10:06 - 04. april 2020

Et veikart for diktatur i Europa

Ungarns vei mot autokratiet skisserer en skremmende oppskrift for dem som vil innføre diktatur i europeiske land.

Den moderne autokrat: Viktor Orbán og hans støttespillere har gått gradvis løs på institusjonelle begrensninger og alternative maktsentra i Ungarn. Bildet er tatt i Budapest i 2014. Foto: Akos Stiller / The New York Times / NTB scanpix

Som Maria Berg Reinertsen skriver, kan EU nå ha fått sitt første autokrati som medlem. Viktor Orbáns Ungarn har nå innført en kriselov som gir presidenten rett til å avlyse valg, og styre etter dekret så lenge regjeringen finner det nødvendig, uten utløpsdato. Det anerkjente Varieties of Democracy-datasettet hadde allerede degradert Ungarn (riktignok med et usikkerhetsanslag) fra demokrati til halvdiktatur med innslag av valg før viruset traff, og det har vært ganske åpenbart for de fleste som følger landet hvilken retning Ungarn har beveget seg i. Hvordan kunne dette skje i et relativt stabilt og velutviklet land i hjertet av Europa? Ungarns glidning mot autokratiet illustrerer noen generelle trekk ved vellykkede forsøk på å innføre diktatur i politisk og økonomisk utviklede land, og den tegner et skremmende mulig fremtidsbilde av hvordan diktaturet kan gjøre comeback i Europa.

I statsvitenskapen er det lenge blitt sett på som en slags lov at rike, relativt stabile demokratier er nærmest «immune» mot tilbakegang til diktatur. I 1997 hevdet de amerikanske statsviterne Adam Przeworski og Fernando Limongi at land som praktiserte frie valg og med en årlig BNP per capita inntekt rundt den Argentina hadde i 1975 (6,055 i kjøpekraftsjusterte dollar, i dag rundt 14 500 dollar), ville være immune mot tilbakefall til diktatur. Siden 1997 har den spådommen stort sett holdt. Ungarn er i dag over Przeworskis magiske «Argentina-grense», og viser at selv (globalt sett) relativt rike land som holder valg kan oppleve tilbakegang til diktaturet.

Ungarn er imidlertid ikke alene. I den siste rapporten fra Varieties of Democracy viser dataene at vi er inne i en «bølge» av gradvise glidninger i retning diktatur, i flere deler av verden. I denne bølgen, som inkluderer land som Tyrkia, Venezuela, Ungarn, Brasil, USA og India, utgjør Ungarn selve prototypen.

For det første kan vi observere at de aller fleste moderne autokrater selv har vunnet makten i frie og kompetitive valg. Orbán er selv blitt valgt med overveldende flertall i flere valg, og nyter fortsatt stor popularitet i Ungarn. Moderne autokrater bruker folkelig oppslutning og mobilisering som en katalysator for å innføre autoritære reformer. Det er ingen motsetning mellom å ha blitt valgt i frie valg og det å innføre diktatur på et senere tidspunkt. Diktatur handler om systemets begrensninger på reell politisk konkurranse og politiske rettigheter, og ikke om populariteten til lederen. I Ungarn er det ikke lenger en mulighet for opposisjonen å konkurrere om makten på rettferdige vilkår.

Et annet aspekt som autokratiseringen i Ungarn illustrerer godt, er at dagens demokratier bryter sammen gjennom en gradvis prosess, og ikke umiddelbart, gjennom kupp eller revolusjoner. Mens demokratier brøt sammen gjennom voldsomme hendelser i tidligere bølger av autokratisering (for eksempel på 70-tallet), bryter demokratier i dag oftere sammen med lave klynk enn med smell. I Ungarn har Orbán og hans støttespillere gått gradvis løs på institusjonelle begrensninger og alternative maktsentra. Den moderne autokraten går ofte løs på «myke mål» først, som journalister, kompliserte valgregler og domstoler, mens de iscenesetter seg som folketribuner som utrettelig jobber for å nedkjempe barrierer mot «folkets vilje». Nøkkelen til å lykkes med en slik strategi for en diktator er å aldri gjennomføre alt i en plutselig og synlig manøver som signaliserer at systemet står i fare, men å porsjonere ut angrepet mot institusjonene i små doser over lengre tid.

I en ny forskningsartikkel analyserer den samme Przeworski (og medforfatter Luo), som formulerte «Argentina-regelen» om de siste årenes eksempler på overganger til diktatur (eksempelvis Tyrkia, Venezuela og Ungarn), at dagens diktaturer driver «undergraving i det skjulte», hvor hvert skritt mot autokratiet i seg selv ikke er grunnlovsstridig eller udemokratisk, men hvor endepunktet ofte er et diktatur. De skriver: «Demokratiske institusjoner er ikke alltid beskyttet mot undergravning av demokratisk valgte ledere som følger konstitusjonelle spilleregler.» Przeworski og Luo finner at opposisjonen må handle raskt, koordinert og med stor kraft i en tidlig fase for stoppe denne typen gradvise overganger.

De peker på at en slik gradvis utporsjonering av autoritære reformer, som vi har sett i Ungarn, gir opposisjonen et informasjonsproblem og et koordineringsproblem. Koordineringsproblemet bunner i at det blir vanskelig for opposisjonen å konsentrere motstanden på et bestemt tidspunkt og mot en bestemt reform. Det er lettere å mobilisere tusenvis til gatene mot en konkret hendelse enn mot en gradvis uthuling av demokratiet, hvor hvert enkelt skritt ikke kan virke som en trussel, men hvor det er summen av mange små skritt som er den virkelige faren.

Informasjonsproblemet bunner i at opposisjonen ikke vet om en enkelt reform er første, andre, tredje eller siste skritt i en sekvens av reformer som vil ende opp i diktatur. Hvis opposisjonen roper ulv, ulv for ofte vil folk slutte å lytte. Dette dilemmaet gjør det ekstremt vanskelig å vite når man skal brenne alt kruttet for å stå imot en kommende diktator. I Ungarn er det, mest sannsynlig, allerede for sent.

Til slutt viser Ungarn hvordan kløktige statsledere kan bruke kriser til å sette fart på autoritære reformer. Orbán har vist seg særdeles god til å velge det rette øyeblikket for autoritære sjakktrekk, og det er ikke tilfeldig at flyktningkrisen ble brukt for hva den var verdt eller at det tyngste støtet i retning autokratiet kommer nå under koronakrisen, mens EUs blikk er vendt andre steder.

Når EU nå sannsynligvis har fått sitt første autokrati som medlemsland, viser det tydelig hvordan man kan oppleve avvikling av demokratiet selv i relativt stabile og bemidlede europeiske land som er godt integrerte i EU-systemet. Ungarns glidning mot diktaturet tegner opp et veikart som ganske lett vil kunne tilpasses og brukes av andre europeiske politikeres autoritære ambisjoner.

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse