Annonse
04:00 - 11. mars 2011

Rockens siste subkultur?

Straight edge-miljøet hadde like mye til felles med speiderbevegelsen som med voldelige fotballsupportere.

Slåssing og dansing: Peter Amdam var lederskikkelsen i det norske straight edge-miljøet og vokalist i bandet Onward. Her fra en konsert med sideprosjektet Sportswear. Foto: Espen Hofsmo Steen
Annonse

«I don’t smoke, don’t drink, don’t fuck, but at least I can fucking think!» ropte hardcore-bandet Minor Threat fra Washington D.C, i låta «Out of Step» i 1983. Uten at dét var vokalisten Ian MacKayes hensikt, skulle disse ordene komme til å forløse en hel ungdomsbevegelse. Like før hadde MacKaye skrevet en annen låt, som ga bevegelsen et navn: «Straight Edge». Over to tiår skulle disse låtene overbevise tusener av unge om å avstå fra narkotika, alkohol og tobakk, og promiskuøs seksuell adferd. Men der straight edge så på seg selv som en positiv form for opprør, så andre en fundamentalisme som overhodet ikke hørte hjemme i punk.

 

Neste uke spiller New York-bandet Youth of Today i Oslo. En februarkveld tilbake i 1989 gikk de på scenen på Blitz i samme by, og leverte en energiutblåsning av en konsert som sies å ha tent gnisten for bevegelsen her hjemme. I salen befant 17 år gamle Peter Amdam seg. Konserten inspirerte ham til å starte band med sin fetter Torgny (senere kjent som vokalist i Amulet): Onward ble Norges første straight edge hardcore punk-band. To tiår senere omtaler Peter Amdam konserten på Blitz som «til dags dato det største jeg har opplevd». Han og vokalisten i Youth of Today, Ray Cappo, skulle bli nøkkelpersoner i henholdsvis nasjonal og internasjonal straight edge-kultur på 1990-tallet. I neste uke kommer de sammen igjen, for å dele scene med hvert sitt gjenforente band. Det blir ikke bare en merkedag i den, her i landet, underkjente hardcore-punken, men også en markering av en av rockehistoriens siste reelle og levedyktige subkulturer.

Punkens historie er fortalt en rekke ganger. Men hardcore-punkbevegelsen på 1980-tallet i USA er i langt mindre grad omtalt i hjemlige musikkmedia. Det er rart; du finner spor av hardcore i alt fra Spike Jonzes’ filmer og Arcade Fires grammy-vinnende plater, til snøbrettkjørerne på Arctic Challenge, og de tatoverte armene og nihilistiske arbeidene til samtidskunstneren Gardar Eide Einarsson. For å si det enkelt: Hardcore-punkbevegelsen var en forutsetning for gjennombruddet for independent-kultur og -estetikk i musikk, film, mote og media på nittitallet – det ledende stiluttrykket i vår tid. I Michael Azerrads nå klassiske musikkbok Our Band Could Be Your Life ser vi hvordan band som Black Flag, med sitt sterke Do-it-yourself-etos, grunnla undergrunnsnettverket som gjorde det mulig å bygge opp en sterk alternativbevegelse over et tiår – fullstendig på sidelinjen av kommersielle strukturer.

 

Hardcore blir ofte omtalt som en raskere, hardere og mer ekstrem videreføring av punken. Det er både riktig og galt. Musikken fikk aldri et kommersielt gjennombrudd, fordi det er lite lyttevennlig musikk. Mens punkrocken til Sex Pistols og Ramones musikalsk sett bare var en pervertering av klassisk rock og den glade musikken fra popens barndom, var det i hardcore-punk den egentlige musikalske revolusjonen lå. Som bebop i forhold til jazz, sammenligner Azerrad spranget fra punk til hardcore som det fra «Chuck Berry’s affable rock ‘n’ roll to Jimi Hendrix freaky electrocution of the blues». Låtene var korte, ofte under minuttet, med en ukonvensjonell struktur, disharmoniske halvtoneriff, og en atonal melodifrasering der vokalisten ropte mer enn sang. Punken hadde båret med seg en idé om at utøverne ikke kunne spille; en dadainspirert forestilling om anarki og anti-establishment. Men alle med to ører hører at Ramones vet hvordan man snekrer en klassisk poplåt og at det er hele to fete gitarsoloer i «Anarchy in The U.K.» Hardcore, derimot, var musikk laget av «barn», uten musikkhistorisk kart og kompass.

Hardcore oppsto i forstedene, og byer som Minneapolis, Boston og Washington D.C., på et tidspunkt da mange mente den originale punken hadde utspilt sin rolle. Med sine tynne slips, synthesizere og sekstitallsfrisyrer, hadde mange av de gamle punkbandene «solgt ut» for å søke rockestjernedrømmen i det ufarlige kompromisset New Wave. New Yorks postpunk-scene, med sitt hipsterbohem-ideal, høyere aldersgjennomsnitt og tunge narkovaner, virket bare elitistisk og fremmedgjørende på skateboard-ungdom som søkte punkens umiddelbare adrenalinrush.

 

Ur-hardcore bandet Black Flag fra California hadde noe puritansk over seg, sammenlignet med sine samtidige. Steven Blush, forfatter av American Hardcore, forklarer deres utgangspunkt slik: «Punk-følelsen var urban, elitistisk og eksklusiv. Alle preket gjør-det-selv-holdninger, men få gjorde det i praksis. Black Flag derimot smeltet sammen de klassiske byggeklossene av aggresjon, anti-berømmelse og fremmedgjøring med arbeiderklasseholdninger. De var rett og slett opplyste forstadsrockere som ble behandlet som rene tapere av de hippe musikkmiljøene i Hollywood. Den følelsen av forakt og isolasjon inspirerte dem bare til å gå ut og ødelegge alt som sto i deres vei.» Hardcore ble et opprør innenfor opprøret.

«I’ve got the straight edge!» erklærte Ian MacKaye i 1981 i låta med samme navn. På dette tidspunktet hadde de sosiale sideeffektene av sekstitallets motkultur blitt tydelige; narkobruken hadde frembrakt junkier, ødelagte liv og familier; seksuell frigjøring førte til ødelagte kjærlighetsforhold, kjønnssykdommer og ufrivillig svangerskap. MacKaye kom fra en hippiefamile, men mente at den progressive delen av befolkningen hadde tapt mye av sitt politiske prosjekt på grunn av rus og hedonistisk livsførsel. Til Azerrad forteller han: «Jeg skjønte aldri hva som skjedde med disse menneskene som ville tilbake til naturen, som slåss mot myndighetene. Hva skjedde? Alle ble bare rusa.»

MacKaye var selv avholdsmann, og talte for et sunt ideal i sin egen musikkscene. Bandet hans, Minor Threat, hadde en streng arbeidsetikk; de turnerte konstant, i tillegg til å drive sitt eget plateselskap Dischord. Men punken tiltrakk seg like mange belastede outsidere som ressurssterk ungdom, og det var et utstrakt rusmisbruk i scenen. Den hadde allerede sine unge ofre, som Sid Vicious og Darby Crash fra The Germs, og flere var på vei ned. MacKayes standpunkt var i stor grad rettet mot disse.

Den marxinspirerte MacKaye hatet sex, drugs and rock’n roll-idealet. Dette høres kanskje ut som ut anti-tesen av et ungdomsopprør. Sosiologen Ross Haenfler gir i boken Straight Edge denne forklaringen: «For mange unge straight edgere, var derimot det å være ren og edru det ultimate uttrykket for motstand – motstand mot forbrukssamfunnet og nytelsessyken som definerer amerikansk breddekultur».

Som sønn av liberale foreldre ga det neppe MacKaye noen mening å gjøre opprør gjennom langt hår og marihuanarøyking. I Azerrads bok tegnes et portrett av en MacKaye som, til tross for at han ikke var religiøs, oppførte seg som en kristen. Med en sterk karisma og aura av rettskaffenhet, forkynte han en «moralsk kode» i punkscenen. Ifølge MacKaye handlet det bare om en personlig filosofi, men tankene fikk raskt gjenklang hos dem som ble tiltrukket av det fundamentalistiske aspektet. Over hele USA tegnet unge en stor, sort X med tusj på håndbaken – selve symbolet for bevegelsen, og straight edge ble videreutviklet i en militant og aggressiv retning.

 

Noen år senere oppsto Youth of Today i New York på et tidspunkt da mange anså straight edgen som død. Bandet hadde en mer positiv orientering med vekt på vegetarisme, som de kombinerte med en enkel, rett-i-trynet versjon av old school hardcore-musikk, på en tid der mange av bandene hadde blitt mer pretensiøse. Sammenlignet med den øvrige alternativscenen fremsto de som kjernesunne jocks. «Straight edge-stilen som Youth of Today perfeksjonerte på slutten av åttitallet, står fremdeles for meg som den ultimate utøvelsen av subkulturell stil. Man kan heller ikke overdrive den svært fysiske musikken, en slags atletisk virtuos og primitiv energistrøm som mer eller mindre fordret skarphet, stringens og fravær av rus.» Sier Amdam. Youth Crew, ble stilen kalt. Det var en revival, som samtidig gjorde hardcore-musikken sexy for første gang. De hadde en oppløftende og samlende effekt på publikum som gjorde dem, mer enn noen andre, ansvarlige for at straight edge ble et internasjonalt fenomen.

I USA som i Norge, oppsto hardcore utenfor det musikalske «sentrum». De fleste bandene var fra Peter Amdams hjemby, Molde: Svart Framtid, Bannlyst og So Much Hate. Generasjonen under dem, med Amdam i front, utgjorde den viktigste delen av straight edge på nittitallet. Byen handler altså ikke bare om jazz, men man kan i denne sammenhengen snakke om «Det andre Molde».

 

Mange av de norske hardcore-musikerne var, som de amerikanske, i utgangspunktet skatere. Åttitallets illegale rullebrettmiljø i Norge hadde nære forbindelser til straight edge-scenen. Filmskaper Joachim Trier var selv straight edge i en periode. Det samme gjelder Big Bangs Øystein Greni, som var erklært straight edge i en periode, og øvde en stund som gitarist i Onward.

Som med de fleste subkulturer var klesstilen en del av appellen. Youth crew-stilen var både inspirert av New Yorks hiphop-kultur, og en estetisering av hardcore-tradisjonens mer nerdete look. Typisk var nystrøkne Polo-skjorter, Nike Air Jordans og blekede crewcut-frisyrer. Det var en variant av den «preppy» hiphop-stilen til rapperne i Beastie Boys. Amdam tok dette til nye høyder da han – inspirert av youth crew-stilens bruk av dyre treningsklær – kalte sitt andre band Sportswear. «Thanks to Ralph Lauren» står det på omslaget til en av bandets singler.

 

«Crew» kan oversettes til gjengen, da disse miljøene ofte tok form som klassiske guttegjenger. Vold hadde siden dag én vært en del av hardcore-scenen. Ian MacKaye forteller at han i yngre dager intellektualiserte vold; prinsippet var å aldri gi seg, men å bryte konformitetens vilje. Anti-rus saken ga mange straight edgere en unnskyldning til å ty til vold, en praksis som har vart til våre dager. Slam dancing, en del av hardcore-konsertens ritual, tok form som masseslagsmål. I skolegården ble «the stoners and drunks» angrepet. Her hjemme kunne straight edgerne besøke russetreffet på Tryvann for å plage drita norsk ungdom. Vold og moralisme er grunnen til at bevegelsen er blitt sterkt kritisert av den øvrige punkbevegelsen for å ha fascistiske trekk, som ifølge dem ikke har noen ting med punkens individualist-etos å gjøre.

Dokumentarfilmen Inside Straight Edge fra 2008, fortalt av Sonic Youths Thurston Moore, viser hvordan straight edge, med sin blanding av positivitet og vold, har fått to ansikter, og dermed er blitt vanskelig å definere. Der noen ser speiderbevegelse, ser andre en gategjeng.

Koblingen mellom sterk motebevissthet, guttegjenger og voldsforherligelse, sender tankene til fotballens casuals. Sentrale folk i den norske straight edge-scenen kan også fortelle at det ikke er uvanlig at tidligere medlemmer forsvinner inn i disse miljøene.

 

Bevegelsen fikk også en åndelig side, da Ray Cappo etter en tur til India inkorporerte Hare Krishna-elementer i musikken. Mange straight edgere fulgte etter. De hadde allerede et konsept om cleant indre, og dermed ble spiritualitet det logiske neste steget. Etter innspillingen av Onwards første album, sluttet trommeslager Ollie Andersen for å hengi seg til en tilværelse som munk i Krishnatempelet på Ris. Tekstene til Amdam hadde et intellektuelt perspektiv, og kunne for eksempel inneholde et direkte sitat fra Adorno og Horkheimers kapittel «Kulturindustrien» i Opplysningens Dialektikk. I anmeldelsen av Onwards album These Words Still Pray i Natt&Dag, skrev Audun Vinger: «Det går an å leve et liv uten substanser, og samtidig ha et substansfylt liv».

Å bli straight edge var et livsavgjørende valg, gjerne uttrykt ved en tatovering. Peter Amdam hadde gjennom sine band og fanzine blitt forbildet for dem som startet opp lignende miljøer i Porsgrunn, Skien og Kongsberg, samt i Sverige. Hans påvirkningskraft var tydelig, for selv personer med oppvekst på beste vestkant kunne tilegne seg et Molde-aktig tonefall i stemmen, etter å ha tilbrakt tid med Amdam. På slutten av nittitallet sluttet han å følge de strenge tekniske sidene ved straight edge-avholdenheten, men bedyrer fremdeles «full tilslutning til straight edge som radikal idé og kritisk fellesskap». Denne vinteren gjør han et sterkt comeback på scenen.

 

Youth of today, For Pete’s sake og Giant spiller på Elm Street i Oslo 17. mars 2011

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur