrik, et par røde selskapssko og en større installasjon av Rirkrit Tiravanija. Men Nasjonalmuseet svarer at dette er i tråd med museets «allkunstneriske» oppdrag.

Mye tyder på at den tverrfaglige arbeidsformen vil forsterkes når Nasjonalmuseets nye museumsbygg åpner på Vestbanen i 2020.

– Prosjektgruppen for basisutstillingen arbeider med balansen mellom kronologi og tematikk i presentasjonen, og med muligheten for å skape uventede møtepunkter mellom ulike generasjoner og ulike kunstfelt – inklusive kunsthåndverk og design, sier Eckhoff og van der Ley.

Vage ambisjoner. Det er ikke så enkelt å få svar på hva som er museets ambisjoner for innkjøp av samtidskunst. Museet gir sjelden noen begrunnelser for de enkelte kjøpene. Inntil en ny strategiplan for perioden 2016–2022 er på plass, kan Eckhoff og van der Ley fortelle at museet generelt legger vekt på «viktige» norske kunstnere, både gjennom løpende ervervelser av ny kunst og som retrospektive supplement. De innkjøpte kunstnerne bør ha «jevnt god kvalitet». Internasjonale innkjøp sees i relasjon til samlingene og om det aktuelle verket har «viktige tilknytningspunkter til Norge».

Ser vi på norsk samtidskunst anskaffet de siste tre årene, finner vi at 219 verk av 69 kunstnere kom inn i samlingen. Innkjøpene omfatter blant andre maleren og grafikeren Olav Christopher Jenssen, fotografene Mette Tronvoll og Torbjørn Rødland, konseptkunstneren Matias Faldbakken, maleren og skulptøren Ida Ekblad, samt Marianne Heier, som jobber med det som kan kalles «sosial kunst». Dette er kunstnere som er godt etablerte, både i institusjonell sammenheng og i det kommersielle kunstmarkedet.

56,5 prosent av innkjøpene de siste tre årene er av kvinner. Kjønnsbalansen er med andre ord vel ivaretatt. Derimot har Nasjonalmuseet en defensiv strategi når det gjelder yngre kunstnere. De fleste av kunstnerne som er innkjøpt de tre siste årene har vært aktive i mer enn 15 år, og kun åtte av de norske kunstnerne er født etter 1980. På grunn av denne «tregheten» er det usikkert om museet har noen kunstnerisk definisjonsmakt, selv om det er en betydelig økonomisk maktfaktor i det norske kunstmarkedet. De er snarere med på å bekrefte rådende tendenser i norsk samtidskunst.

 

Aase Texmon Rygh: Møbius-serien (2013). Sammen med verkene fra 1960- og 70-tallet som vi allerede hadde i samlingen, har vi med disse innkjøpene nå et fint utvalg som gir god innsikt i dette viktige kunstnerskapet, sier Sabrina van der Ley. 

Poetisk globalisering. Etter årtusenskiftet har Nasjonalmuseet satset mer internasjonalt og lagt seg opp mot en retning i samtidskunsten som har tatt opp spørsmål knyttet til globalisering og post-nasjonal politikk. Nasjonalmuseet har gjerne konsentrert seg om slike verk av poetisk tapning. Her kan vi plassere indonesisk-australske Fiona Tan, kubanske Carlos Garaicoa, bosniske Maja Bajevic og flere andre kunstnere som museet har ervervet det siste tiåret, alle fra museets egne utstillinger. I den kommende strategiplanen for 2016–2022 ser det ut til at museet vil spisse sine globale ambisjoner:

– Et av satsingsområdene fremover vil omfatte viktige kunstnere fra ikke-vestlige land, noe som vil styrke samlingens særpreg sammenlignet med andre europeiske museer, sier Eckhoff og van der Ley.

 

Søker attraksjoner. Eckhoff og van der Ley innrømmer at innkjøpsbudsjettet er knapt når man skal sikre seg internasjonale referanseverk. Men:

– Museet vil søke etter ett eller flere utenlandske verk som kan bli hovedattraksjoner i museumsbygget på Vestbanen, sier de.

For å få til dette, må Nasjonalmuseet «søke annen støtte», ifølge van der Ley. Det betyr i klartekst at museet må ut på sponsorjakt. Donasjonene museet har mottatt de siste årene kan telles på en hånd, så dette vil innebære en vesentlig utfordring for museet. Så langt har museet begynt kurtiseringen av mesener i det små, med initiativet 20/20 for unge sponsorer, etter modell fra museer som Tate i London og Stedelijk i Amsterdam.

 

Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse