Se, så tilpasningsdyktige vi er!

Koronaepidemien kommer på et spesielt historisk tidspunkt. På den ene siden var menneskeheten gradvis i ferd med å våkne fra den selvpåførte komatilstanden etter å ha tilbragt tre tiår i troen på at kombinasjonen av global kapitalisme og liberalt demokrati var the only game in town. Tanken om at ting kunne bli bedre – men også mye, mye verre – sjokkerte ingen lenger. På den annen side hadde de siste fire årene – kjennetegnet av brexit, valget av Trump som president, Corbyns, og snart kanskje også Bernie Sanders’ vekst og fall – demonstrert den globale kapitalismens enorme motstandskraft. 

Et rent ideologisk skifte, fra globalisme til innvandringsmotstand eller fra nyliberalisme til sosialdemokrati, har i liten grad ført til grunnleggende sosiale og økonomiske endinger. Stilt overfor oppgaven med å omforme dagens kapitalisme, har ideologiene som en gang virket så radikale, vist seg å være kraftløse og banale.

Hva så med denne nye helsetrusselen? De som fester sitt håp til det langsiktige endrings- og frigjøringspotensialet i den pågående koronakrisen, kan vente seg en brå oppvåkning. Problemet er ikke at vi venter oss for mye – fra borgerlønn til en grønn «new deal». De foreslåtte tiltakene er fornuftige og svært nødvendige. Problemet er snarere at vi undervurderer motstandskraften til det nåværende systemet samtidig som vi overvurderer hvilken kraft ideer har til å forandre verden så lenge det ikke finnes solid og robust infrastruktur – hverken teknologisk eller politisk – til å virkeliggjøre dem.