Kronikk

Nye norske interesser?

Siden Norge er så lite og verden er så stor, kan man spørre seg om det i det hele tatt er vits i å prøve å gjøre en forskjell.

Stortingsmelding 27, om «Norges rolle og internasjonale interesser i multilateralt samarbeid», kommer i grevens tid. Den liberale, regelstyrte verdensordenen som har tjent oss vel etter andre verdenskrig, står på vaklende grunn. Maktbalansen i verden har endret seg, handelsinteresser og motsetninger mellom Kina og USA – som ikke fantes da systemet vi baserer vår åpne økonomi på, ble laget – preger den globale dagsorden. Internasjonale avtaler forlates av land som tidligere bar dem frem. Klima er et godt eksempel på problemer som ikke var i bevisstheten da systemene vi har for å løse felles problem ble rigget. Bistand fungerer ikke på samme måte som før, hverken når det gjelder måloppnåelse eller som valuta for politisk innflytelse.

Så om man ikke er så opptatt av verden for øvrig, så kan man være opptatt av hvordan vi har det selv. Vår velferd, sikkerhet og internasjonale innflytelse er skapt og er avhengig av det multinasjonale systemet. Vår åpne økonomi er avhengig av internasjonalt handelssamarbeid og regelstyring. Fremme av folkeretten, menneskerettigheter, utvikling og stabilitet er kjernen av norsk utenrikspolitikk fordi vår rolle i verden, vår økonomi og vår sikkerhet hviler på disse pilarene. Derfor er det avgjørende for Norge å sikre det multilaterale systemets fremtid.

Siden Multimeldingen kom, har drøset gått friskt i spaltene, særlig i Morgenbladet. Det har vært viktig. Meldingen i seg selv, høringene om den og den offentlige debatten har vist at også norsk utenrikspolitikk har behov for en avklaring av spørsmål og definisjoner vi tidligere har tatt for gitt.

Det er blant annet blitt reist spørsmål om Norges ambisjonsnivå i utenrikspolitikken. Noen har tatt til orde for at ambisjonsnivået bør være lavest mulig og handlingsmønster begrenset. Det er all grunn for et land som Norge å ha ambisjoner i utenrikspolitikken. Vårt fravær av kolonihistorie, høye internasjonale anseelse, vår kompetanse, politiske og økonomiske kapital, plassering og internasjonale nettverk gir oss en unik posisjon. Vi har ressurser til å være driver av en utvikling vi ønsker, ikke å være vitne til en utvikling vi ikke ønsker.

---

Tilbake til utenrikspolitikken

På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?

---

I dag bruker toneangivende land og fremvoksende makter det multilaterale systemet til å fylle det med nytt innhold og de etablerte verdiene systemet bygger på er flere steder i opposisjon. Norske interesser, som politisk liberalisme og overholdelse av menneskerettigheter, utfordres gjennom det multilaterale systemet når det brukes for å legitimere maktmisbruk. Dette er fremdeles diskurs snarere enn praksis, men gir all grunn til å være et sentralt utgangspunkt i problembeskrivelsen.

En av årsakene til det er at dette svekker innbyggernes tillit til systemet. Problemet kommer når innbyggerne opplever at de har problemer som ikke blir løst av eksisterende strukturer og organisasjoner. I den internasjonale samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk i større grad er innenrikspolitikk, skapes det flere steder et inntrykk av at multilateralisme er en motsetning til nasjonale politiske utfordringer eller verdier.

Da kan resultatet bli økt ønske om proteksjonisme. Internasjonale fellesskapsløsninger fremstilles noen steder som noe som påtvinges nasjonalstater, hvilket reduserer oppslutningen om organisasjoner som er til for å beskytte folks rettigheter og velferd. Stadig oftere hører vi også den samme visa i Norge.

På vårt eget kontinent opplever flere land begrensninger i menneskerettigheter og demokratiske strukturer. I en slik situasjon er vi avhengig av å opprettholde tillit og oppslutning til institusjoner som er der for å beskytte menneskers rettigheter. Når politikere i enkeltland svikter i å beskytte folks friheter og rettigheter, må de multinasjonale organisasjonene være der for å gjøre det.

I meldingen varsler regjeringen en gjennomgang av bruk av fond som kanal for norsk bistand, med mål om å identifisere gode og effektive fondsmekanismer. Den endrede situasjonen i den multilaterale bistandsstrukturen kan ha skapt behov for en tilsvarende gjennomgang av hele den norske innretningen for bistand og bidrag.

Skal vi øke støtten til organisasjoner som bidrar til regelutvikling? Skal vi snevre dagens bidrag til multilaterale organisasjoner? Skal vi endre konsentrasjonen av bistand til færre land for å øke resultat eller bruke bistand for å bygge partnerskap i Asia, Afrika og Latin Amerika? Skal norsk bistand i større grad kanaliseres til temaområder vi har særlige muligheter til å bidra, som institusjonsbygging, etablering av demokratiske kontrollfunksjoner i styresett og etablering av rettferdige skattesystem?

Alt dette fordrer en enighet om at norske interesser er internasjonale. I St.meld. nr. 15 (2008–2009), «Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk», defineres norske interesser. Norske interesser defineres der som sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, klima og miljø, internasjonal organisering, strategiske og operative utfordringer. Norske utenrikspolitiske interesser er verdibaserte og ikke statiske.

Det har skjedd store endringer i internasjonal politikk og diskusjonen om den i Norge siden norske interesser ble definert. Personlig mener jeg definisjonen fremdeles står seg og er et godt grunnlag å navigere utenrikspolitikken ut fra. Den politiske debatten om multilateralisme og Norges engasjement ute har de siste årene fått meg til å lure på om datidens definisjon på hva norske interesser er fremdeles gjelder for det politiske flertallet i Norge. I så fall er det interessant å høre hva som er alternativet. Den debatten ønsker jeg velkommen og har derfor foreslått at regjeringen «kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med en oppdatert definisjon av begrepet «norske interesser» i utenrikspolitikken

Mer fra Kronikk