Krass kristenrocker

Det går fra kaos til orden, fra angst til glede, fra oppløsning til trygghet, fra moll til dur. Slikt skjer når man blir født på ny. Bob Dylan har gått gjennom mange perioder. Togperioden. Folkperioden. Hipsterperioden. Woodstock-perioden. Skilsmisseperioden. Den kristne perioden. Åttitallet. Den nye folkperioden. Nær døden-perioden. Går man ned på mikronivå, kan listen bli lang.

Den kristne perioden – den mest utskjelte og latterliggjorte av dem alle – nådde sitt mektigste og mest frenetisk frelste høydepunkt med Saved (1980). Sommeren året før utkom platen som sparket gospelepoken i gang: Slow Train Coming. Bob Dylans høyst private «Summer of Love» fyller altså 30 år akkurat nå. Et jubileum som ikke kan forbigås i stillhet.

Den kristne perioden er, foruten å være den gjennomsnittlige dylanologs hatobjekt nummer én, også den minst omskrevne av Dylans perioder. Enhver bokhandel med respekt for seg selv har en hyllemeter eller to med Bob-stoff. Hver periode, sine verker. Men hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain't No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?

OK, det finnes en og annen setning om «Every Grain of Sand», mesterverket fra Shot of Love (1981), offisielt tredje utgivelse i kristentrilogien. Men denne skiva er bare halvkristen; han har begynt å tvile igjen. Kjedelig.

Så sent som i 2007, i det norske tidsskriftet Agoras Dylan-nummer, presterte Eyolf Østrem å gjenta den Greil Marcus-orienterte dylanologiens mest mosegrodde glansnummer: «Slow Train Coming er et av de absolutt sterkeste albumene i Dylans katalog – hvis man altså kan se gjennom lagene av domsord, moralisering og endetidstale som tekstene flyter over med.» Resten av nummeret handlet om ledninger, dressnitt, togturer og svarte Ray-Bans. Nå skriver vi 2009, og det norske folk går mann av huse for å høre Thorbjørn Jagland diskutere religion på Litteraturhuset, mens Peter Bergers sekulariseringsteser for lengst har havnet på religionsvitenskapens skraphaug. Bob Dylans kristne periode må få sin renessanse.

Og folket tar ansvar! En søndag i vinter, noen timer etter gudstjenestetid, entrer jeg Mortensrud kirke på Oslos østkant. Grunn: Slow Train Coming fremføres i sin helhet, av et lokalt band. Men allerede under åpningslåten «Gotta Serve Somebody» skjønner jeg at orkesteret er middels. Det låter som det kommer rett fra vaffelsteking og couronne i kirkekjeller'n. Jeg tenker at jeg kunne traktert alle instrumentene bedre enn folkene på scenen selv. Særlig vokalen. Men jeg klarer å stagge disse tankene. Det oppblåste egoet må dø, og jeg får hjelp fra teksten på albumets tittelkutt: «Man's ego is inflated (…) Fools glorifying themselves, trying to manipulate Satan.» Vokalisten gir mellom låtene en i overkant kausal forklaring på Bobs omvendelse, og stemningen er hyggelig. Problemet er at bandet, i motsetning til Dylan, alltid har tatt frelsen for gitt. Sannsynligvis derfor det låter litt pølsekonformt. Men totalopplevelsen er åkkesom svært interessant.

Den som går inn på YouTube, kan se noen av Bobs vanvittige liveprestasjoner fra tiden rett etter gjenfødelsen. Disse sekvensene gløder, og er blottet for den tilbakelente, syrlige kulheten som preger konsertene i for eksempel 1965-67. I den kristne perioden er energien ekstrem og direkte. Flere av bandmedlemmene er like nyfrelste som Bob, andre er hentet inn på grunn av sin spesifikke gospelbakgrunn.

Mange klør seg i hodet når de hører Saved første gang. Bob høres så hyperaktivt gira og oppstemt ut, og det helt uten speed, kokain eller kaffe. Noe må altså være galt. Men historiebøkene sier at piffen på den tiden allerede var på vei ut. På konsertene mellom Slow Train Coming og Saved,derimot, da var kristengassen fremdeles i bånn. Sjekk det ut selv!

I november 1978 kaster noen et lite sølvkors opp på scenen. En uke senere har Dylan korset rundt halsen, under en annen konsert. Hvorfor? «Jesus put his hands on me. It was a physical thing.» Etter denne nærkontakten skjer det uunngåelige. Men intervjuer fra årene før viser at de religiøse grubleriene hadde vært i gang lenge, og tenk på John Wesley Harding!

Mange kunstnerikoner har hengitt seg til indisk religionsfilosofi. Hinduisme og buddhisme: Ja takk, begge deler. Den islamske sufismen, med sine forvirrende vakre poetiske uttrykk, er en annen favoritt. Madonna valgte like godt den komplett uforståelige kabbalismen som sin vei, mens gnostisismen vel må sies å være Ola Intellektuells foretrukne spiritualitet.

Felles for slike metafysiske museskritt er den mer eller mindre mystiske tilnærmingen. Religiøs mystikk er tiltalende, og fokuserer på en eller annen form for enhet mellom den troende og Gud. Men ved å hengi seg til mystisk religiøsitet, kobler man seg samtidig på et gjennom historien opprørsk element ved de store tradisjonene. Man kan slik gi inntrykk av å fastholde en uforandret, uutfordret individualisme oppi det hele. Feige greier. Det originale med Dylans frelse er at den ikke på noen som helst måte ligner slike trosretninger. Saved konkluderer slik, på låten «Are You Ready»:

I januar 1979 får Bob – etter eget initiativ – besøk av to pastorer fra den fundamentalistiske, ultrakonservative menigheten The Vineyard Fellowship. En kirke som på denne tiden preker en bokstavtro bibelforståelse og ser Satan som aktivt handlende i verden. Den er en krysning mellom pinsemenighet og evangelisk kirke, og får besøk av Den Hellige Ånd under gudstjenestene: Lemmer vokser ut igjen og blinde ser. Kirken fordømmer homofile og er mot fri abort. Den forfekter et verdenssyn fritt tenkende moderne mennesker umulig kan stille seg bak.

Vinteren 1979 gjennomførte Dylan en tremåneders bibelskole hos «The Vineyards». I denne perioden begynte han å skrive disse fordømmende og forkynnende kristne sangene, som lukter sterkt av selvforaktende svovel. I en samtale med Bono i 1984 sa Dylan at sangene skremte ham, og at han egentlig ikke ville skrive dem, ei heller spille dem inn. «Jeg ville ha sangene ut, men jeg ville ikke gjøre det. Det ville bare bety større press. Og det var noe jeg ikke trengte på den tiden.»

Når Dylans fødsel nummer to skal forklares, bruker mange USAs forfall som årsak, selv om kristenknyttnevene som preger de nye sangene av og til kan synes en smule retningsløse. På Slow Train Coming synger Bob direkte til de fortapte sjelene, og er samtidig forbannet på samfunnet han er en del av. Det gjennomsyres av opportunisme, egoisme, rus, vold, ondskap, familieoppløsning, løgn, pornografi og forakt. Akkurat som Dylans eget liv i årene før gjenfødselen. Altså synger han om seg selv, med øret på skinnegangen, livredd og angrende.

Bertolt Brecht skrev en gang:

Dylan gikk motsatt vei. Egentlig burde vi alle følge hans eksempel. Kjenn etter selv. Er det sekunder, minutter, timer eller dager siden du tenkte forrige giftige tanke? Sagt på en annen måte: Du følte vel et snev av gjenkjennelse da du leste Edward Albees Who's Afraid of Virginia Woolf? Det gjorde jeg, i hvert fall. Bekymringsfullt.

Dylan var ganske masete under konsertene i den kristne perioden. I 1979 og begynnelsen av 1980 var låtutvalget utelukkende religiøst, med sanger skrevet i løpet av de siste tolv månedene. Han gadd ikke spille de gamle låtene, noe som drev publikum til vanvidd. Konsertene ble gjerne innledet ved at en av kordamene entret scenen alene, og kjørte et kort sett med gamle gospelklassikere. Deretter kom resten av bandet pluss Bob på plass.

Han tok jobben som sjelefisker på alvor. Dylan har aldri vært kjent for å være særlig snakkesalig på scenen, men nå understreket han sin misjon mellom låtene. Under hver konsert holdt han flere små prekener på fem til ti minutter, akkompagnert av korte gitartoner, tilrop fra koret og rytmisk småkrydder fra resten av bandet.

«Do you know now we're living in the last – last days of the end times? We're in the last days of the end times. You're gonna need something strong to hang onto. So this song is called 'Hanging On to a Solid Rock Made before the Foundation of the World'. You're gonna need something that strong.»

Håvard Rems monografi Bob Dylan (1999) behandler den kristne perioden relativt respektfullt. Han gjengir noen av konfrontasjonene mellom scene og sal, og kranglingen er skarp. Publikum vil ha «Like a Rolling Stone», men Bob vil snakke om Jesus:

«Husk at jeg fortalte dere dette. Dere ser meg kanskje aldri mer, men en eller annen gang kommer dere til å huske at dere hørte det i kveld, at Jesus er Herre. Hvert kne skal bøye seg!» Så drar bandet i gang «When You Gonna Wake Up?»:

Paul Williams har skrevet at bare det å høre Bob synge ordet «wilderness» under en av konsertene høsten 1979, var verdt billetten alene. Dette ene ordet – visstnok sunget med en ikke ubetydelig nerve, vi kan bare forestille oss, ingen vits i å leke med adjektiver her – illustrerte Dylans generelle avmakts- og stedsfølelse godt. Samtidig hadde den strenge guden fra Slow Train Coming gjennom denne konsertserien transformert seg til selveste kjærlighetsguden. Vi kjenner ham fra Saved, og disse konsertene kulminerte gjerne i det storslåtte pasjonsspillet som er låten «In The Garden»:

Williams hørte gjennom alle Dylans konserter, og skrev deretter trebindsverket Bob Dylan: Performing Artist. Han er fullstendig euforisk over showene i den kristne perioden, og sier det er umulig ikke å bli smittet av energien, gleden, smerten, jubelen og – rett og slett – troen. Jeg skriver under på den, selv om det dessverre hører med til historien at Williams gjennomgående har en noe nærsynt og fanaktig tilnærming til Bob Dylan. Han mener for øvrig at himmelriket var aller nærmest den 6. november 1979, på en konsert i San Francisco, den kristne periodens absolutte høydepunkt: Kryss av i kalenderen!

Ifølge Williams var konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste det året. Han skryter fælt. Men i Deichmanskes utgave av boken har to norske lesere skrevet inn sine kommentarer, med kulepenn: «Tull jeg var der» skriver en. «Bare tull jeg også» skriver en annen. Boken kom i 1992; bitterheten hos antikristelige dylanologer sitter i lenge.

Bob var morsom også. Han lekte med rimene på reggaelåten «Man Gave Names To All The Animals», byttet ut dyr slik at alt gikk i ball:

Likevel dalte billettsalget. I 1978 spilte Dylan for rundt 15 000 under hver konsert. Et år senere spilte han på miniscener for et par-tre tusen. Han hadde rett, i 1980, da han sa at fansen og media nok hadde vært vennligere innstilt hvis han hadde blitt sprøytenarkoman, buddhist eller scientolog. Det finnes ikke noe verre enn å bli kristen på feil måte.

Under en konsert i 1980 ble Dylan lei av at publikum buet og ropte etter gamle låter. Han ba fansen skjerpe seg: «Stikk på Kiss-konsert hvis dere er ute etter rock 'n' roll!» Men effekten ville vært liten. Kiss' kjetterske, men glitrende discoperiode sammenfaller perfekt med Dylans kristenepoke. Den musikalske avstanden mellom Dylans gospelfunk og Kiss' discopop er kort. I tegneserien som pryder omslaget på Kiss' Unmasked (1980) kaster de jaggu meg maskene også, men det hjelper ikke. Under maskene ligger bare nye masker. I motsetning til denne lille morsomheten er analyser av Dylans maskespill en egen akademisk kategori. Som Kiss kaster han masken rundt 1980, men sminken på undersiden er også borte. Dylan har aldri vært mer naken enn når han synger om Jesus.

«Da jeg prøvde å ta masken av, satt den fast i ansiktet mitt,» skrev Fernando Pessoa på dødsleiet. Og Dylan ble i den kristne perioden beskyldt for juks, av alle fra Keith Richards til konservative amerikanske rabbinere. Dagbladet, Aftenposten og Adresseavisen slang seg på, da de alle slaktet Dylans to konserter i Drammenshallen i 1981. Under den første konserten utløste for øvrig en forsmådd publikummer en stinkbombe, i irritasjon over det gjennomført kristne låtutvalget. Dylans kommentar fra en Texas-konsert et par år tidligere ville passet bra: «Pretty rude bunch tonight, huh? The spirit of Antichrist is loose right now.»

Det finnes en rekke kristne sanger som verken er innspilt eller inkludert på noe livealbum. Her fra «Cover Down», skrevet vinteren 1980:

21. mai 1980 var det slutt. Denne dagen holdt Dylan sin siste rent kristne konsert. Etterpå begynte de gamle trendsangene å snike seg inn i settene igjen.

En tirsdag i april: Dylan er på scenen i Oslo Spektrum. Forventningsfull tropper jeg opp, med notatblokk og lerke i lomma. «SPELL SAAAAVED!!!», skriker jeg etter en halvtime. Hvorpå mørket senker seg, og Bob hvisker noe til trommisen. Forventningene stiger. Hørte han meg? Vil han bli med på feiringen av frelsens tredveårsdag? Et skarptrommeslag, eh, flerrer luften, og bandet dundrer i vei: «You walk into the room, with a pencil in your hand, you see somebody naked …»

Faen heller. F. Scott Fitzgerald enda en gang. Konserten inneholder ikke spor av kristenjubileum. Ved en anledning blir sceneteppet omgjort til en stjernehimmel, som på side en og to i barneboken om «Man Gave Names …». Jeg blir forventningsfull for andre gang, men så drar han bare nok en låt fra Blonde on Blonde isteden.

Den begeistrede kraften fra 1979-80 ser ikke ut til å komme tilbake til Dylans produksjon. Kanskje er den der glimtvis, i noen inspirerte sekunder. Men den er ikke lenger total.

Trist. Men på årets album Together Through Life er det et lyspunkt: «It's All Good». Her tegner Bob et bilde av et samfunn identisk med det han skisserte i Slow Train Coming, 30 år tidligere. Alt er bra, synger han. Selv om verden faller fra hverandre, kriminaliteten forgifter, politikerne lyver, kjærligheten smuldrer bort og menneskene gjennomsyres av hat. Alt er bra. Låten er blant Dylans beste siden Saved. Vel, den er inne på topp 15, i alle fall.

Kanskje er dette begynnelsen på en ny tid, enda en gang? Det er lov å tro, det er lov å håpe. Uansett vil The Bootleg Series snart fylle det gapende hullet fra den kristne perioden, ved å gi ut et par av gospelkonsertene på plate, samt de uutgitte låtene fra perioden. Denne platen vil utgjøre seriens desiderte høydepunkt, og nye fans vil strømme til. Det er bare å glede seg. Jubelen vil komme tilbake, med fornyet styrke.

Marius Lien er journalist i Morgenbladet. Teksten er en forkortet versjon av essayet «Født på ny» i siste nummer av tidsskriftet Vinduet, der Lien er redaksjonsmedlem.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.