Kronikk

Hva er plan B?

Verden når ikke bærekraftsmålene. Det er på tide å snakke om det.

Det under ti år igjen av Agenda 2030, som bestreber seg på å utrydde fattigdom og sult, stanse klimaendringer, sikre full likestilling og fremme fred – blant mye annet. Verdenssamfunnet ser imidlertid ut til å stryke med glans. Likevel gjentar politikere til stadighet ambisjonen om en tilnærmet utopi – bare vi klarer å gjøre mer. Statusrapporter har etter hvert fått et gjenkjennelig refreng: Mer må gjøres!

Men at «alle» (fra stater og selskaper til universiteter og kommuner) skal gjøre mer av alt, er et dårlig svar på utfordringene vi står overfor. Agendaen står i fare for å implodere under vekten av sin egen kompleksitet. Men hvis vi legger den altoppslukende ambisjonen bort, kan vi starte den viktige samtalen om å få opp dampen der det trengs mest. Det er på tide å snakke om plan B.

Forleden ble det kjent at 96 prosent av nordmenn ikke tror vi kommer til å nå bærekraftsmål nummer én om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Ifølge forskere ligger vi an til å nå kun to av 17 bærekraftsmål. I FNs egen statusrapport sier FNs generalsekretær at det er «klinkende klart» at vi trenger en «dypere, raskere og mer ambisiøs respons» for å møte målene. Den tungtveiende Global Sustainable Development Report, som gir et samlet bilde av fremgangen, påpekte at verden er bak skjemaet for de fleste av de 169 delmålene, og mange dimensjoner ved 2030-agendaen går endog i gal retning.

Selv i resolusjonsteksten til bærekraftsagendaen (Agenda 2030) erkjennes det at målene er «superambisiøse». Man ser for seg en verden «uten fattigdom, sult, sykdom og nød der alt liv kan blomstre». Ettersom ambisjonsnivået på – og omfanget av – målene er så høyt og vidt, er det vanskelig å skjelne mellom idealer og politiske forpliktelser.

Og nettopp dét gjør prosessen med ansvarliggjøring langt mer ullen.

Bare utryddelsen av ekstrem fattigdom krever at en rekke av de land som enten på grunn av manglende økonomisk vekst eller konflikt er lengst bak, må opp på nivå med Kina i fattigdomsreduksjon. Det er dessverre urealistisk. Som vi vet av den drøye milliarden av mennesker som har kjempet seg ut av ekstrem fattigdom de siste tre tiårene, har omtrent 800 millioner vært kinesere. Men ifølge Verdensbanken går nå fattigdomsreduksjonen på verdensbasis tregere.

Men det er håp. I en rekke mellominntektsland er utvikling og fattigdomsreduksjon i økende grad et spørsmål om politiske veivalg, ikke ressurser. Store deler av den ekstreme fattigdommen i mellominntektsland kunne teoretisk sett vært historie ved målrettede reformer av skatt og offentlige utgifter. På sitt beste representerer dessuten bærekraftsmålene en viktig dialogplattform for kontroversielle temaer knyttet til reproduktive rettigheter, ulikhet og rettsstaten.

Lista er imidlertid lagt langt høyere: Da verden jobbet med de såkalte tusenårsmålene, var ikke land som Norge og Sverige ansett som «problemer». Nå legges også de nordiske landene under lupen – noe som for svenskene betyr at de kun har oppnådd omtrent 25 prosent av de mål som ikke angår bistand (for eksempel ansvarlig forbruk, klima, hav).

Det krever altså ikke dyp innsikt i hverken målene eller politikk for å forstå at ambisjonene krever langt mer enn penger. Likevel har finansiering vært en knagg debatten har hengt på i flere år. Årlig regner man med at målene koster mellom 5 og 7 billioner dollar («tall med 12 nuller» som ordboka sier). Slik sett har det politiske budskapet ofte vært at vi kun trenger mer penger. Gjennom en rekke initiativ har man så forsøkt å inkludere næringsliv og filantropiske aktører inn i det udefinerbare samkvemmet som såkalt «multistakeholder partnerships» faktisk er.

Men selv om finansiering er en viktig nøkkel, vil det også kreve store politiske reformer og omstilling av produksjonsmønstre, forbruk, tradisjoner og vaner. For eksempel vil mål om redusert ulikhet eller ansvarlige institusjoner kreve systemiske omlegginger på både nasjonalt og internasjonalt nivå.

Men det er hverken nok politisk press eller sterke nok juridiske mekanismer for å holde politikere ansvarlig for målene som er satt. For at den ekstremt ambisiøse teksten i Agenda 2030 i det hele tatt skulle gå gjennom i FN gikk man med på et kompromiss: det er opp til landene selv å tolke og implementere målene i tråd med deres egne modeller og nasjonale kapasitet. Verdenssamfunnet skal ikke blande seg, bortsett fra årlige møter i FN der land leverer en slags «internrevisjon» som gjerne blir møtt med høflige oppfølgingsspørsmål. Med andre ord, bærekraftsmålene er i den aller mykeste enden av internasjonal lov. Frivillighet og dialog er de overordnede prinsipp, men det funker ikke.

I mangel av juridiske bindinger og en samstemt obligatorisk oppfølging er alternativet et folkelig og politisk press som vil kunne holde politikere ansvarlig. Men kun én av ti europeere har hørt om målene, og hånda opp de som har hørt om FNs «High Level Political Forum», som er forumet land skal rapportere til. Bærekraftsmålenes kompleksitet og vell av delmål og indikatorer er mat for byråkratier, men gift for politisk mobilisering. Både problembeskrivelsen og de politiske løsningene krever lange avhandlinger med uutgrunnelige avveininger.

Det er lett å problematisere bærekraftsmålene. Likevel representerer de det beste – og langt på vei eneste – utgangspunktet for handling vi har. Utfordringen er at verdenssamfunnet måtte svelge en rekke kameler med hensyn til forpliktelser og oppfølging. Det er likevel mulig å komme et stykke på vei. For det første bør politikere legge til rette for en realistisk diskusjon om hva som bør prioriteres når, og hvem som faktisk skal gjøre jobben. En tettere integrasjon av målene i budsjettarbeid og forvaltning, men debatt i valgkamper og mediene vil trolig tvinge frem dette. For det andre er de juridiske rammene for målene nødt til å strammes inn. Strengere krav til rapportering og norsk ratifisering av klageordninger til en rekke FN-konvensjoner ville gitt målene mer juridisk tyngde. For det tredje må det politiske budskapet om bærekraftsmålene forenkles. Greta Thunberg og Folkeaksjonen Nei til mer bompenger har vist vei. Skrell vekk kompleksiteten, reduser budskapet til en forståelig historie folk kjenner seg igjen i. Hva er problemet? Hvem er ofrene? Hvem er ansvarlig? Hva er løsningen?

Mer fra Kronikk