Kronikk

Amazonas brenner fortsatt: Å finne et språk for (øko)sorgen

Kan det å erkjenne og uttrykke sorg i fellesskap, bidra til klimahandling?

Sjette september 2016 gikk jeg ut dørene fra Hospice Lovisenberg i Oslo og hjem mot leiligheten på Bislett. Fra vinduet på rommet hadde jeg like før sett solen farge skyene oransje. Klokken var seks og gatene var tomme. Det var en umulig morgen. Jeg bar på en ryggsekk, Tones, min kones, med noen av sakene hennes: et par t-skjorter, dongeribukser og de blå basketskoene. Utenfor bakgården stoppet jeg opp. Jeg åpnet lokket til søppelspannet, snørte opp sekken og slengte nedi skoene. Jeg rotet rundt i sekken etter mer, og kastet tilfeldigvis et blikk på basketskoene blant plasten og søppelet. Å se dem der gjorde fysisk vondt. Ikke bare fordi min kone var død, men også fordi det bare var fire timer siden det hendte. Ved å kaste skoene føltes det som om jeg utslettet den nære fortiden der hun levde. Som om jeg fornektet alt godt med henne og oss fordi jeg ikke orket å se, ikke orket å tenke på at hun aldri mer skulle bruke dem. Forståelsen var språkløs, formidlet gjennom denne fysiske smerten i magen og brystet. Jeg kunne handle først etter å ha kjent på følelsen. Jeg bestemte meg for å lytte til sorgen.

Omtrent ett år etter så min livssituasjon slik ut: Jeg studerte skriving på universitet i Oxford og frilanset ved siden av som skribent. I mai 2017 intervjuet jeg Arne Johan Vetlesen om økosorg for Samtiden. «Vi har ingen sosial øvelse i å snakke om økosorg,» sa han. «Ingenting dreper samtalen i et middagsselskap raskere enn hvis jeg tar opp klimakrisen». I Oxford skrev og leste jeg om den poetiske sørgeformen elegi, og oppdaget at flere fagtekster kommenterte et annet aspekt ved sorgprosessen: at de fleste av våre felles sorgritualer er borte, bare begravelsen står igjen. Jeg begynte å lure på om tapet av riter og den manglende samtalen hadde en sammenheng. Når fellesritualene forsvinner, forsvinner ikke også et naturlig språkrom for sorgen? I The Oxford Handbook of the Elegy skriver Gregory Nagy følgende om de offentlige klagesangstykkene som finnes flere steder i Homers Illiaden: «(…) å sørge er en fellesskaps-samlende (communalizing) opplevelse. Den leder til en fellesgjøring av ulike emosjoner, i all sin diversitet». I ordboken blir communalize definert slik: å organisere noe på basis av delt eierskap. Hvor står vi ikke i en situasjon med delt eierskap, om ikke overfor jordens dyr, naturressurser og klima? Men trenger vi dette fellesskapet som vi kanskje har mistet?

Ok, så er ikke regnskogen i Amazonas jordens lunger, og står heller ikke for tjue prosent av verdens oksygenproduksjon, slik noen av oss trodde. Men skogen brenner, det brenner på Arktis også, og i Tanzania står krypskytter-utrydningstruete elefanter overfor en ny fare: vannkraftverket i Selous vil rasere nasjonalparken. Dorian har herjet på Bahamas, og i Norge er nesten hundre ørner døde etter å ha flydd på vindmølleblader.

Ved presentasjonen av statsbudsjettet i oktober innrømmet regjeringen at de ikke vil nå klimamålene for 2020, og mest sannsynligvis ikke for 2030. I HBO-serien Big Little Lies besvimer seks år gamle Annabella i skoletimen da læreren snakker om hvor mye vannressurser som går med til å produsere en enkelt svinepølse. Frykt for at verden skal gå under, er barnepsykologens konklusjon på angstanfallet. På et foreldremøte tar en av hovedpersonene ordet for å dosere om at barna ikke må utsettes for dommedagsprat. Midtveis i talen endrer tonen seg. I en personlig erkjennelse av faren ved fornekting, konkluderer hun med at sannheten må ut, og at vi må snakke høyt om det som skjer. Som svar på hvordan man skal møte verdens elendighet og tilhørende avmaktsfølelse svarte Paven nylig med ett ord: «Gråt».

Empirien er ikke vanntett selv om både serieskaper David E. Kelley og religiøse Paven peker på emosjonell konfrontasjon som en vei videre. Et tankeeksperiment: Forestill deg en verden uten elefanter. At vi, menneskene, har utryddet dem. At det ikke finnes noen igjen. Vi viser bilder til barna våre og sier at, ja, de fantes, men vi maktet ikke å redde dem. Sorg er ubehagelig og vondt. En del av fornektelsen og språkløsheten er gjerne nettopp knyttet til at vi ikke orker å føle på smerten og avmakten. Når det å sørge i tillegg mangler naturlige, sosiale rom, blir det kanskje enda vanskeligere å erkjenne, langt mindre språkliggjøre emosjonene, også når det kommer til øko-sorg. Dessuten, uten språk kan sorgen uttrykkes og deles bare i begrenset forstand. Men selv om det å åpne opp og snakke om sorg er et kontraintuitivt prosjekt, hva om det kan lede oss fra avmakt til handling?

Da min kone ble syk var én respons på den alvorlige situasjonen at jeg ønsket å beskytte henne. Aktivt handle for at hun skulle ha det best mulig. Etter at hun døde begynte jeg å skrive. Like viktig som at skriften gav meg et språk for sorgen, var det at språket gav meg en mulighet til å gjøre sorgen kjent for andre. Gjennom tilbakemeldinger og gjennom å lese om elegiens lange tradisjoner, forsto jeg at jeg ikke var alene, og i forlengelsen av det, at min sorg ikke var unik. Denne forståelsen utvidet min omsorg for andre, for jeg visste jo hvor vond sorgen kunne være. Min sorg vekket på sin side også andres omsorg. Ved å ta innover meg at min kone døde, og å dele denne sorgen, lå også kimen til handling. Den britisk-østeriske psykologen Melanie Klein, som også Vetlesen skriver om i sin bok The Denial of Nature, påpeker noe av det samme: Sorg aktiverer empati. Empati kan lede til et ønske om å handle for å gjøre bedre en alvorlig situasjon, handle for noe som er kjært. Kanskje også overfor naturen. Om vi ikke klarer å føle oss helt inn i elefantenes farer i nasjonalparken i Selous, det er kan hende litt mye forlangt, så kan vi i det minste lese avisartikkelen. Og deretter forsøke å ta på alvor det som hender, aktivt ta innover oss skaden vi forvolder verden. Å sørge kan ikke redde naturen, men å ta innover seg sorgen kan i beste fall lede til handling.

Og her kommer fellesskapet inn på nytt. For hvis hver og en av oss skal orke å bruke tid på sorg og smerte, så trenger vi felles arenaer som kan gi næring. Vi kan bære det sammen, både ansvaret og også tilliten til at det fortsatt er tid til å rette opp kursen. Fellesskapet bidro i hvert fall til å gjøre meg sterk nok til å fortsette å møte sorgen og å uttrykke meg. Og det er kanskje dét et felles økosorgspråk kan gi oss: styrke. Først til å øve oss på samtalen og deretter til å fortsette den. Hvis sorg kan lede til handling og det å dele sorg i et fellesskap nære et langvarig engasjement, så er første steg å skape flere uttrykksarenaer for økosorg. At sorgsamtalen blir mer naturlig rundt middagsbordet og på arbeidsplassen, med flere offentlige brøl, også i det kulturelle, politiske og økonomiske, og ikke bare hos den yngre generasjonen, men overalt.

Opplevelsen min var i alle fall at når man ikke kjemper for ikke å se, når man fisker skoene ut av søppelspannet og putter dem tilbake i ryggsekken, og skriver og snakker om sorgen, at når jeg gjorde dette, så ble ikke sorgen paralyserende, men aktiverende. Jeg mistet mye. Men naturen er ikke død. Kan hende vi ikke klarer å redde den, kanskje er det allerede for sent. Men vi kan prøve, og jeg tror at fellesskapets brølende, sørgende og modige språk er det vi trenger for å ha en sjanse.

Gry Dingsør Strømme

Master i kreativ skriving, University of Oxford

Mer fra Kronikk