10:23 - 12. januar 2020

En kunnskapsbasert og human ruspolitikk, takk!

Motstanden mot å fjerne straff fra ruspolitikken er hverken kunnskapsbasert eller forankret i en human tilnærming.

Fra rusbruk til cella: Det å straffe noen for bruk av ulovlige rusmidler en alvorlig krenkelse av individers rettigheter, skriver André Nilsen. Illustrasjonsfoto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Rusreformen er ment å bekjempe stigma ved å erstatte dagens moralistiske ruspolitikk med ny human og kunnskapsbasert politikk. Rusreformutvalget har konkludert i sin NOU at bruk av straff ikke er forenelig med en slik tilnærming. Rapporten til Rusreformutvalget er selve kunnskapsgrunnlaget for rusreformen. I rapporten «Fra straff til hjelp» på over 400 sider finner utvalget ingen faglig støtte for bruk av straff. Straff har i beste fall usikker og begrenset nytteeffekt, konkluderer de. Straff demper ikke bruk av ulovlige rusmidler, og kostnadene ved straffepolitikken er store. Utvalget fraråder derfor at man møter ulovlig rusbruk med straff.

Til tross for utvalgets funn er det enkelte som mener at rusbruk må være straffbart i en forsvarlig ruspolitikk. Frp, KrF, Senterpartiet og deler av politiet er blant dem som er skeptiske til å fjerne bruk av straff. Det argumenteres med frykten for at avkriminalisering vil, spesielt blant de unge, føre til økt bruk og økt aksept for bruk av ulovlige rusmidler. Tross at det ikke finnes empirisk belegg for slike påstander. Altså har de som mener dette, enten ikke lest Rusreformutvalgets NOU, eller så mangler de tillit til at ekspertutvalget fullt har greid å avdekke den empiriske evidensen for bruk av straff. 

Uansett er disse vurderingene gjort på tvilsomt grunnlag. Man hører aldri noen av dem som nå er bekymret for ungdommen, uttrykke bekymring over det faktum at det ikke finnes en lov i Norge i dag som forbyr unge under 18 år å bruke alkohol og at det dermed ikke er straffbart. Er det noen som mener at norske myndigheter dermed ufarliggjør alkohol for barn og unge? Neppe.

Det alle i rusdebatten ser ut til å enes om, er at det er galt å straffe de som sliter mest med sine rusproblemer. De «syke og slitne narkomane» på gaten. Det er positivt at selv de mest forbudskonservative etter hvert enes om at det er galt å straffe problematisk rusmiddelavhengighet. Men i seg selv er det å straffe noen for bruk av ulovlige rusmidler en alvorlig krenkelse av individers rettigheter. Dette gjelder for alle. For dem som bruker rus for å håndtere alvorlige traumer og for dem som kalles for rekreasjonsbrukere. 

Ikke bare strider bruk av straff mot det forskningen forteller oss fungerer i møte med rusproblematikk, men det kan også sterkt argumenteres for at bruk av rusmidler beskyttes av menneskerettighetene som gjelder retten til verdighet, privatliv og retten til fri utvikling av egen personlighet. Avkriminalisering anbefales av blant andre Verdens helseorganisasjon og FNs høykommissær for menneskerettigheter. Ønsker staten å forebygge mulige skadevirkninger av rusbruk oppnås dette ved å informere om disse. Ikke ved å bruke tvang og straff.

Det virker som noen glemmer at bekjempelse av stigma står sentralt i rusreformens motiver. Man avstigmatiserer ikke individer eller adferden deres med strafferettslige tiltak rettet mot dem. Vi bekjemper stigma med kunnskap, fakta og åpenhet. For å oppnå dette trenger vi en ruspolitikk som bygger på anerkjennelsen om at vi må helt bort fra strafferegimet, for alle, ikke bare for vagt definerte brukergrupper. Vi trenger en faglig forankret og kunnskapsbasert ruspolitikk, som Rusreformutvalget har gitt oss grunnlaget for: En ruspolitikk der den moralske pekefingeren erstattes med en hjelpende hånd for dem som ønsker den.

Når det gjelder bekymringen for hvordan de unge opplever rusreformen kan det være nyttig å bruke Rusreformutvalgets leder, Runar Torgersens ord. «Det er en fullt overkommelig pedagogisk oppgave å formidle den nye ruspolitikken til ungdommene». At bruk av ulovlige rusmidler fortsatt er forbudt men ikke straffbart, formidles på samme måte som andre lover og regler i samfunnet. 

Den pedagogiske utfordringen ligger nok heller i å formidle at det ikke finnes faglig støtte for bruk av straff, til de politikerne som allerede har bestemt seg for at straff er en nødvendighet i norsk ruspolitikk. Og formidlingen om at dersom vi skal ha en human og kunnskapsbasert ruspolitikk, må den altså være kunnskapsbasert og ikke i strid med menneskerettighetene.

André Nilsen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse