00:00 - 21. august 2020

Brekkes ignorante lesing

Torkel Brekkes utbroderende ransakelse av problemer med kritisk raseteori fremstår som relativt uvitende. Morgenbladets lesere fortjener bedre. 

Oslo, 5. juni 2020: Ungdommer demonstrerer mot rasisme ved Stortinget. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart

I Morgenbladet 14. august fortsetter professor i kulturelt og religiøst mangfold ved Oslomet, Torkel Brekke, sin kampanje mot kritisk raseteori, og gjør seg skyldig i de fleste mangler han anklager meningsmotstanderne for: Han uttaler seg skråsikkert om norsk forskning basert på et knippe utenlandske referanser, bruker teoretiske begreper fullstendig løsrevet fra sine empiriske kontekster, og påstår til alt overmål at det er «forskere inspirert av kritisk raseteori» som mangler «ydmykhet og respekt i møte med meningsmotstandere og empiri». Morgenbladets lesere fortjener et mer sannferdig innblikk i hvordan og hvorfor kritisk raseteori kan brukes til å forstå rasisme i Norge.

Styrken til kritisk raseteori som akademisk prosjekt ligger i å forstå og teoretisere strukturell rasisme i samtiden i lys av dens bakenforliggende historie. USAs juridiske historie er tradisjonens viktigste arkiv. Med utgangspunkt i analyser av den juridiske utviklingen fra føderasjonsdannelsen til i dag, har kritisk raseteori synliggjort kontinuitet og nøkkelkomponenter i amerikansk rasisme. Kritisk raseteori har bidratt til forståelsen av strukturell rasisme i finansieringen av utdanningssystemet, bolig- og fengselspolitikken, og naturligvis også diskrimineringsjussen. 

Til forskjell fra teorier om rasisme som fokuserer på enkeltmenneskers eksplisitte hatefulle holdninger og praksiser, har kritisk raseteori forsøkt å forstå de juridiske og økonomiske føringene som legger til rette for videreføringen av systematisk skjevfordeling mellom ulikt rasialiserte grupper. Kritisk raseteori slik den fremstår i dag, beskriver flere nyanser og ulikheter i rasialiseringshierarkier enn kun «svart» og «hvit».

Den produktive inspirasjonen fra kritisk raseteori for å forstå norske forhold ligger i spørsmålene vi anmodes til å stille om hvordan ulikhet mellom ulikt rasialiserte grupper opprettholdes. Et godt eksempel er undersøkelser av bakenforliggende prosesser for ressursfordeling i utdanningssystemet. Ingvil Bjordal ved NTNU påviste i sin empiriske forskning på fritt skolevalg i Oslo hvordan det er skolepolitikkens premisser som skaper reelle skjevfordelingseffekter. Kritisk raseteori oppfordrer oss til å spørre videre: hva er den politiske og juridiske historien som ligger til grunn for fenomenet? I norsk sammenheng peker dagens praksis tilbake på en historie med et klassedelt og geografisk differensiert utdanningssystem, og en fornorskningspolitikk hvor skolen var en sentral aktør i møte med samer og nasjonale minoriteter.

Det finnes lite forskning som undersøker strukturell rasisme i det norske samfunnet. Dette er blitt smertelig tydelig i diskusjonene rundt Black Lives Matter-bevegelsen, der mangelen på forskning har lagt til rette for at meningsmotstandere kan hevde at svarte nordmenn selv har funnet på at de blir stoppet og trakassert av politiet oftere enn hvite. 

Mangel på forskning som undersøker strukturell rasisme i et historisk perspektiv gjør også at sammenhengene mellom ulike former for rasisme er dårlig belyst. Samiske intellektuelles analyser av nordisk rasisme på begynnelsen av 1900-tallet bidrar for eksempel med svært presise beskrivelser av sammenhengene mellom rasialisering, rettighetsløshet og fattigdom.

All teori må stå i dialog med den virkeligheten den brukes til å forklare, og utvikles av den dialogen. Det er krevende arbeid å få teori som er ment å beskrive et bestemt fenomen i sin kontekst til å forklare et beslektet fenomen i en annen. I dette arbeidet står vi alltid i fare for å overskrive den virkeligheten vi søker å forklare. Arbeidet er spesielt utfordrende når vi benytter oss av teori med stor forklaringskraft, og som beskriver hovedtrekk ved et samfunn. 

Kritisk raseteori er et godt eksempel på teori som krever et omfattende oversettelsesarbeid når den skal ut på reise. Det samme gjelder for så vidt Pierre Bourdieu sin franske utdanningssosiologi og kapitalbegrep, og en rekke andre velbrukte teoretiske tradisjoner i norsk samfunnsvitenskap. Det betyr ikke at en ikke kan, eller bør, låne teorier og begreper på tvers av historiske og geografiske kontekster. Men det er naturligvis et empirisk spørsmål hva som kjennetegner for eksempel kulturell kapital og hvite privilegier i norsk sammenheng.

Kritisk raseteori er et godt eksempel på teori som krever et omfattende oversettelsesarbeid når den skal ut på reise.

Forskere på rasisme i Norge har opplevd det krevende å beskrive rasisme på norsk. De peker på hvordan de mangler både begreper og teorier som kan forklare hva som står på spill. Dette er ingen særnorsk situasjon. David Goldberg har forklart hvordan den fastlands-europeiske holdningen til rasisme er preget av et tabu som forhindrer oss i å snakke om rase som sosial konstruksjon, og rasisme som drivkraft for denne konstruksjonen. I nordisk sammenheng frakobles også lenken mellom kolonialisme og rasisme, til tross for at nordiske forskere var sentrale i utarbeidelsen av de biologiske forestillingene om raser. Tabuet forhindrer oss fra å tematisere kontinuiteten i europeisk kulturell, økonomisk og juridisk historie relatert til rase og rasisme.

Når et begrep som hvite privilegier er blitt såpass velbrukt i sosiale bevegelser som jobber mot rasisme i Norge, tyder det på at begrepet er forklarende for hvordan rasismens effekter kan oppleves. Har ikke antirasister tilgang til norsk virkelighet? I det minste sin egen? 

Som Mohamed Abdi har understreket tidligere i denne debatten, er det langt mer virkelighetsfjernt å hevde at amerikanske akademikere har truet norske antirasister til lydig miming av deres teorier, slik Brekke ser ut til å tro. At kritisk raseteori dukker opp innenfor stadig flere fag skyldes ikke at denne «pådyttes» forskere innenfor disse disiplinene, men må forstås som et signal om at perspektivene faktisk er både relevante og anvendbare – også i norsk kontekst.

Det er en enkel sak å tråle forskningslitteraturen etter bidrag som mister balansen i forsøket på å representere en virkelighet, og bidra med vettuge perspektiver på hvordan den kan forstås. Slik sett fremstår Brekkes utbroderende ransakelse av problemer med kritisk raseteori som relativt ignorant. Det er knapt en overraskelse at det innenfor kritisk raseteori, som i alle forskningstradisjoner, finnes arbeid av varierende vitenskapelig kvalitet. Å ensidig fokusere på disse for å forsøksvis avfeie forskere med et kunnskapsteoretisk ståsted ulikt sitt eget som ikke opptatt av det han selv definerer som «skikkelig analyse», avspeiler i alle fall ikke den ydmykheten og konstruktiviteten han etterlyser i debatten.

I forskning på utdanning i Norge har vi et problem med at rasisme i det empiriske materialet underteoretiseres og underkommuniseres. Brekke oppsummerer den senere tidas rasismedebatt fint når han skriver at «De fleste som deltar er enige om at diskriminering faktisk forekommer, og at vi bør utforme politikk for å redusere eller fjerne den». Vi vil oppmuntre Brekke til å i fremtiden tydeligere kommunisere hvordan hans egen forskning konkret bidrar til en slik antirasistisk politikk som han etterspør.


 

Stine H. Bang Svendsen
Førsteamanuensis i pedagogikk, NTNU

Kristin Gregers Eriksen
Stipendiat i samfunnsfagdidaktikk, USN

Astri Dankertsen
Førsteamanuensis i sosiologi, Nord Universitet

Yael Harlap
Førsteamanuensis i pedagogikk, UiB

Merethe Giertsen
Førstelektor i samfunnsfag, UiT Norges arktiske universitet

Elisabeth Stubberud
Postdoktor, NTNU

Lene Myong
Professor, Senter for kjønnsstudier, UiS

Sandra Fylkesnes
Førsteamanuensis, HiØ

Ronald Mayora Synnes
Postdoktor, UiA/ Førsteamanuensis, NLA Mediehøgskole

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse