16:25 - 13. oktober 2020

– Overgrepene i romanen overlappet med hva forfatteren hadde utsatt venninnen min for

Hun reagerte med vantro, skriver Tonje Jacobsen-Loraas.

Oktober forlag har valgt å bryte med forfatter Per Marius Weidner-Olsen etter at det ble kjent at tematikken i hans kritikerroste debutroman overlapper med hans egen fortid.

«Jeg gjorde meg skyldig da jeg stjal penger, slik husmoren og mannen i den grønne bilen gjorde seg skyldige da de forgrep seg på meg.» Dette skriver Per Marius Weidner-Olsen (57) i debutromanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen. Den handler om fortielser, skyld og soning. Om forbrytelser og skam. I denne sammenhengen hører det også med at forfatteren selv er dømt til fengsel, for å ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling eller tillitsforhold.

Oktober forlag har tatt et tydelig standpunkt når de nå har valgt å bryte med forfatteren, etter at fornærmede gjorde dem oppmerksomme på at tematikken i boken, overlapper med forfatterens fortid. Valget bekrefter at verdien av tillit, og en gjensidig forståelse mellom forfatter og forlag, er viktig. Dette handler ikke om en begrensning av ytringsfriheten, dette handler om brudd på et tillitsforhold.

Som Morgenbladets anmelder, Ane Farsethås beskriver, så «er den første delen av romanen en finstemt skildring av gråsoner i den unge hovedpersonens grenseutforskende seksualitet». Hun siterer fra boken: « … jeg merker bare et arrangement jeg anser rimelig, at skam og skyld må fordeles på en rimelig og passende måte, og så tar jeg feil i fordelingen». At denne utforskningen av skyld og skam, i møtet mellom et såkalt offer og en såkalt overgriper utgjør romanens sterkeste partier, har altså hatt sin pris i form av et særegent erfaringsbasert grunnlag. Med vissheten om dette i bakhodet opplever jeg forsøkene på beskrivelser av gråsoner som særdeles opprivende. Når forfatteren hylles for sin evne til nyansering, så kjennes det feil at han unnlater å si mer om hvordan dette er ervervet. Når han skriver om Bærums østvendte skyggesider som passende for overgrep, så er det fordi han selv, kanskje – slik forfatteren antyder i intervjuer – i tillegg til å ha blitt utsatt for overgrep selv, har søkt slike lommer av skygge for å utføre overgrep.

«Objektivt er ikke retten i tvil om at tiltalte har oppnådd sin seksuelle omgang ved alle anledninger gjennom misbruk av den tillit han oppnådde som lærer, dog ved de senere anledninger isolert sett i kombinasjon med å utnytte vage trusler og den tilsidesettingen av fornærmedes forsvarsverk som den første sjokkartede opplevelsen hos henne førte til. Retten finner at straffeloven § 193 må ha som sentral oppgave å beskytte barna mot at lærere senere misbruker den tillit de etablerer ved at barna gjennom lang tid opparbeider et tillitsfullt forhold til dem og ser opp til sin lærer. Det er dette tiltalte har gjort. Han handlet forsettlig.» (Domsavsigelsen fra ytre Follo tingrett: 2003).

Vonde sirkler har det med å gjenta seg. Men håpet om et brudd med denne gjentagende effekten vil kunne stå sterkere dersom mest mulig av sirkelen synliggjøres.

Per Marius Weidner-Olsen debuterte med romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen tidligere i år. Foto: Baard Henriksen / Oktober

Da Marius Wulfsberg skrev i sin anmeldelse av boken i Dagbladet at Per Marius Weidner-Olsen har skrevet noe så sjeldent som et forsvar for det syndige mennesket, så visste han nok ikke hvor rett han hadde. Når det nå har kommet frem at forfatteren også har hatt en rolle som overgriper, er det så langt ingen som bruker anledningen til å løfte denne kompleksiteten inn i samfunnsdebatten. I romanen reflekterer Weidner-Olsen mye omkring begreper som offer, overgriper og forbryter. Han sier til Aftenposten « … at det er ekstremt viktig at den som utsettes for noe, får herredømme over selvopplevelsen. Det ligger ingen frigjøring i å bli definert som offer. Frigjøringen ligger i selv å bestemme.»

Hvordan var det egentlig med min venns mulighet til selv å bestemme, i disse hendelsene som vil kunne prege henne for alltid? Når hun nå 17 år senere satt med hans kritikerroste debut i hendene, og kunne lese beskrivelser av overgrep, overlappende med hva forfatteren hadde utsatt henne selv for, reagerte hun med vantro. Jeg leste den med dommen ved siden av meg, fordi den fornærmede i saken er en nær venn. Uavhengig av vår relasjon, så mener jeg forfatterens bakgrunn er høyst relevant informasjon, når vi nå hyller hans evne til nyansering.

I romanen er forfatteren selv i offerrollen, men villig til å dele skylden med overgriperen. Manipulasjon som går rett til kjernen av overgrepets psykologi.

Dommen er sonet. Samtidig er det forfatteren selv som nå har valgt å oppsøke offentligheten for å tematisere overgrep. Ingen rasler med lenker til forfatteren, men han har lenket seg selv til en svært ubehagelig tematikk, som altfor lenge har vært plassert på taushetens bibliotek.

Mange har lest boken uten denne informasjonen. Med bare halve bildet er jeg redd vi kan komme til å reprodusere en ond sirkel som dessverre er gjennomgående i overgrepssituasjoner; nemlig at den som skammer seg, er feil person. Forfatteren evner å se begge sider, kanskje nettopp fordi han selv har hatt begge roller. Når forfatteren beskriver hvordan det der i bilen kan kjennes for den voksne å løse ut bena til hver side, kjenne det deilige ved å spre bena slik, med tolvåringene rundt seg, så er det ikke fiksjon han briljerer med, men et slags sannhetens vitnesbyrd.

Dette er ikke et innspill i debatten om virkelighetslitteratur, men et spørsmål om hvorvidt denne romanen representerer nye overgrep. Jeg kan ikke løsrive meg fra følelsen av at den er et forsøk på å skrive seg selv fri. Hvem blir i så fall sittende med skylden?

Teksten er skrevet i forståelse med fornærmede

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«At lederen skulle fortrenge annen kvalitetsjournalistikk, er rent koketteri.»