00:05 - 29. mai 2020

Døden rykker nærmere

I et liv uten religion er døden punktum finale. Men vi trenger noe annet enn statistikk for å finne vårt memento mori, skriver filosofene Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg.

Det komparative onde: Den sekulære døden er et onde for oss fordi den påfører oss en tapt fremtid, skriver essayforfatterne. Her står et barn og ser på at en kiste blir båret utenfor en kirke i Oslo 31. mars i år. På grunn av koronaviruset er det begrenset hvor mange som kan delta i begravelser. Foto: Nora Savosnick / Reuters / NTB scanpix

«I det lange løp er vi alle døde», sa økonomen John Maynard Keynes. Sanne, men kanskje ikke så beroligende ord. For mange er ikke tanken på døden særlig forsonende. Muligens er det derfor vi holder den på en armlengdes avstand.

Historisk har religion hatt stor definisjonsmakt i alt fra hva som skjer før vi dør, til hvordan vi håndterer døden rituelt når den først har inntruffet. Mange møter med døden foregår i det religiøse rom. I gudstjenester er det vanlig praksis å minnes de døde og be for de sørgende. Her forsøker man å holde oversikt over hvem i menigheten som har gått bort fra vår verden, og presten leser opp deres navn. Døden tilhører fremdeles kirkegårdene. Samtidig er stadig færre av oss er religiøse. Hva betyr det? Det innebærer blant annet at det ikke finnes noen skjebnefortelling som gir retning til våre liv. Og at det ikke nødvendigvis finnes noe etterliv i tradisjonell forstand. Døden fremtrer isteden som punktum finale.

Vi våger påstanden at døden i Norge er fraværende for de fleste. Vi lever mesteparten av livet som om vi aldri skulle dø. Riktignok får vi stadig hint og påminnelser. Det kanskje sterkeste varselet kommer når vi mister noen vi er glad i. Syning, begravelse, minnestund og nekrologer gir oss klare forvarsler. Noen dødsfall er dessuten offentlige. Kjente personer som dør omtales ofte i mediene. To ferske eksempler er Ari Behn og Jahn Teigen. Begge disse dødsfallene fikk betydelig medieoppmerksomhet, og ble gjenstand for offentlig sorg.

Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»