09:50 - 09. april 2020

Koronatiltakene redder både liv og økonomien – på sikt

Det er en farlig misforståelse når noen hevder at vi «ofrer økonomien for å berge liv». Et samfunn som redder sine eldre og syke, redder både sjela og tilliten som trengs for å få hjulene raskt i gang igjen.

På sikt kan ikke vårt økonomiske system overleve hvis vi lar eldre og syke dø, skriver Øyvind Søtvik Rekstad. Bildet er tatt i forbindelse med full skjenkestopp på Oslos utesteder for å forhindre smittespredning. Foto: Krister Sørbø / VG / NTB scanpix

Heldigvis er nordmenn flest enige med Aksel Braanen Sterri i at menneskeliv er viktigere enn penger. Vi er flokkimmune mot den kvasiintellektuelle smittefaren fra stemmer som Kjetil Rolness, Jon Hustad og økonomen Jon Olaf Olaussen. De påstår alt fra at «flere vil dø av tiltakene enn av korona» til at de ikke står seg målt «mot de samfunnsøkonomiske konsekvensene».

Jeg støtter Braanen Sterris kritikk av dette synet i Morgenbladet 3. april, men han kunne med fordel ha dratt argumentasjonen enda lengre. Dette er nemlig ikke noe «utilitaristisk» valg mellom å redde koronarammede i dag eller folk som kan dø om to år på grunn av det økonomiske forfallet. Vi oppnår begge deler. Argumentene for tiltakene som redder liv, er ikke bare selvsagte og solidariske: de står fjellstøtt plantet i langsiktige økonomiske interesser.

De villfarne røstene baserer seg på en primitiv og foreldet forståelse av hvordan vår blandede markedsøkonomi fungerer. Dessuten vet vi nå så altfor godt at koronaviruset rammer flere enn eldre og syke. Halve befolkningen på sykemelding er ingen god investering for noen.

Kapitalismen har gjerne et frynsete rykte. Men dét er fordi mange forbinder den med vulgærversjonene til Robert Nozick og Milton Friedman. Og, for den del, Olaussen og Hustad. I samspill med en stat som utjevner og korrigerer markedssvikt, og arbeidsgivere og fagforeninger som samarbeider tillitsfullt, har kapitalismen skapt velstand og velferd.

Drivkreftene i vår velfungerende markedsøkonomi er ikke bare egoisme og selvoppholdelsesdrift, men like mye tillit og samhold. De færreste tar sjansen på å kjøpe, selge eller investere uten tillit. Hvordan i huleste kan 25-åringer, som aldri har tjent mer enn en halv million kroner, skaffe seg boliger verdt det seksdobbelte? Jo, bankene har tillit til at de arbeider inn pengene i løpet av et par tiår, og tiltro til at næringslivet skaper jobbene som gjør dette mulig.

Hvordan er det mulig at folk med hundre ideer, men null inntekt, kan skape bedrifter med tusen arbeidsplasser? Jo, de mottar lån og investeringer fra banker og andre som har tillit til både ideen og ideens mor, og som føler nok samhold til å ønske flere arbeidsplasser til bygda. Eller byen. Slik kan verdiene i et samfunn mangedobles i et tempo som er forrykende, historisk sett.

Alt dette krever også tillit til at lovgivere, politi og dommere hindrer at patentene dine stjeles. Det krever borgere som er flinke nok til å lage produktene og kloke nok til å kjøpe dem. Det krever høy arbeidsmoral hos dem med lav lønn. Kapitalismens magiske tannhjul kjører seg fast med mindre de smøres med den mest tyktflytende tillit. I alle ledd.

Lar vi dem som har bygget landet dø, ryker både tilliten og samholdet. Og dermed hele systemet. Hvem vil gidde å stå i jobb hele livet hvis de vet så inderlig vel at de kan bli ofret for «fellesskapet» ved neste virusutbrudd?

Selvfølgelig går vi tøffe tider i møte. Det blir tøft for dem som blir syke, og det blir tøft for kunstnerne, frilanserne og alle de andre som mister jobb og oppdrag. Det blir tøft for oss alle.

Men jeg har ikke hørt en eneste kunstner eller frilanser klage over tiltakene som berger liv og fjerner levebrød. De har skjønt hva tillit og samhold betyr. Det er denne samfunnsånden som gjør at vi slår så raskt tilbake når dette er over.

Ingen vet når det blir, og tempoet på den økonomiske innhentinga vil også avhenge av hvordan samfunnet behandler bedriftene og de permitterte arbeiderne i denne unntaksperioden, og hvordan det belønner dem som steller syke og holder rent for oss. Ayn Rand beskrev hvordan de utskjelte, «pengeutsugende» storkapitalistene bar verden på sin Atlas-rygg. I dag er det Atlas-ryggen til portørene, sjåførene og de butikkansatte vi alle sitter på.

Å fremstille pensjonister som «uproduktive» er en absurd-akademisk tilsnikelse. De har slitt hele livet for å «produsere» alt vi nyter godt av i dag. For oss som prøver å oppdra våre barn til å bli produktive, motiverte og dydige borgere i fremtida, ville den pedagogiske oppgaven bli uoverkommelig hvis vi lot morfar og bestemor dø foran øynene deres. Rolness er ikke bare usmakelig kynisk når han advarer mot tiltak som «gjør mer skade enn nytte», og hevder at vi kun oppnår «en ørliten senkning av dødsrisikoen hos allerede syke 80- og 90- åringer». Han er i tillegg faglig og analytisk på jordet. På feil jorde.

På sikt kan ikke vårt økonomiske system overleve hvis vi lar eldre og syke dø. Rolness og Olaussens virkelighetsfjerne, vulgære versjoner av markedsøkonomien er like mye utopiske skrivebordsteorier slik de samme tenkerne trolig mener at kommunismen er det. For ikke å si dystopiske.

I ukene fremover skal vi hanskes med det vanskelige valget mellom å bremse og stanse viruset. Vi skal ikke diskutere noe så opplagt som verdien av å redde liv. Strategien mot koronaviruset er beskrevet som et stort eksperiment. Det aller siste vi skal eksperimentere med er tilliten og samfunnskontrakten som har gjort Norge til et godt land å leve i. Og rikt.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse