00:00 - 28. august 2020

Politiet reddet oss

Mediene, statsministeren og ledere i offentlige etater lot seg rive med. Politiets tilbakeholdenhet kan forklare hvorfor rettsstatens demninger holdt.

Nøkternhet nedenfra: Politiet var til stede, men unnlot å gripe inn mot de store demonstrasjonene som fant sted i sympati med George Floyd, 5. juni i år. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

I våres knaket den norske rettsstaten i sammenføyningene. Da samfunnet ble stengt ned 15. mars, opplevde vi det mange vil karakterisere som en unntakstilstand. Fra andre land, og fra historien, vet vi at dette er kritiske øyeblikk for både demokratiet og for folks beskyttelse mot overgrep fra statens myndigheter. Nå, bare få måneder etterpå, virker det hele uvirkelig. Hvordan gikk det så bra?

Noen dager i mars kunne det se ut som at rettsstaten var i ferd med å spore av. Myndighetene innførte «de sterkeste tiltakene vi har hatt i fredstid» uten å følge Grunnlovens bud om regjeringens politiske ansvar for viktige beslutninger, da regjeringen overlot til helsedirektoratet å stenge ned samfunnet. En omfattende fullmakt for regjeringen til å gi lover (koronaloven), ble forberedt i hemmelighet, og diskutert med de største partiene på Stortinget utenom de vanlige reglene for fremleggelse av lovforslag. Både statlige og kommunale myndigheter tøyde reglene i smittevernloven ut over bristepunktet. Personvernet ble, som påvist av rettssosiologen Kristin Bergtora Sandvik, feid til side med en smittevernapp, og statsministeren appellerte til både dugnadsånd og fellesskapsfølelse for å presse folk til å slutte opp om den.

Så gikk det bra likevel, i alle fall foreløpig.

Hvorfor gikk det bra? Robuste institusjoner er en opplagt forklaring. Den nøkterne uttalelsen til politiadvokat og forsker ved Politihøgskolen Kai Spurkland var heldigvis representativ: «Bruk av samfunnets maktapparat bør skje innenfor klare og tydelige rettslige rammer som sikrer demokratisk legitimitet, gir forutberegnelighet for publikum og representerer en god balanse mellom hensynet til den enkeltes frihet og samfunnets behov for smitteverntiltak.» Vi skylder politiet stor takk.

Det er en allmenn erfaring at land med veletablerte juridiske og politiske institusjoner tåler langt større påkjenninger enn der demokratiet og rettsstaten er svakere forankret. Fra vårens begivenheter i Norge kan politiets tilbakeholdenhet ha vært en viktig del av forklaringen på at rettsstatens demninger holdt. Politiet overhørte for det meste ropene fra myndigheter og befolkning om håndheving av restriksjoner og forbud. De holdt seg tilbake fra å håndheve både hytteforbudet og de kontroversielle kommunale karantenebestemmelsene, og de unnlot å gripe inn mot de store demonstrasjonene som fant sted i sympati med George Floyd.

Det manglet ikke på oppfordring til politiet, og til og med til heimevernet og sivilforsvaret, om å gripe inn. Hol kommune ba 15. mars heimevernet om hjelp til å jage folk vekk fra hyttene i kommunen, og distriktssjefen i heimevernet i Buskerud sa at de var klare til å rykke ut om de fikk ordre om det. I Vinje patruljerte politiet hyttefeltene etter oppfordring fra ordføreren. Riksadvokaten fastsatte allerede 16. mars retningslinjer og direktiver for covid-19. Helseministeren truet med å gjøre det straffbart å overnatte på hytte utenfor hjemkommunen, og statsminister Erna Solberg truet med å sette inn sivilforsvaret for å få hyttefolk hjem. Den 20. mars gikk riksadvokat Maurud og politidirektør Bjørnland ut i Aftenposten og sa «alle de virkemidler samfunnet har til rådighet, må nå tas i bruk for å bidra til redusert smitte». De fortsatte: «Samfunnets strengeste virkemiddel – straff – må tas i bruk nå, og det er gjort med ett mål for øye: smittereduksjon.» Mediene rapporterte om disse tiltakene uten kritiske kommentarer. Forholdene lå til rette for omfattende brudd på garantier og verdier som vi ellers smykker oss med.

Politiet holdt seg likevel i bakgrunnen og gemyttene roet seg etter få dager. I diskusjonen mellom staten og kommunene om kommunale karantener gikk justisminister Monica Mæland bare tre dager etter riksadvokatens og politidirektørens utspill ut med en klar beskjed til politiet om ikke å følge opp brudd på bestemmelsene. «På samme måte som at politiet for eksempel ikke skal prioritere å oppsøke hytteeiere, så skal ikke politiet prioritere å følge opp kommunale vedtak om for eksempel å forby innreise til kommunen av andre enn kommunens egne innbyggere», sa hun til NRK 23. mars. Politiet fulgte stort sett ministerens linje. Hva hadde skjedd? Nøkternheten må ha kommet nedenfra.

Mediene, statsministeren og ledere i offentlige etater lot seg rive med. Men institusjonene holdt stand. Før demonstrasjonene til støtte for George Floyd helgen 8.–10. mai varslet politiet at de ikke ville komme til å gripe inn mot demonstrantene. Dette skjedde heller ikke, til tross for store demonstrasjoner med tusener av mennesker blant annet i Oslo, Bergen og Trondheim. Politiet la ikke covid-19-forskriften ukritisk til grunn for sin virksomhet. Forbudet i forskriften mot samling av mer enn 50 personer gjaldt «arrangementer» som idrettsarrangementer og kulturarrangementer, og «andre arrangementer» som bursdager og bryllup. Det var på ingen måte opplagt at politiske ytringer og demonstrasjoner var omfattet av dette, mente folk i politiet.

Etter en stund fungerte også de andre institusjonene tilnærmet normalt.

I tillegg til institusjonene var sikkert utviklingen av smitten en dempende faktor. Antall smittede nådde toppen torsdag 26. mars og sank deretter like raskt som det hadde steget. Restriksjonene ble gradvis lettet fra april og utover. Frykten ga seg, og folk senket skuldrene. Da smitten begynte å stige noe i begynnelsen av august, så vi krav om sterkere restriksjoner raskt melde seg igjen, og enkelte grupper (sydenreisende og studenter) ble utsatt for moralsk forargelse. Potensialet for en skremt og opphisset befolkning, holdes ved like med daglige reportasjer i mediene på alle plattformer, som gir et inntrykk av at utbredelsen og den reelle risikoen for smitte, er langt større enn den egentlig er. Kanskje vil frykten for sykdom få folk til å frykte frihet, slik den amerikansk-polske journalisten og forfatteren Anne Appelbaum skriver i sin siste bok, Twilight of Democracy.

Frykt i store deler av befolkningen er farlig for friheten. Folk som er redde, velger sikkerhet fremfor frihet og støtter myndigheter som lover dette, enten frykten er manipulert frem av myndigheter som søker makt, eller den skyldes naturlige årsaker. Samfunnet kan lett komme inn i en selvforsterkende sirkel hvor de øverste myndighetene mener at handling er nødvendig, og hvor folk krever stadig sterkere handling. Da fremstår institusjonelle skranker som formaliteter, og det å forsvare dem blir lett upopulært. Institusjonene er viktige, men uten folk som beskytter dem, er de lite verdt.

Hans Petter Graver utgir i disse dager boken Pandemi og unntakstilstand (Dreyer, 2020). Denne uken mottok han akademikerprisen for sin deltagelse i offentligheten. Hans rolle i debatten om den såkalte koronaloven i vinter blir trukket frem i begrunnelsen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse