Annonse

Annonse

13:54 - 11. juli 2013

Den nordiske tone

Hva blir resultatet når en finsk trekkspiller, en svensk felespiller og bratsjist, en dansk klarinettist og en norsk felespiller studerer nordisk folkemusikk sammen i to år og starter band?

Ikke folkelig nok: Tranotra lager gjennomarrangert folkemusikk med lite rom for spontanitet. Foto: Eva-Liisa Orupöld
«Det virker som musikerne har følt frykt for enkle løsninger.»

Anmeldelse

Tranotra

Trading Nordic Traditions

Gammalthea. 2013

Tranotra (fra «trading Nordic traditions») springer ut fra den nordiske masterutdanningen i folkemusikk, som er et samarbeid mellom fire utdanningsinstitusjoner i Finland, Sverige, Danmark og Norge. Studiet har en utøvende profil, og studentene ambulerer mellom de ulike institusjonene. I ensemblespillet blir det, ifølge nettsidene til den norske deltageren Ole Bull Akademiet, lagt vekt på «korleis ulike lokale musikktradisjonar kan nyttast i samspelet slik at kvalitetane i musikken kjem til sin rett i ein ny samanheng».

Nå er ikke Tranotras cd akkurat noe eksamensalbum, men om den hadde vært det er jeg ikke sikker på om resultatet ville blitt så bra. For her er det fint lite lokale musikktradisjoner. Gudbrandsdalsspringleiken «Ambjørg Øy» er den eneste tradisjonelle låten på albumet. Resten er komponerte låter, som tar utgangspunkt i hverken lokale eller nasjonale tradisjoner.

 

Sjanger, ikke kultur. Men hva slags tradisjoner er det Tranotra handler med? «Det tradisjonelle» er så å si borte, og mange ville kanskje ikke regne dette som folkemusikk i det hele tatt. Men Tranotra og mange andre unge musikere i dag forholder seg til andre og nyere tradisjoner og strømninger enn tidligere. For dem er ikke folkemusikk noe som skjedde på landet i gamle dager. Den nye folkemusikken er blitt enn sjanger mer enn en kulturform, og deltagerne er profesjonelle musikere, som vet at de kan få inntekter ved å komponere og arrangere selv. De musikalske referansene og røttene går til svenske grupper som ledet an på 1980- og 90-tallet, som Filarfolket, Groupa og Väsen.

I den nordiske ensemblebaserte folkemusikken som Tranotra representerer, er det svenske elementet det sterkeste og mest dominante. Bassklarinetten til danske Benjamin Bech er et typisk eksempel på hvordan den svenske ensemblemusikkenen bruker blåseseksjonen for å skape kammerfolkemusikalsk groove. Den svenske stilen har vært en sentrifugalkraft i Norden. Utkantene har sett til Sverige. Fortsatt finnes det noen nasjonale forskjeller, slik som at finske folkemusikere har ry på seg for å være eksperimentelle og avantgarde, og at de norske er mer tradisjonelle. På Tranotras album kan vi så vidt høre spor av begge deler.

Den beste låten er «Polska från Odense», laget av Tranotras finske virtuose trekkspiller Markus Räsänen. Et friskt pust som løfter seg over de øvrige låtene. Den har driv og fart, og arrangementene støtter opp om den gode melodien som ligger i bunnen. Räsänens andre komposisjon på platen er også en sprek sak, i syv-åttendelstakt.

 

For flinkt. Dessverre har de fleste av låtene for lite appell til å feste seg. Noen av komposisjonene er interessante, men arrangementene er nesten for kreative. Musikalsk kompleksitet er et ideal for bandet, og det virker som musikerne har følt frykt for enkle løsninger. Introer lover gull og grønne skoger, men ingenting kommer. De langtekkelige og tværende kuttene fremstår mer som «verk» enn «låter». Det er imidlertid vanskelig å holde interessen oppe når stykker på opp til åtte minutter ikke kommer med noe særlig nytt underveis.

Felespilleren Olaug Furusæter er bandets norske medlem, og det er ikke tilfeldig at det er nettopp hun som bidrar med platens ene tradisjonelle låt. Hennes fremføring av springleiken «Ambjørg Øy» er førsteklasses, vel og merke når hun først slipper til, etter en intro med flageoletter og andre høye fiolintoner. Igjen er det bandets trekkspiller som redder det hele ved å jorde låten, slik at vi slipper å sveve angstfylt et sted i det ytre rom.

Dette er gjennomarrangert folkemusikk med lite rom for spontanitet og improvisasjon. Flinkisfaktoren er høy, og det er veldig langt fra det grønne 1970-tallet og folkeligheten til Vømmøl Spellmannslag. En gjenganger i arrangementene er spiccato, en fiolinistisk teknikk med hoppende bue. Jeg har ingenting imot elementer hentet fra en annen sjanger enn folkemusikken, men virkemiddelet mister interesse når det brukes for mye.

Det virker som Tranotra har store ambisjoner, men at det ungdommelige overmotet tar overhånd. Det blir flinkt, men dessverre litt uinteressant. Hvis det finnes en nordisk tone, trenger den ikke å være kjedelig.

Annonse