Annonse
00:00 - 15. november 2019

Man skal ikke lyve!

Ane Farstehås’ nidskrift mot meg er ikke Morgenbladet verdig. 

Annonse

Lengselen etter det rene har mange uttrykk. Den kan vise seg som rasisme, og den kan gi seg til kjenne i avvisningen av den typen kunst og kultur som nazistene kalte «entartet». Noen ganger blir den også synlig i tendensen til å ta avstand fra og fjerne mennesker som man mener har skavanker eller ikke er perfekte nok.

For noen år siden, da folkemordfornekteren Peter Handke fikk Ibsenprisen og mange reagerte på det, forsvarte Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås valget av prisvinner med en slags omvendt renhetslære. Forsvaret lød omtrent slik: Det finnes en absolutt frisone som kalles «ren kunst». Det som skjer der, skal være frikoblet fra etiske og moralske vurderinger.

Nå har Farsethås’ renhetsiver drevet henne i en annen – og motsatt – retning. Nå tar hun til orde for utrensking.

Ane Farsethås tar et oppgjør med meg. Hun vil ha meg ut av norsk presse. Det skal gjelde et prinsipielt publiseringsforbud for tekstene mine. Det som har fått Farsethås til å ta pennen fatt og angripe meg, er to artikler jeg nylig skrev i Klassekampen. Artiklene handlet om Faktisk.no, hvor jeg var kritisk til denne medieorganisasjonens fokus og metoder.

Det fremgår ikke nøyaktig hva i artiklene mine Farsethås har innvendinger mot. Har hun funnet faktafeil? Er synspunktene og konklusjonene mine avskyelige? Grunner opprørtheten i uuttalte lojaliteter – sjefen for Faktisk.no er gift med Morgenbladets sjefredaktør? Nei, Farsethås mener at artiklene ikke holder mål rett og slett fordi det er jeg som har skrevet dem. Jeg, Jesús Alcalá, er domfelt. Jeg er, påstår Farsethås, bannlyst og har publiseringsforbud i Sverige. Gud forby at jeg da som en sleip ål bukter meg over til Norge for å bli publisert her.

Jeg kjenner både sorg og et sterkt ubehag over angrepet fra Farsethås. Ikke minst fordi angrepet publiseres i nettopp Morgenbladet, en avis jeg setter pris på og gjerne leser. Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse. Hvor i all verden har Farsethås fått det fra at Kultur-Sverige skal ha anklaget meg for undermåls faktahåndtering eller slurvete research? Farsethås hevder nemlig at det i forbindelse med den såkalte Alcalá-saken rundt årtusenskiftet ble avdekket at jeg i løpet av mine tolv år som leder- og kulturskribent i Dagens Nyheter, Sydsvenskan og Moderna Tider, hadde gjort meg skyldig i faktafeil og diverse bedragerske journalistiske metoder. Og hvor har Farsethås fått det fra at jeg må gå veien om norske medier fordi jeg er bannlyst i Sverige? Finnes det andre enn den eneste skribenten Farsethås siterer (og som påstår at jeg i min «tidligere prisbelønte journalistikk fra Bosnia» skal ha brutt «elementære regler for kildehåndtering» og brukt «bedragerske metoder») som har hevdet at mine artikler og essays er dårlig underbygde? Og hvorfor fortier Farsethås at Morgenbladet selv og på eget initiativ har publisert meg, og det etter Alcalá-saken?

I 2001 ble jeg dømt for forsøk på grovt bedrageri. Saken dreide seg om et bistandsprosjekt om menneskerettigheter som Sveriges bistandsmyndighet SIDA finansierte og som jeg, i egenskap av representant for Internationella Juristkommissionen, var ansvarlig for i over 15 år. Det jeg ble tiltalt for skjedde i 1999. Jeg nektet for å ha hatt forbrytersk forsett. SIDA støttet meg helhjertet og nektet – trass i påtalemyndighetens gjentatte forsøk på å overtale dem – både å anmelde meg og opptre som fornærmet. Ingen penger var borte. Likevel ble jeg dømt både i tingsrätten og hovrätten. Etter to år med nærmest uutholdelig mediehets mot meg, min kone og min sønn – han jobbet som frivillig i prosjektet – ble fengselsoppholdet paradoksalt nok et pusterom. Jeg tilbrakte ett år i en åpen soningsanstalt der personalet oppmuntret meg og viste meg stor medmenneskelighet. Det gjorde at jeg beholdt troen på at mennesker som oftest er snille og hyggelige (en tro som hadde fått seg et skudd for baugen under mediekjøret mot meg). Da jeg hadde sonet ferdig, begynte en og annen redaktør å henvende seg til meg med forespørsler om tekster og artikler. En av dem var politisk redaktør i Expressen, nå politisk redaktør for Dagens Industri. Expressens kulturredaktør, nå kultursjef i Dagens Nyheter, var en annen. Atter andre var sjefredaktørene for henholdsvis Tidskriften Arena og Ordfront Magasin. Også musikktidsskriftet Opus ba meg om å jobbe for dem. Hva disse redaktørene mente om rettssaken og min eventuelle skyld, visste jeg naturligvis ikke. Dessverre må jeg vel gå ut fra at de stolte på domstolens vurdering. Likevel ville de ha meg som skribent og medarbeider. Tror Farsethås at alle disse redaktørene ville ha hatt meg som skribent om det var sant som hun påstår, nemlig at det var blitt avdekket at artiklene mine bygger på feil opplysninger?

Til å begynne med vegret jeg meg for å skrive. Jeg orket ikke. Jeg hadde ikke lyst. Etter hvert begynte jeg likevel å takke ja til tilbudene som kom. Det førte til en lang rekke artikler og artikkelserier. Selvsagt var det en del lesere som var enige med Farsethås: Den som er straffedømt, har ingen troverdighet i noen henseende, og bør ikke få ytre seg offentlig. Men de som mente dette, og som ga høylytt uttrykk for det, var få. De befant seg først og fremst i kretser jeg tidligere ofte hadde gransket, det vil si i fremmedfiendtlige, populistiske og nynazistiske grupperinger. Representanter for disse grupperingene hadde for øvrig trakassert meg og drevet med skittkasting mot meg allerede lenge før Alcalá-saken.

I seriøse sammenhenger, eller rettere sagt, i sammenhenger som burde være seriøse, er Ane Farsethås så vidt jeg vet den eneste som har gitt uttrykk for at jeg burde være bannlyst fra mediene.

Da min kone og jeg ble rammet av en personlig tragedie – sønnen vår døde – i 2009, ble jeg formelig tappet for mentale krefter. Jeg klarte ikke å skrive. Ville ikke. Livet i offentligheten ble en pine. Men vi mennesker har ofte mer krefter enn vi aner. Litt etter litt kom interessen for aktuelle samfunnsspørsmål tilbake. Jeg gjenopptok kontakten med avisene og tidsskriftene jeg hadde skrevet for, og etter hvert ble jeg rekruttert inn som medarbeider på kultursidene i aviskonsernet Gotia Media. Der skriver jeg fremdeles.

Selvsagt kan ikke Farsethås kjenne til alle mine publisistiske aktiviteter. Jeg kan også forstå at hun ikke er kjent med oppdragene jeg har for Reportere uten grenser; som at jeg jobber for de fengslede journalistene Dawit Isaak i Eritrea og Gui Minhai i Kina. Fremmer man forslag om yrkesforbud, bør man imidlertid ha bedrevet nok research til å kunne underbygge det skikkelig. Og man skal ikke lyve!

Farsethås vet uansett at jeg skriver mye og regelmessig for svensk presse. Hun kan ikke være uvitende om at en del av artiklene mine har vakt stor oppmerksomhet – både i og utenfor Sverige. Som for eksempel artiklene mine om Katarina Frostenson og Svenska Akademien, eller essayet mitt om varselskilt på svenske museer og utrenskning av «upassende» barnebøker fra svenske biblioteker. Sistnevnte essay ble også publisert i Norge, i tidsskriftet Samtiden og i – ja, nettopp – Morgenbladet. Det var Morgenbladets egen redaksjon, en redaksjon der Farsethås inngikk, som tok initiativet til å publisere essayet.

Likevel er en artikkel i en kveldsavis, skrevet i 2002 av en Balkan-forsker, åpenbart alt som trengs for at Farsethås skal slå fast at jeg bruker «bedragerske arbeidsmetoder» og bryter «elementære regler for kildehåndtering». Farsethås nevner også en kompanjong av Balkan-forskeren. Denne kompanjongen jobbet på den tiden i Sveriges Television.

Da jeg som journalist var på plass i Bosnia under krigen, fikk jeg tilgang til undersøkelser av krigsforbrytelser gjort av FNs egne eksperter. Med utgangspunkt i dette materialet skrev jeg tre artikler. To av artiklene handlet om nettopp krigsforbrytelser. Den tredje handlet om hvordan nevnte SVT-journalist på tilsynelatende tvilsomt grunnlag i to tv-programmer anklaget en bosnisk-serbisk flyktning bosatt i Sverige for å ha vært leirvakt og torturist. Tv-programmene fikk påtalemyndigheten til å innlede etterforskning mot mannen – en etterforskning som ble innstilt etter min artikkel. Jeg kan selvfølgelig ikke påstå at det var kun min artikkel som fikk påtalemyndigheten til å innstille etterforskningen, da det kan ha vært momenter jeg ikke kjente til. Likevel våger jeg å påstå at artikkelen min ikke var uten betydning for beslutningen.

Etter krigen, mens Alcalá-saken pågikk, fikk jeg i oppdrag av Human Rights Ombudsman of Bosnia and Hercegovina å undervise ombudsmannens personal i Sarajevo og Banja Luka i spørsmål som berører menneskerettigheter og internasjonal rett. Tror Farsethås at jeg ville ha fått et slikt oppdrag dersom det jeg hadde skrevet om krigen i Bosnia var oppdiktet eller dårlig underbygd? Artiklene mine om Bosnia ble publisert i flere store europeiske aviser. Tror Farsethås at velkjente internasjonale avisredaksjoner ville ha publisert artiklene mine uten å faktasjekke dem nøye først? Mener hun at studier av FN-ekspertenes undersøkelser og samtaler med dem kan karakteriseres som «bedragerske metoder»? Tror hun at FN-ekspertene ville ha forholdt seg tause dersom jeg hadde vridd på innholdet i rapportene deres? Burde hun ikke ha spurt seg hva slags grunnlag og bevis Balkan-forskeren hadde for de siterte påstandene? Burde hun ikke ha spurt seg hvorfor denne forskeren hadde vært helt taus om «feilene» i artiklene mine helt frem til Alcalá-saken kom frem i lyset, altså i drøyt syv år?

Krigen i Bosnia vakte sterke følelser blant både journalister og opinionsdannere. Man tok stilling – enten åpent eller underforstått. Jeg tok åpent stilling. Sammen med Dagens Nyheters daværende kultursjef og en rekke forfattere, skuespillere, akademikere og opinionsdannere grunnla jeg Sarajevolisten, som jeg ble leder for. Som skribent i en dagsavis burde jeg kanskje ikke ha valgt side så tydelig. De som kritiserte meg for å ha tatt bosniernes side, hadde nok et poeng. Likevel har jeg aldri angret på standpunktet jeg tok.

Farsethås’ artikkel mot meg er et nidskrift. Den er ikke Morgenbladet verdig. Jeg synes det er trist at hun nedlater seg til tarvelige personangrep i stedet for å føre en skikkelig debatt. Og enda verre – å ta til orde for yrkesforbud.

Jesús Alcalá

Journalist, forfatter og debattant

Redaksjonen opplyser: Samtiden-essayet skribenten omtaler ble publisert i Portalen, som er Morgenbladets plattform for republisering av norske tidsskriftartikler. 


 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Jeg ser behov for å korrigere de groveste misforståelsene om statens eierutøvelse.»
«Arbeidslivet trenger tilstedeværelsen av mennesker som av og til trenger litt ekstra støtte.»
«Denne forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig.»
«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»