Annonse
17:17 - 13. oktober 2019

Njies bok er rystende lesning, for meg som menneske, kvinne, feminist og kriminolog, skriver Nora Mehsen

Njies bok er rystende lesning, for meg som menneske, kvinne, feminist og kriminolog, skriver Nora Mehsen.

Nær oss: Også våre livsledsagere, foreldre, søsken, kollegaer og folkevalgte kan krenke andre menneskers kroppslige integritet, skriver Mehsen. Foto: Frank Melhus / TV 2 / NTB Scanpix
Annonse

«Kjære Haddy. I går gråt jeg for første gang siden jeg varslet om seksuell trakassering av din mann, Trond Giske. Jeg gråt ikke fordi jeg var rørt av din fremstilling, men fordi du velger å bruke din makt, rekkevidde og innflytelse til å kalle meg en løgner.»

Ordene til Line Oma, bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo, traff meg hardt da jeg logget meg på Facebook forrige fredag. Noen timer senere satt jeg med en bok i hånden som jeg av solidaritet med varslerne helst skulle sluppet å kjøpe. Den samme boken som hadde brakt Oma til tårer.

Haddy Njie, journalist, artist, profilert programleder - og tidligere en av mine feministiske forbilder - har altså publisert sine bearbeidede dagboknotater. Over 363 sider beskriver Njie sin egen versjon av den stormfulle tiden fra desember 2017, da partneren hennes og Arbeiderpartiets daværende nestleder ble anklaget for flere tilfeller av seksuell trakassering. Eller «upassende oppførsel» som Njie velger å referere til det som.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at Njie har vært igjennom et mareritt etter at hennes barnefar og nå ektefelle fikk anklagene om seksuell trakassering rettet mot seg. Mange av bokens sider er også brukt nettopp på å vise frem hvordan krisen rammet dem som familie, satte kjærligheten på prøve og brakte frem eksistensielle spørsmål om Njies identitet som feminist.

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

«Hvor går grensen for hva som kan aksepteres av seksuell trakassering i landets likestillingsparti?». Dette er et spørsmål Njie inkluderer i boken, med referanse til diskusjonene som florerte da varslingssakene nådde offentligheten. En ting jeg selv lurte på mens jeg leste boken, er hvor grensen går for hva en feminist kan akseptere av ens partners seksuelle trakassering* av andre. En partner som i tillegg besitter et toppverv i landets likestillingsparti.

Hvordan Njie velger å forholde seg til varslernes sannhet og hvorvidt hun skal stå ved sin mann eller ei gjennom denne stormen, er selvfølgelig avgjørelser hun skal få eie helt selv. Det jeg derimot ikke går med på, er at seksuell trakassering skal bli tilslørt som et resultat av «mektige menns naivitet» kombinert med kvinner som oppfører seg «som fluer på dritten».

Ifølge Njie var nemlig varslene et produkt av følgende uheldige faktorer som virket sammen, snarere enn seksuell trakassering:

1. En festglad og folkelig trønder med et naivt og umodent syn på mange kvinners erotisering av ham og hans maktposisjon.

2. Partifeller (les: Hadia Tajik) som drev en skitten og velregissert maktkamp.

3. Journalister som hungret etter metoo-skandaler.

4. Kvinner som løy, hadde dårlig hukommelse, var grenseløse og kyniske.

Arbeiderpartiets konklusjon i varslersakene var at Giske hadde brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering. Og la det være klart: Det er Giske som har ansvar for krenkelsene han har utsatt andre for, ikke kona hans. Samtidig er måten Njie forholder seg til varslene, og ikke minst varslerne, rystende lesning. For meg som menneske, kvinne, feminist og kriminolog.

En viktig erfaring fra metoo-kampanjen, er at vi har blitt mer bevisste på hvordan de seksualiserte formene for maktmisbruk kan utarte seg. Dette betyr ikke at maktmisbruk som fant sted før metoo kvalifiserte som maktmisbruk først da emneknaggen ble opprettet og gikk viralt. Snarere handler det om at flere har blitt trent opp til å gjenkjenne krenkelser, både de vi selv kan være utøvere av og de vi kan bli utsatt for av andre.

Giskes trakasserende oppførsel har nemlig alltid vært kritikkverdig. Metoo-kampanjens bidrag var å gi oss språket for å identifisere og sette foten ned for hans maktmisbruk og tillitsbrudd.

En ting jeg imidlertid er enig med i Njies bok, er sitatet hun gjengir fra en kvinne som står henne nær: «Likestilling er ikke komfortabelt». Riktignok blir påstanden sagt i en samtale mellom dem som handler om hva det koster å utfordre tradisjonelle kjønnsroller i fordeling av foreldrepermisjon. Men det er en setning som satt igjen i meg etter at jeg hadde lest ferdig de siste sidene av denne boken jeg altså helst skulle sluppet å kjøpe.

Dette «ukomfortable» innebærer i mine øyne at vi er nødt til å erkjenne noe vondt og vanskelig: Også våre livsledsagere, foreldre, søsken, kollegaer og folkevalgte kan krenke andre menneskers kroppslige integritet. Og kvinner – også de som identifiserer seg som feminister – kan være tilretteleggere for og tilslørere av menns maktmisbruk.

*Vi presiserer at Trond Giske ikke er dømt for seksuell trakassering, men at Arbeiderpartiet har konkludert med at han har brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. Arbeiderpartiet har ikke tatt stilling til om det er et lovbrudd.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»