Ideer

Dagbok, mars 2023 – et essay

Krisen som rammet oss for tre år siden, førte med seg en ny nærhet til omgivelsene, skriver Frode Barkved.

Søndag 12. mars, 2023.

Jeg sitter her på Kaffebrenneriet og ser ut av vinduet på gående mennesker. De er på vei til et sted, og det er – forunderlig nok – den tanken, «på vei til et sted», som får meg til å huske at det er nøyaktig tre år siden de første alvorlige koronatiltakene ble iverksatt i Norge.

Tre år siden …

Det er som å se tilbake på en drøm, eller kanskje heller å se tilbake på en våken drøm, en drøm som ble værende, en drøm jeg ikke våknet av, en drøm som gjorde meg våknere enn våken, helt til jeg forsto at å drømme, det var noe jeg gjorde tidligere, før alt dette hendte.

Nå ser jeg utover folkemengden som beveger seg fremover. Jeg prøver å huske hvordan det var, dette innskutte tidsavsnittet i våre liv, som begynte for alvor for tre år siden. Jeg husker dette: at jeg våknet midt på natten til 12. mars, med et intenst bilde av det alvorsgjennomtrukne ansiktet til den danske statsministeren. Dagen før hadde hun holdt sin tale til landet. Ansiktet hennes var så tydelig, det føltes som om hun var i soveværelset mitt. Jeg husker at jeg kjente det helt inn i knoklene, og at jeg bråvåknet med erkjennelsen: Verden slik vi har kjent den vil aldri bli den samme. Og dagen etter fulgte Norge etter Danmark, landet ble stengt ned.

Da jeg de påfølgende dagene så hvordan de norske ministrene tedde seg, hva de sa, hvordan klangen i stemmene lød, faktene deres, ansiktsuttrykkene deres, var noe endret i hvordan jeg opplevde dem. Hvordan skal jeg beskrive det? Tidligere hadde jeg – og det var hovmodig, det innser jeg nå – sett på politikere som … pappfigurer. Intet kunne kjede meg mer enn en politisk debatt, hvor graden av forutsigbarhet når det gjaldt hva den enkelte kom til å si og mene, var svimlende høyere enn den mulige (eller heller umulige) graden av underholdningsverdi en ordkrig kunne gi. Men nå, etter den 12. mars i 2020, endret jeg oppfatning nesten uten at jeg merket det. Dag etter dag så jeg på pressekonferanser der politikerne fremsto som mennesker som betydde noe for meg. Politikken fikk tilbake sin opprinnelige betydning av samfunnsansvar. Over natten ble politikerne troverdige, de fikk legitimitet. De ble virkelige for meg.

Var det bare min oppfatning som endret seg? Eller endret min oppfatning seg fordi politikerne selv endret seg? Kom det noe frem i stemmene deres, i uttrykkene deres, som var helt … ekte? Det er rart å tenke på – og å innrømme det overfor meg selv tre år senere – at jo mer absolutte de fremsto, desto mer autoritet fikk de for meg, jo strengere de var, desto mer tillitvekkende var de, jo mer drakoniske beslutninger de formidlet, desto mer bejaende nikket jeg fra min side av tv-skjermen.

Det samme skjedde med vitenskapsfolk, ikke minst virologer og epidemiologer. Jeg trakk inn det de sa med voldsomme inhaleringer, jeg spiste dem til frokost. Til lunsj fortærte jeg filosofer, til middag sosiologer, psykologer og antropologer, kveldsmaten krydret jeg med det folk i sosiale medier mente og følte og erfarte. Den samlede appetitten på alt som kunne relateres til viruset som hjemsøkte oss, var intet mindre enn en vedvarende fråtsing. Jeg fikk aldri nok.

Mandag 13. mars, 2023.

Det er blitt så annerledes i verden. Å strekke erindringen tre år tilbake er anstrengende. Det som har skjedd i det ytre i løpet av denne tiden, kan man jo lese om. Men jeg forsøker å lese meg selv fra den første tiden, og det er krevende. Jeg blar i dagbøkene mine. Jeg husker ikke hvorfor, men ser at jeg i april 2020 leste Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Jeg velger meg april» med et helt nytt blikk. Han skriver at april er måneden hvor «det gamle faller» og «det nye får feste». Det «volder» riktignok «litt rabalder, dog fred er ei beste, men at man noe vil». Bjørnsons april, den stormer, feier, smiler, smelter, «fordi den evner eier, fordi den krefter velter, – i den blir sommeren til!». I 2020 ga vi Bjørnsons tiljublede måned navnet «den svarte april», for den varslet ingen lykkelig sommer. Dype konjunkturnedganger og stupende børs fremkalt av innstramninger og virusangst, skrumpet inn økonomien og sysselsettingen til det ugjenkjennelige. Likevel: da høsten kom og smittekurven endelig flatet ut, undret vi oss likevel over at samfunnsøkonomien likevel ikke kollapset fullstendig. Og Bjørnson fikk rett: Det gamle falt og krefter ble veltet.

En av de første tankene som styrtet gjennom hjernen da jeg hadde summet meg litt etter den brå oppvåkningen våren 2020, var at globaliseringen, slik vi kjente den, ville endres radikalt. Jeg husker at utover vinteren og våren 2021 ble nasjonal medisin- og matforsyning hedersord, det samme gjaldt kortreist vareproduksjon og håndverk. I løpet av 2022 ble det lagt inn forbud mot produksjon av varer laget med innebygd slitasje og kalkulert varighet. I stedet for den hyppige vareutskiftningen som kjennetegnet før-koronatiden, fikk reparatørene et voldsomt oppsving, men også folk i sin alminnelighet satte sin stolthet i å ta vare på tingene og lære seg vedlikehold. Det hang sammen med, tror jeg, at menneskene etter 12. mars 2020 hadde fått et helt nytt forhold til det de omga seg med og det som omga dem. Ikke bare kontakten med medmennesker gjennomgikk en transformasjon, det var som om selve sansningen var blitt utvidet og intensivert. Vi så verden med nye øyne, vi hørte den med nye ører, luktet den med nye neser, smakte den med nye tunger, vi gikk i den med nye føtter, vi berørte den med nye hender.

Jeg leser i dagboken min fra november 2020, og ser hvor sentimentalt, men likevel ekte, jeg formulerte hvordan det føltes å håndhilse på et nytt bekjentskap i forkant av et arbeidsmøte – etter syv måneders berøringsfaste: «På morgenmøtet håndhilste jeg på en ny kollega. I det øyeblikket øynene våre møttes, hendene våre lukket seg om hverandre og jeg kjente varmen, ruheten og trykkstyrken av hånden hennes, gikk det en uventet iling gjennom hele kroppen. Spontant presset tårene seg frem i øynene mine. Jeg måtte senke blikket for ikke å begynne å tute.»

Tirsdag 14. mars, 2023.

Våren 2020 kalte vi vår værensopplevelse «uvirkelig» fordi vi var så uvante med en så intens grad av virkelighet. Vi kalte den «drøm» fordi drømmens intensivitet forlenet den søvngjengeraktige våkenheten vi hadde vandret rundt i med en så uventet og uvant styrke. Og nå begynner jeg å huske stadig klarere: Jeg husker at jeg, at vi, med en plutselig, nesten instinktiv presisjon, skilte det vesentlige fra det uvesentlige. Underholdningskanalenes vamle verdener av plastikkirurgi, realityshow, sosialporno og intimitetstyranni føltes flauere og mer intetsigende enn noen gang tidligere. Ikke det at det opphørte fullstendig, men seertallet falt merkbart. Også den fordekte skrytende selvfremstillingen i sosiale medier, likes-hungeren og hatretorikken, avtok. Nedkjølt ironi og tilbakelent kynisme, om aldri så raffinert og intelligent, fikk ikke lenger samme gjennomslag. Hvorfor? Kanskje fordi distansen mellom jeget og omverdenen som kreves for vandringer i abstrakte og kalde, mentale klima, var skrumpet inn.

Uvesentligheter smeltet ned og løste seg opp. Doven og dvask skrolling nedover nettsider og nyhetskanaler føltes meningsløst. Vi begynte å lese langsomt fordi vi lengtet etter å forstå. Vi begynte å ringe hverandre fordi en annen stemme var viktig for oss. Vi ble rørt av døvetolkenes håndbevegelser og minespill – jeg husker fremdeles de levende ansiktene deres. Vi ble rørt av saksofonspillende balkongmusikere og vi spilte og hørte musikk, leste poesi og så på bilder med en slags forunderlig fyldig tilstedeværelse. Langt inn i margen av vår erkjennelse gjorde vi Aristoteles ord til våre egne: «Når du er faret vill i villniset og vender tilbake til menneskenes boliger, da skjelner du ikke lenger mellom hellener og barbar, men føler hvor beslektet mennesket er med mennesket.»

Jeg har satt meg på Kaffebrenneriet igjen. Utenfor er menneskene på vei til et sted. Og jeg skriver dette: Krisen som rammet oss for tre år siden, førte med seg en ny nærhet til omgivelsene, til hverandre. Vi var ikke bare hjemme i karantene, vi var hjemme i verden.

Frode Barkved er høyskolelektor. Han har en bachelor i eurytmi og en master i steinerpedagogikk, med fordypning i historieundervisning.

Mer fra Ideer