Kronikk

Rettssikkerhet og retthaveri

Det er ille at Rem, Søbye og Fløgstad neglisjerer avgjørende rettsstatsprinsipper det ble kjempet for gjennom hele krigen.

På æren løs heter en bok som for kort tid siden ble utgitt av Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad. Intensjonen var å vise at Forfatterforeningens æresrett etter krigen var et klokt og riktig grep og å ta den samme foreningen i skole fordi den høsten 2018 kom med en unnskyldning til de 17 forfatterne som ble dømt av æresretten. Kjartan Fløgstad var den drivende kraft i fordømmelsen og meldte seg våren 2019 ut av Forfatterforeningen

Det førte til at foreningen nedsatte en kommisjon bestående av tre jurister og én historiker, Woxholth-kommisjonen. Mandatet var å foreta en juridisk og historisk gjennomgang av grunnlaget for foreningens æresrett og dens virke.

Kommisjonen avga nylig sin innstilling. Dermed falt På æren løs pladask til jorden. Det er naturligvis ikke Rem & co. enige i. Derfor har de en lengre artikkel i Aftenposten 23. mars hvor de hevder å tilbakevise innstillingen. Kommisjonen får svare for seg. Dens konklusjon er nemlig knusende: Æresrettens «virksomhet og vedtak var uten datidig rettslig grunnlag og brøt med grunnleggende rettsstatsidealer som gjaldt på frigjøringstidspunktet. Vedtakene brøt også med Forfatterforeningens egne regler, demokratisk vedtatt, som skulle beskytte medlemmene mot vilkårlighet og overgrep». Straffene ble blant annet iverksatt før ankefristens utløp, for å nevne ett av flere brudd på alminnelig rettssikkerhet. Heller ikke hadde æresretten noen hjemmel for å idømme bøter, hvilket den likevel gjorde.

Både i  æren løs og i intervju med Morgenbladet 6. mars hevder de tre at æresretten baserte seg på tjenestemannsanordningen, en lovbestemmelse som ble utarbeidet av Hjemmefronten og London-regjeringen under krigen. Det skal ikke jeg bestride, men Woxholth-kommisjonen understreker at denne anordningen ikke kunne benyttes av æresretten. Dette fikk æresretten vite av Justisdepartementet allerede i 1945. Departementet understreket at et oppgjør måtte ta utgangspunkt i foreningens egne vedtekter. Disse brøt den med, som kommisjonen skriver.

Kommisjonen påpeker videre hvor blind æresretten – og Forfatterforeningen – var for forutsetningen for foreningens faktiske eksistens: «Dommene med grunnlag i forfatternes ytringer savnet grunnlag i lov og vedtekter. De er utmålt uten at forholdet til ytringsfriheten – som rettslig størrelse, men også som idéhistorisk og samfunnsmessig forutsetning for Forfatterforeningens grunnlag og eksistens – er nevnt, drøftet eller vurdert.»

Æresrettens rettslige grunnlag og dens forhold til rettsstatens prinsipper og ytringsfriheten behandles heller ikke av Rem & co. I stedet har de en gjennomgang av de dømte, særlig André Bjerke. De trekker inn forhold som ikke har noe med æresretten å gjøre, antyder at han var stripete og antisemitt – dette siste får de til ved å sitere noen dumme ord han skrev i Fagerborg skoles skoleavis som 15-åring, i 1933 – og de siterer en setning fra det selvironiske essayet «Terskelens vokter» der et av temaene er Bjerkes vankelmodighet: «Jeg hadde nazistiske sympatier en tid», skriver han der. Antagelig var også dette som 15-åring. Det de imidlertid ikke nevner, er at han i 1938, som 20-åring, fikk et fortvilet brev fra en jødisk venn fra Østerrike som nå var flyktning i Frankrike. Han spurte innstendig om Bjerke kunne hjelpe ham til Norge. Det kunne Bjerke dessverre ikke, passkontrollen ble bevoktet av en «fascist og antisemitt ved navn Konstad», som hadde absolutt myndighet. Men han og moren sendte flyktningen penger.

Sannheten er at Bjerke hverken var antisemitt eller stripete. Han var «nasjonalt sinnet» ved krigens begynnelse. Derfor meldte han seg straks til krigstjeneste. Og han var like nasjonalt sinnet ved krigens slutt. Det stadfester æresrettens klageinstans. Det første kommenterer Rem & co. ved å trekke inn noe som indirekte mistenkeliggjør Bjerke, men som er fullstendig uvesentlig: De påpeker at det var også mange nazister som meldte seg til krigstjeneste. Det sistnevnte, at æresrettens ankeinstans ga ham attest for å ha utvist en «utmerket holdning» under krigen, nevner ikke Rem & co. i det hele tatt. Pussig nok, siden deres tema er æresretten.

I stedet bruker de tid på å argumentere for at han ikke skrev motstandsdikt, slik han selv hevdet. Men Woxholth-kommisjonen har gravd dypere i Forfatterforeningens arkiv og funnet en politiattest fra 31. oktober 1945 der det bekreftes at diktet «Mørk Sankthans» ble nektet opplest av nazimyndighetene. Bjerke fremførte det likevel i en serie opplesningsaftener på restaurant «Kongen» i august 1942. Også diktet «Den frie mann» leste han ved samme anledning.

Bjerke ble av æresretten ilagt en bot på 10 000 kroner og ett års karantene når det gjaldt å utgi bøker. I praksis var dette et yrkesforbud fordi æresrettens formann, som også var formann i Forfatterforeningen, oppsøkte blader aviser og lignende og rådet dem til ikke å trykke noe av Bjerke.

Hva hadde han gjort? Han hadde i 1943 gjendiktet det finsk-svenske eposet Fenrik ståls sanger til norsk for det gjennomnazifiserte Stenersen forlag. Rem & cos fremstilling av Bjerkes ytterst kritikkverdige forhold til dette forlaget bygger på selektivt bruk av kildene. At André Bjerke oversatte ett verk var, for å si det forsiktig, en svært uklok handling, men den gjør ham ikke til hel- eller halvnazist som Rem & co. mer enn antyder. Heller ikke gjør den ham til unasjonal, i så fall ville ikke æresrettens ankeutvalg konkludert slik den gjorde 22. oktober 1946, ett år og fire måneder etter at dommen var forkynt og straffen eksekvert: Boten ble frafalt; Bjerke fikk en skrape for sin forbindelse med Stenersens forlag, men nemnden fant at Bjerke hadde, som sagt, utvist «en i øvrig utmerket holdning under okkupasjonen», heter det.

Første runde i debatten med Rem, Søbye og Fløgstad foregikk for omkring ett år siden. Hele tiden har de retthaversk holdt seg unna sakens kjerne, det Forfatterforeningen i 2018 ba om unnskyldning for: Æresretten brøt tvert med avgjørende rettsstatsprinsipper. Disse prinsippene ble det kjempet for gjennom hele krigen. Da er det ille at tre forfattere nå neglisjerer dem.

Mer fra Kronikk