Ideer

Tilsvar fra den mektige Bærums-finansmegleren

Jeg tror Morgenbladet vil tjene på å heller prøve å knytte påstander til fakta, og i det minste bruke Google om de ikke vil gi tilsvar til folk de omtaler.

På onsdag ble jeg i en tekst i Morgenbladet omtalt som en mektig finansmegler med adresse i Bærum, som hadde opptrådt i en problematisk forestilling under Festspillene i Bergen sammen med billedkunstner Morten Traavik, og skrevet misvisende innlegg.

Kulturredaktør Ane Farsethås tok ikke kontakt med meg før teksten ble publisert. Hadde hun gjort det kunne jeg fortalt at:

• Jeg har aldri vært «finansmegler» eller noen annen slags megler. Jeg jobber heller ikke innenfor finans lenger. Kunne ikke kulturredaktøren ha sjekket Linkedin?

• Teksten gjør et poeng ut av at jeg har adresse i Bærum kommune. Er jeg diskvalifisert fra å bidra i debatter da? Jeg har dessuten ikke adresse i Bærum kommune! Hvorfor har kulturredaktøren i Morgenbladet funnet på dette?

• Jeg har aldri opptrådt under Festspillene i Bergen, og har heller aldri vært der som gjest. Forestillingen som Farsethås hevder jeg deltok på, har ikke funnet sted.

• At Morten Traavik er billedkunstner var nytt både for meg og for ham selv. Jeg tok nemlig kontakt og spurte ham om dette stemte, slik man gjør når man er usikker.

• Artikkelen hvor Farsethås mener jeg brukte en misvisende overskrift, er ikke skrevet av meg. Jeg mistenker at hun blander meg sammen med en journalist i Nettavisen. Når jeg søker opp den nevnte artikkelen, ser jeg at journalisten faktisk også drøfter temaene som Farsethås mener burde vært belyst.

• Grunnlaget for at jeg ifølge Farsethås har en «mektig posisjon» ser ut til å være at jeg sa ja til å stille helt nederst på listen til partiet Liberalistene under fylkestingsvalget i Hedmark i 2019. Selv har jeg ikke sett tegn til at dette gjorde meg særlig mektig – selv førstemann på listen var langt unna å bli valgt inn på fylkestinget.

Resten av teksten drukner i de mange absurde faktafeilene som muligens kom på grunn av et sterkt ønske om å få inn en «Exit»-vinkling med tilsvarende clickbait-vennlig overskrift. Jeg tror Morgenbladet vil tjene på å heller prøve å knytte påstander til fakta, og i det minste bruke Google om de ikke vil gi tilsvar til folk de omtaler.

Senere er jeg også blitt omtalt i kronikken «Kampanjen mot kunsten». Allerede i første setning roter anmelder Ine Therese Berg seg inn i en rar misforståelse: Nettavisen nominerer ikke «for tiden» Vinge/Müller til den årlige Sløseriprisen. Det hun forteller leserne at skjer nå, fortalt dramatisk i presens, handler antagelig om en artikkel som ble publisert 4. mars i fjor. Hvorfor sjekker ikke skribenten slike ting, i en tekst som handler om andres påstått dårlige omgang med fakta?

Resten av teksten går hovedsakelig ut på at jeg og andre ikke har satt oss inn i det vi kritiserer. Men hva vet egentlig skribenten om det når hun ikke har spurt oss?

Til slutt – kritikk av Kulturrådets makt og pengebruk er like lite en «kampanje mot kunsten» som en kritikk av tvangsekteskap er en «kampanje mot kjærligheten». Det er den statlige kontrollen av kunstfinansieringen - og dermed implisitt den statlige kontrollen av kunsten – jeg er kritisk til. Det som kommer nærmest en kampanje mot scenekunst her i landet som jeg kjenner til kommer ikke fra meg eller «mitt» miljø, men fra en liten men innflytelsesrik og hovedsakelig statlig finansiert gjeng som i disse dager prøver å stoppe Morten Traavik sin forestilling «Sløserikommisjonen» - ved å legge stort press på BIT Teatergarasjen og aktører som skal delta i forestillingen.

Mer fra Ideer