Annonse
00:00 - 29. november 2019

Statlig eierskap i krise

Regjeringens eierskapsmelding er 104 sider handlingslammelse.

Hva skjedde egentlig da Statoil ble delprivatisert og startet sitt utenlandseventyr? Her er selskapets tidligere landssjef i Tyskland, Iran og Aserbajdsjan, Harald Finnvik, foran et brennende fjell i Aserbajdsjan. Foto: Trond Solberg / NTB scanpix
Annonse

«Vi har lyktes så godt med det statlige eierskapet i Norge!» sa næringsminister Torbjørn Røe Isaksen da han la frem regjeringens eierskapsmelding i forrige uke. Forutsigbarhet har gjort at «selskapene har kunnet videreutvikle seg og skape verdier.»

I oktober ga jeg ut boken Giganten, som handler om Statoils ferd fra sigarkasse til å bli Nordens største selskap (under navnet Equinor). Der forteller jeg hvordan konsernsjef Harald Norvik på nittitallet gjorde den uslepne kjempen til en respektabel forretning. Et av problemene hans var at eieren brukte selskapet som sparegris. Når som helst kunne Statoil snus på ryggen og ristes, slik at regjeringen fikk penger til tunneler og veier.

I tillegg ble selskapet målt på hva som gikk galt. For eieren gjaldt det å unngå at statsråden måtte stå til ansvar for overskridelser eller sikkerhetshendelser. Slik tok seg dårlig ut. Om selskapet ble privatisert, ville markedet i stedet belønne selskapet for verdiene det skapte ved å sende aksjekursen opp.

Siden Norvik visste at striden ville stå i Arbeiderpartiet, allierte han seg med LO-sjef Yngve Hågensen og Jens Stoltenberg. Strategien ble kronet med hell da partiet vedtok å ta Statoil på børs. Stoltenberg overvant en venstrekoalisjon av gråhårede veteraner og AUF-ere, og delprivatiserte selskapet i 2001. Telenor ble også delprivatisert på denne tiden; Hydro var det allerede. Dermed var staten eier av gigantiske verdier på børs.

I boken Staten som kapitalist beskriver Norvik og medforfatterne, historiker Einar Lie og tidligere Hydro-sjef Egil Myklebust, den nye modellen som et kompromiss mellom tilhengere og motstandere av statlig eierskap. Resultatet var eierskap på en armlengdes avstand.

Staten sitter fremdeles med to tredjedeler av aksjene i Equinor, men utover å velge styremedlemmer, legger ikke hovedeier seg opp i selskapets gjøren og laden. Friheten er behagelig for begge parter: Konsernledelsen kan gjøre som den vil og statsråden slipper å ta ansvar om selskapet dummer seg ut.

Også på et annet vis bidro Norvik til å endre norsk oljehistorie. I 1990 allierte han seg med BP, et av verdens største internasjonale oljeselskaper, og dro utenlands for å spille i «internasjonal førstedivisjon», som han formulerte det.

Hamskiftet fant sted nesten uten debatt. Lik en enorm ubåt gled Statoil under overflaten og forsvant ut Boknafjorden på vei mot internasjonalt farvann. Få stilte spørsmål ved om Statoil hadde forutsetninger for å lykkes i kamp med verdens største selskaper eller om man kan operere i korrupte stater uten selv å bli korrupt.

Nå er det snart gått tyve år siden delprivatiseringen av Statoil. Samtidig står Norge overfor en omstilling som vil snu opp ned på mange etablerte sannheter. Tiden er inne til å til å se nøyere på det statlige eierskapet enn det Røe Isaksens stortingsmelding gjør. For hvor vellykket har det vært: Hvilke verdier er skapt?

Svaret avhenger av hvordan man vurderer internasjonaliseringen. I tillegg til spørsmålet om Equinor har tjent penger, bør internasjonaliseringen sees i lys av hovedaksjonærs (altså statens, eller våre) andre interesser.

Det er naturlig at Norvik brukte mye penger da Statoil etablerte seg utenlands på nittitallet. I Norge tok det åtte år før selskapet gikk med overskudd. Derfor er resultatet fra de siste tyve årene ute mer interessant, her burde overskuddene begynne å melde seg.

Tall fremskaffet av analytiker John Olaisen fra ABG Sundal Collier, viser at Equinors investeringer i utlandet fra 2001 til nå beløper seg til om lag 800 milliarder. Selskapet har tjent rundt 550 milliarder fra produksjon og salg, men kontantstrømmen i perioden er 250 milliarder i minus.

Tallene ville vært enda mer horrible om ikke posisjonene BP skaffet Statoil på nittitallet, hadde rettet opp inntrykket.

Utenlandsvirksomheten er i dag verdt rundt 300 milliarder, ifølge Olaisen (Equinor mener den er verdt mer). Totalen (550 i inntekter pluss 300 i verdi) er dermed i overkant av 800 milliarder, men så kommer fratrekk for inngangsverdien av utenlandsporteføljen da selskapet ble privatisert i 2001. Det er vanskelig å tallfeste dette, men for å være greie kan vi si at selskapet går omtrent i null i løpet av 18 år.

Da Helge Lund trakk seg som konsernsjef i 2014, var medienes dom at han først og fremst «hadde bidratt til økonomisk vekst». Jeg håper Equinor kan si at jeg tar feil i dette, men slik jeg leser tallene, kan internasjonaliseringen i Lunds periode ha kostet Norge flere hundre milliarder.

Flere av kildene mine i Statoil beskrev dobbelt bokholderi: Ledelsen snakket om klima, men gjorde i realiteten lite.

På overflaten ser Equinor ut som et ganske stort internasjonalt oljeselskap, som leverer greie resultater og gjør det bare litt dårligere enn snittet av oljeselskaper på børsen. Faktum er at selskapet er spaltet: Norge leverer kjempeprofitt som maskerer elendigheten ute.

I utlandet har Statoil dessuten samarbeidet med noen av verdens mest tvilsomme selskaper og betalt skatt til autoritære regimer. Selskapet er blitt tatt for korrupsjon i Iran, og har vært involvert i avtaler i Nigeria og Aserbajdsjan som også ligner på korrupsjon.

Selskapet kjøpte klimafiendtlig oljesand i Canada og tungolje i Skottland. Det er medlem av bransjeorganisasjoner som har sponset klimafornektelse og motarbeider klimapolitikk. Flere av kildene mine i Statoil beskrev dobbelt bokholderi: Ledelsen snakket om klima og fornybar energi, men gjorde i realiteten lite.

Hensyn til klima og menneskerettigheter, og kamp mot korrupsjon er verdier som skiftende norske regjeringer beskriver som sentrale norske interesser. Internasjonaliseringen har ofte gått på bekostning av disse, uten at staten har reagert på det. Eierskapsmodellen har gitt konsernledelsene fripass til å gjøre hva de vil.

Etter navnebyttet har Equinor økt satsingen på fornybare investeringer. Selskapet er likevel langt mer svart enn grønt (95 prosent i 2018), og uttalelser fra konserndirektører til støtte for den brasilianske presidenten Jair Bolsonaros regnskogspolitikk gir inntrykk av et selskap som går baklengs inn i fremtiden.

Røe Isaksens stortingsmelding er en søknad om å fortsette med dette økonomiske og politiske havariet. Det er bra at Arbeiderpartiet ønsker en omlegging av det statlige eierskapet for å korrigere markedssvikt og drive frem grønt skifte. Norvik og Stoltenberg besvarte nittitallets utfordringer. I dag trengs det en ny modell.

 

Aage Borchgrevink er forfatter av Giganten, Fra Statoil til Equinor, historien om selskapet som endret Norge (2019)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»