08:02 - 21. april 2020

Hul applaus

Applausen for samfunnets viktigste arbeidere er hul. Gi dem en lønnsøkning isteden.

De som sørger for at befolkningen er mette og sunne i disse dager, fortjener mer enn bare applaus, skriver Ståle Wig. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix 

Hver morgen i disse dager kikker jeg ned i bakgården min og ser visse folk som drar hjemmefra. Sykepleieren i etasjen under meg, renholdsarbeideren i tredje, unggutten som bemanner kassa i dagligvarebutikken. De venter på bussen med to meters avstand, og drar på jobb. De er såkalt «samfunnskritiske arbeidstagere» i koronapandemien.

Resten av oss, som har jobber som ikke krever uniformer eller faste skift, kan være trygge i våre hjem.

Denne morgenrutinen er nå et globalt fenomen, etter at myndigheter verden rundt har delt arbeidsstyrken i to. De som ikke utfører kritiske samfunnsfunksjoner, må bli hjemme for å forhindre spredningen av koronaviruset. Resten må fortsette å jobbe for å forhindre at verden bryter sammen. USAs myndigheter har laget en liste med «essensielle» arbeidere. Den britiske regjeringen kaller dem «nøkkelarbeidere».

De inkluderer mer enn de opplagte ledere i krisetid, som regjeringen, militæret og statlige basisinstitusjoner. De fleste har vanlige jobber. Renholdsarbeidere kjemper mot koronaviruset med såpe og klut, og utsetter seg for betydelig risiko. Jordbruksarbeidere dobler innsatsen for å opprettholde matproduksjonen. Lagerarbeidere fyller opp tomme hyller når andre river til seg mer enn de klarer å bære. Transportarbeidere frakter kritiske varer på tvers av landegrenser. Bussjåfører kjører folk på jobb, og hjemmesykepleiere besøker de eldre som trenger medisiner og omsorg.

Disse yrkene, som vi først nå oppdager at er avgjørende for vår overlevelse, har to fellestrekk. Over hele verden er vitale arbeidere dårlig lønnet og dårlig ansett.

Selv i Norge, med lav inntektsulikhet og sterke fagforeninger, tjener våre sykepleiere, transportarbeidere og butikkansatte bare rundt halvparten så mye som finansfolk, konsulenter og markedsførere, som sitter hjemme disse dager. Yrkene som holder samfunnet i gang, har dessuten lite prestisje. Renholdsarbeidere er selve prakteksempelet. Sunne samfunn har alltid vært avhengig av at menn og kvinner vasker og steriliserer omgivelsene. Akkurat nå er renhold kanskje verdens viktigste yrke. Det er også det minst prestisjefylte.

Koronakrisen tvinger oss til å revurdere hvorfor det skal være slik. Gitt at butikkansatte, transportarbeider og sykepleiere er så vitale, hvorfor skal de tjene mindre enn dem som sitter hjemme, fortapt i en hypnotisk blanding av Twitter, skrikende unger og nettmøter? Hvorfor skal de bli ansett som yrker med lav prestisje?

Pandemien har nå gått inn i det antropologer kaller liminalfasen, mellomstadiet der mange muligheter åpner seg. Krisen har allerede sparket i gang tiltak som vi ikke kunne forestille oss, bare for noen uker siden.

I Portugal mottar migranter nå fulle rettigheter som borgere. I gårsdagens verden mente politikere at slik politikk var farlig.

I Frankrike gir supermarkedkjeder sine ansatte bonuser på opp til 1000 Euro for å møte opp på jobb. I gårsdagens verden hadde ikke arbeidsgiverne penger til lønnsøkning.

I England får de hjemløse lov til å bo på hotell, helt gratis. I gårsdagens verden ble de ansett som kriminelle.

Og i USA krever myndighetene at private fabrikker skal produsere varer til gode for alle. I gårsdagens verden stolte de samme lederne på at det frie markedet skulle håndtere all etterspørsel.

På lengre sikt bør pandemien også markere starten på noe enda dypere: en ny forståelse av hvem som faktisk betyr noe i arbeidsstyrken.

Vanlige arbeidsfolk har alltid holdt samfunn i gang. Ironisk nok har mange av de samme lederne som nå klapper for helsearbeiderne, systematisk undergravd kravene deres om mer ressurser, bedre arbeidsvilkår – ja, selv retten til å organisere seg. Et videoklipp som nå går viralt i sosiale medier, viser hvordan konservative politikere i Storbritannia jublet da de stemte for å blokkere en lønnsøkning for sykepleiere i 2017. I Norge har fire av ti sykepleiere vurdert å slutte på grunn av lønna.

Krisen avslører ikke bare hvem vi er, men også hvem vi var: moderne samfunn som underbetalte og undervurderte våre viktigste arbeidere. Nå kan vi alle forstå hvor viktig renholdsarbeiderne, søppeltømmerne og omsorgsarbeiderne er. Deres innsats dekker reelle behov, og forbedrer andre menneskers liv.

I den andre enden av skalaen finner vi arbeid som bare gir etterspørsel etter ting som folk ikke trenger, eller reduserer verdien av noen mennesker over andre. Slikt arbeid er mindre verdt. Selskapsadvokater, reklamefolk og lobbyister kan slutte å gå på jobb og ingenting forandrer seg. I det minste ikke til det verre.

De som sørger for at befolkningen er mette og sunne i disse dager, fortjener mer enn bare applaus. De fortjener anerkjennelse for hva de er: de som faktisk betyr noe i arbeidsstokken. De fortjener støtte i kampen for en lønn de kan leve av, og arbeidsvilkår de kan leve med. Allerede er norske fagforeninger og arbeidsgivere blitt enige om høyere overtidsbetaling for helsepersonell. Selv i USA, et ørkenland for vanlige arbeidere, spirer plutselig debatten om lønnstillegg og nye rettigheter.

Kanskje vender vi snart tilbake til en verden hvor de viktigste yrkene har lav lønn og lav status. Men akkurat nå virker denne verden grotesk.

Det er ikke lenger mulig å se ned på vanlige arbeidsfolk, fordi vi, verdens privilegerte, ikke-vitale arbeidere, har lagt livene våres i deres hender.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Bombasterier, postmodernistisk forhold til sannhet og verbale trylletriks.»
«Hele Norge har fått syn for sagn om hvordan kapital kan kjøpe innflytelse.»