Psykologers innsats for sosial utjevning

Psykologforeningen har valgt at utjevning av sosiale forskjeller skal være et overordnet tema for vårt hovedsatsingsområde «Forebygging for barn og unge». Sosial utjevning er en viktig målsetting fordi vi – som Simon Thorsell Næs – vet at enkeltindividet ikke sitter alene med nøkkelen til god psykisk helse. Vi kan imidlertid ikke se at han har dekning for påstanden om at psykologer først om fremst hjelper folk med god råd. Medlemsstatistikken i Norsk Psykologforening viser nemlig noe annet.

75 prosent av våre medlemmer jobber i offentlig sektor, resten privat. Av dem som jobber i privat sektor, er hver fjerde ansatt i virksomheter som er en del av spesialisthelsetjenesten, for eksempel Diakonhjemmet sykehus og distriktspsykiatriske sentre. Tallene har vært stabile over tid, og ingenting tyder på at de er i ferd med å endre seg.

For å forebygge psykiske lidelser kreves det grep langt utover det helsepersonell er i stand til å ta alene. Det gjør at psykologkompetansen må være tilgjengelig både på et overordnet samfunnsnivå der beslutninger tas, i lokalmiljøet der vi lever våre liv – som skoler og barnehager – og for den enkelte som trenger individuell hjelp, uavhengig av sosioøkonomisk status.

Det skjer gjennom kunnskapsoverføring til politikerne. Vi ønsker for eksempel gratis barnehager fordi vi vet at gode barnehager bedrer sosial og emosjonell mestring, fremmer språkutvikling og bedrer skoleprestasjoner, som igjen forebygger sosialt utenforskap.

Det skjer ved å gjøre lavterskel psykologtjenester tilgjengelig uavhengig av postnummer og lommebok. Folk må få rask hjelp der de bor og aller helst før de blir så dårlig fungerende at de kvalifiserer for en diagnose og trenger hjelp i spesialisthelsetjenesten. Slike tjenester ytes i økende grad i kommunehelsetjenesten og har lange tradisjoner i familievernkontorene – som med sine gratis hjelpetilbud over hele landet daglig hjelper utsatte familier.

Det skjer når psykologer samarbeider med skolene om å møte de elevene som har mest provoserende adferd på en annen måte enn å utvise dem. Dermed unngår vi å fjerne en av de viktigste beskyttelsesfaktorene mot å havne på skråplanet – å være lengst mulig i et normalt skoleløp.

Det skjer når psykologer veileder dyktige barnehageansatte og foreldregrupper i betydningen av gode voksen-barn-relasjoner; relasjoner som er forbundet med mindre atferdsvansker og høyere grad av skolemodenhet.

Sist, men ikke minst skjer det ved Psykologers deltagelse i ambulante team (ACT), et terskelløst tiltak som er rettet mot de aller dårligste pasientene; personer som ikke klarer å nyttiggjøre seg av eksisterende behandlings- og oppfølgingstilbud og som får besøk i lokalmiljøet der de oppholder seg.

En splitter ny undersøkelse fra Folkehelseinstituttet tilbakeviser inntrykket vi får fra mediene om at mange har lav terskel for å definere vanlige problemer som psykiske lidelser. Studien viser at for eksempel 80 prosent med angstlidelser ikke får hjelp.

Derfor er det gledelig å konstatere at tilskudd til psykologrekruttering har gitt en markant økning i antall psykologer i kommunen: fra 130 psykologer i 95 kommuner/bydeler i 2013 til 440 psykologer i 285 kommuner/bydeler i år. Nesten hver femte av dem jobber systemrettet og samfunnsrettet sammen med andre fagfolk. Alle er enige om at tidlig innsats lønner seg og at hjelpen må organiseres slik at den når ut til den som trenger den.

Mye tyder altså på at psykologkompetansen når flere og langt bredere ut enn før. Det gir ingen grunn til hvileskjær, men gir håp om at vi er på rett vei.