08:15 - 18. juni 2020

Feilaktig om feilaktigheter

Igjen er det grunn til å påpeke at Forfatterforeningens æresrett ikke skilte seg ut i det store oppgjøret i organisasjonslivet etter krigen.

Dag Solhjell skriver i Morgenbladet 18. mai at det i diskusjonen om Forfatterforeningens æresrett er fremmet flere feilaktige påstander. Den første Solhjell nevner, er at oppgjøret i Forfatterforeningen var hjemlet i tjenestemannsordningen som var laget for å regulere utrenskningene blant ansatte i stat og kommune. Vi kjenner bare én person som har satt denne feilaktige påstanden på trykk, og det skjedde i 2013 i boken Men viktigst er æren. I stedet for å kritisere seg selv på en så fordekt måte, hadde det vært på sin plass om Solhjell beklaget at han slik har forvirret opinionen om tjenestemannsanordningens virkeområde.

Den neste påstanden som skal være feilaktig, er at de tre juristene som utgjorde et rådgivende organ for Forfatterforeningens æresrett, ikke kunne borge for korrekt juridisk behandling og rettssikkerhet for de anklagede. Hva borget de da for? Det vi har hevdet i På æren løs, er at æresretten gang på gang søkte assistanse hos Justisdepartementet som nedsatte det rådgivende utvalget for å bistå Forfatterforeningen. At Forfatterforeningen var usikker på hvordan de kunne gå fram og på hvilket grunnlag den skulle foreta utrenskningene, er ikke ensbetydende med at rettssikkerhetsprinsipper ble satt til side. Tvert imot viser denne usikkerheten at Forfatterforeningens æresrett var svært så opptatt av å følge rettssikkerhetsprinsipper. Hvem kunne være nærmere til å gi råd enn Justisdepartementets lovavdeling og Erik Solem, medlem av Hjemmefrontens juristgruppe som hadde gitt avgjørende bidrag til Justisdepartementets forberedelse av rettsoppgjøret?

I På æren løs og den påfølgende diskusjonen har vi gjentatte ganger vist til et notat fra Justisdepartementets lovavdeling fra årsskiftet 1945/46 om utrenskningene i foreninger og lag. Her stilles det opp noen svært generelle rammer for hvordan eksklusjonene, varige og tidsbegrensede, kunne skje. Vi har ikke funnet noen dokumenter som tyder på at æresretten brøt med den rettsbevisstheten som hersket i lovavdelingen.

Feilaktig påstand nummer tre skal ifølge Solhjell være at «rettergangsmåten var historisk nødvendig». Via en rekke krumspring argumenterer han for at noen skulle ha ment at det var en historisk nødvendighet at rettsstatsprinsipper ble brutt i 1945. Det vi har hevdet, er at et oppgjør var nødvendig, det vil si at det ble oppfattet som nødvendig i 1945. Oppgjøret i Forfatterforeningen var ikke av de mest militante. La oss, for å eksemplifisere dette, få sitere fra vedtaket som ble gjort av billedkunstnerne like etter den tyske kapitulasjonen:

«Bildende Kunstneres Styre hadde til sitt første møte efter krigen 11. d.s. innkalt representanter fra samtlige organisasjoner av bildende kunstnere samt fra Nasjonalgalleriets Råd og Kunstnernes Hus. Likeledes var en representant for Hjemmefrontens kulturgruppe tilstede. Følgende beslutning ble truffet: Det er en selvsagt ting at kunstnere ved sitt medlemskap i N.S. eller i det nazistiske konsultative råd har hjulpet de tyske nazister i deres forsøk på å ensrette norsk kunst, og som første punkt på dette program oppløste Bildende Kunstneres Styre og fratok oss våre kunstneriske rettigheter og vår selvbestemmelsesrett, at disse folk for fremtiden ikke kan utøve de selvsamme rettigheter. Det bestemmes: Alle kunstnere som har vært medlemmer av Nasjonal Samling eller av det nazistiske konsultative råd fratas de kunstnerrettigheter som følger ved erhvervet stemmerett. Likeledes ble man enige om de åtgjerder som skal tas overfor personer som ved lite nasjonal holdning har svekket respekten for den norske front. Beslutningen er enstemmig.»

Vi har tidligere skissert hvordan utrenskningene skjedde i Advokatforeningen og i Videnskaps-Akademiet for å vise at Forfatterforeningens æresrett ikke gikk spesielt hardt og raskt til verks under utrenskningene. Vedtaket i Bildende Kunstneres Styre allerede 11. mai trengte verken uravstemning eller å konsultere Justisdepartementet. «Det er en selvsagt ting», heter det i vedtaket uten henvisning til hjemler og eksklusjonsparagrafer. Ingen av de tre nevnte foreningene har 75 år etter frigjøringen beklaget utrenskningene. Igjen er det grunn til å påpeke at Forfatterforeningens æresrett ikke skilte seg ut i det store oppgjøret i organisasjonslivet etter krigen.

Kjartan Fløgstad

Tore Rem

Espen Søbye

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»