00:05 - 15. mai 2020

Hvordan kan toppeliten i norsk næringsliv være så dårlig, spør Gudmund Hernes.

Hvordan kan toppeliten i norsk næringsliv være så dårlig, spør Gudmund Hernes.

Statoil-styret, anno 2014: F.v: Styreleder Svein Rennemo, Eldar Sætre og Helge Lund da konsernsjef Helge Lund sluttet i Statoil og Eldar Sætre tok over jobben. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Oljesokkelen har ikke bare utvunnet olje. Den har også utmyntet nyord som boreslam, brønnhode og oljekorrigert underskudd. Og den har gitt oss noen nye pengeenheter. Først «en lødd», rett nok knyttet til en bank, DnC og dens underskudd på 1,5 milliarder i 1988, oppkalt etter administrerende direktør Leif Terje Løddesøl, senere styreleder i Statoil. På samme tid fikk vi enheten «mong», etter overskridelser ved Mongstadraffineriet, først på 4 milliarder, til slutt på 6. Nå får vi en ny norsk pengeenhet: «en lund», etter Statoils konsernsjef 2004-14, Helge Lund. Den er på 200 milliarder – selskapets underskudd etter Lunds signatursatsing på olje og gass i USA.

Hvor mye er 200 milliarder? Stabler du en krone i sekundet, måtte du holde på 6338 år – og oljealderen forlengst slutt. Går du baklengs i historien, havner du mellom stein- og bronsealder, da Mesopotamia oppsto.

For en brav borger gir kanskje dette mer forstand: Helge Lund var sjef i Statoil i ti år – 3650 dager. 200 milliarder i underskudd fordelt over ti år svarer til et daglig tap på 54 794 520 kroner. Vel, 55 millioner per dag er også penger: En lund ville betale Helsedepartementets budsjett et helt tiår – like lenge som Helge Lund var sjef.

Hvordan klarte Helge Lund å utrette dette? Avsløringen i Dagens Næringsliv sist helg gir noen svar. Vi har en rik arv av fortellinger kalt «norske folkeeventyr». Denne vil inngå i samlingen «norske oljeeventyr». Og til dem som spør: Hva skal vi leve av etter oljen, er et første svar: Slutt å tape penger på oljevirksomhet!

DN forteller om kostnader uten kontroll, fordringer som ikke ble fakturert, milliarder utenfor regnskapene, sløsekultur, feilrapportering, stormannsgalskap, rot. Statoils kontorer i Houston og Austin var altså «helt Texas», og norske Statoil ga betegnelsen innhold – i forhandlinger kjent som en «pushover». De norske var, som amerikanerne sier, «out of their depth». Bør Børson var bedre.

I 2012 sa Helge Lund: «Vi investerer nå 100 milliarder i året. Det er andre folks penger. Jeg føler at det er et enormt ansvar. Til syvende og sist er det mitt ansvar.» Nå gir han «Ingen kommentar».

I tiden før han hoppet til en mer lukrativ jobb sa Lund seg positiv til satsingene, selv etter at varsellampene blinket rødt. Han fikk lønn for innsatsen: Slik grunnga Statoils styreleder, Svein Rennemo, i 2011 en lønnsøkning på 14,5 prosent til 12,6 millioner: «Belønningskonseptet er en integrert del av vårt verdibaserte rammeverk for prestasjonsstyring, som skal belønne og anerkjenne leveranse og adferd likt.»

Med daglige tap på 55 millioner, hva mener Rennemo det er rimelig å kreve tilbake? Bonuser har vel et motstykke i minuser?

Statoils styre har vært med på ferden, uten noen protest for verden. Det må få det samme spørsmål som senator Howard Baker stilte under Watergate: «What did the President know and when did he know it?» Hvem visste hva når? Hva ba man om å få vite? Hva med departementet?

Prepolitisk kvarter

Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver annenhver uke om politikkens forutsetninger og ideene som former samfunnet over tid.

DN har gjort en strålende gravejobb. Siden både Helge Lund og andre toppledere huker seg ned og ikke vil kommentere, må en full, uavhengig gransking til, raskt og med frist. Bjørn Tore Godal, styremedlem i Statoil/Equinor siden 2010, ledet selv en granskning av norsk innsats i Afghanistan, og skrev en besk kronikk i 2016 med tittel «Hvordan kunne det gå slik? Hva gikk galt?» Han vil nok være enig i at her må kortene på bordet og noen stilles til ansvar i et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. Det er vist grov uforstand og eventyrlig inkompetanse i tjenesten. Det er vanskelig å tenke seg at noen kunne drevet det dårligere. Noen må ta sin oljehjelm og gå.

Og vi må stille spørsmålet: Hvordan kan toppeliten i norsk næringsliv være så dårlig? Kanskje bør deltagerne ved Norges Banks neste årsmiddag på Grand betale for mat og drikke selv – inkludert Øystein Olsen og Nicolai Tangen. Professor i apologetikk Henrik Syse kan innbys til rester på kjøkkenet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»